Historiefortelleren

TEKST: ANNE SIRI RENÅ 
FOTO/VIDEO: MARTIN G. SLØRDAL 

Hvem: Elias Akselsen (69)
Hva: Tater, trubadur og tradisjonsformidler 
Hvorfor: Stadig aktuell sanger, låtskriver og musiker. Bor på Skarnes i Hedmark. Er enkemann, har tre barn, et barnebarn og to indiske tempelhunder

Mistrodd og jaget

Jula '57 leier faren ei koie på Finnskogen i Hedmark. Så tar det ikke lang tid før treenigheten ordfører, lensmann og prest banker hardt på døra og gir dem to timer på å forsvinne. Familien på ni er av dette nomade- og handelsfolket med et helt eget ganglag, en slags slepende måte å gå på som de visstnok fortsatt kjenner hverandre igjen på. Et mistrodd og jaget folk. I dag er taterne én av fem etniske minoriteter i Norge.

«Moderne». Sensommer 2016. Huset ligger i et rolig boligfelt med friserte gressplener og er malt rødt, en av Akselsens favoritter. Farger fanger øyet og skaper glede. I barndommen gikk folk i gilde antrekk, kvinnene med hodetørklær og glitter og stas, noe en ikke ser til hverdags blant norske tatere nå. De har lagt vekk vandringsstaven og blitt moderne, de har bil, tv, boliglån og vanlige klær. 

Akselsens tre barn har alle tatt ordentlig utdanning. Han forteller at han som unge var innom 35 skoler; taterne fikk ikke være lenge i fred på ett sted. Så at han som voksen skulle bli bofast i dette huset, visste han lite om da han «vandret» sammen med mor, far – hestehandleren – og seks søsken, på Finnskogen i Hedmark, i Telemark, Setesdal, Trøndelag, ja, nær sagt over alt. 

Taterne har lett for å tilpasse seg, sier han. Det har de vært nødt til. Elias Akselsen har et blikk som noen ganger faller innover, som om scener fra et 69 år langt liv fyker forbi på innsiden; kanskje kjenner han på den iskalde redselen for å bli skilt fra foreldrene og sendt på barnehjem. 

Han sier han ble forsøkt tatt flere ganger, men at han klarte å rømme. Mange gikk det mye verre med.

Dype sår. Opp mot 1500 taterbarn ble tatt mellom 1900 og 1986. Å ta dem så tidlig som mulig var den beste måten å stoppe «omstreifervesenet» på, mente myndighetene, og overlot ansvaret til organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse. De skulle bosette og fornorske dem. Splitting av familier, tvangssterilisering, tvangsarbeid og forbud mot å snakke romani, utgjorde en politikk som kalles feilslått og nedbrytende i en ny offentlig rapport. Og fortsatt er sårene dype og mistilliten til myndighetene stor, til tross for flere offentlige unnskyldninger.

Menneskekjennere. Taterne var et nøysomt folk, forteller Akselsen, de reiste rundt og solgte egenlagde kobberkjeler, visper og kniver. 

– Hva var det fineste med vandringen? 

– Vi traff mange på vår vei og ble gode menneskekjennere. Vi brakte alltid med nyheter fra en bygd til den neste. For bygdefolket fikk vi ofte fin kontakt med, sier Akselen. 

Nordmenn er livredde for annerledeshet, og det har gitt næring til det offentlige hatet, mener han. 

– Her skal vi helst være høye og lyse, gå i like klær og ha en ni-til fire-jobb. Taterne var friere, sier Akselsen. 

I tillegg til alle muntlige beklagelser, mener han at staten burde skjenket dem de ulike bygningene rundt om i landet der den feilslåtte «integreringen» av tatere skjedde gjennom et hundreår.

Cornelis Vreeswijk. På midten av 1960-tallet har den ennå svært unge Elias Akselsen fått nok av forfølgelse. Han dytter en 50-lapp ned i lomma og løfter en gammel gitar opp under armen, lar seg skysse til svenskegrensa av en kompis og tar seg derfra til Stockholm, hvor musikkmiljøet skal være bra. På puben bestiller han brus, men det har de ikke, så han setter sin første øl til munnen og drikker den ut. 

Det er her han treffer en svær, brautende og tørst hollandsk tater, han heter Cornelis Vreeswijk og skal snart bli en av Sveriges mest hyllede visesangere. De neste 17 årene av Elias Akselsens liv er i gang, som rennesteinstrubadur og gategutt. De to vandrer sammen i rus og dus, etter hvert med tyngre narkotiske stoffer, ja, «alt». Et sorgens kapittel, kaller han det. 

Hyllest til narkomane. Hva gjorde du av ditt liv, Tommy, Hva var det som gikk fel, Varfor ble det så her, Tommy, Hva hadde du for sjel. 

Det er sånn Akselsens personlige hyllest til alle narkomane starter. Visa introduserte også hver episode av NRKs dramaserie «Kampen for tilværelsen», med handling lagt til velstående Ullevål Hageby i Oslo. 

– Vi ser dem som utskudd, men de har også vært barn. De har et hjerte og en mor, og så var det skjebnen som førte dem på gale veier. De som ikke gjør noe for en narkoman person tramper over dem, mener Akselsen. 

– Var jeg milliardær skulle jeg ha bygd en klinikk for alle narkomane.

Bygdejenta som ble frue. Jula '81 var det et menneskelig vrak på 39 kilo som tok seg tilbake til Norge. Til Elias Akselsens glede levde foreldrene fortsatt, selv om årene hadde tæret hardt på. Moren tok seg av han som før, og ikke lenge etter var han på en danseplass i Kongsvinger og møtte ei «bygdejente» fra Bergen. Sammen fikk de tre barn og var gift fram til hun døde i 2009. 

Overstolt av pappa. Plutselig står sønnen Stig i sokkelesten på gulvet foran oss i huset på Skarnes, åpner en Toblerone-sjokolade og legger den på fat. 

Stig Akselsen sier han er overstolt av faren. Han forteller om glade somre med storfamilie og campingvogn rundt om i Norge og i Sverige. Han har ikke gått fri for mobbing selv, men har heller aldri prøvd å skjule identiteten sin. På Kongsvinger, der han bodde en stund, var det attpåtil kult å være tater. 

Nå er han en snekker på snart 30, og nesten like raskt som han kom inn forlater han rommet igjen. 

– Bruk sikkerhetsbelte! roper faren idet sønnens rygg forsvinner ut i gangen. 

Et gudfryktig folk. Akselsens mor ba alltid aftenbønn for sine sju barn på romanispråket. Han oversetter noen ord for oss. 

– Hva er det viktigste du har lært dine egne barn? 

Han pauser, ganske lenge. 

– At de må holde seg unna «dråger». At gresset ikke er grønnere på den andre siden, som jeg selv trodde da jeg dro til Sverige. Og at de må være snille, som de vil at andre skal være mot dem. 

Akselsen tyr til de store ordene i virkeligheten like mye som i sangtekstene. Så er han da også sangevangelist i Pinsemenigheten, selv om turnering på høygir gjør at han ikke får vært så aktiv som han kanskje skulle. 

Trubaduren. Akselsen sang for landets konge og dronning da de feiret 25-årsjubileum som majesteter tidligere i år. Fortsatt synger han seg land og strand rundt med kjente og ukjente musikere, også egne barn. Datteren Veronica har selv gitt ut musikk. 

Dagen etter dette intervjuet kjører han til Haugesund med band, på senhøsten holder han julekonserter i Spania. 

Operaen, det er likevel den Akselsens eget hjerte banker aller hardest for.

Naturens venn. Han reiser seg, viser vei inn i en gammel Mercedes og kjører oss til et tjern i nærheten. I bilen ligger snusdåsen og en kniv han har laget selv.

Her ute oppsøker han fred og ekthet og gjedder på flere kilo. Med telt og fiskestang slipper han stress og elendighet. 

– Vi mennesker er flinke til å ødelegge dyr og vakre blomster, men naturen kan ikke bli moderne. Den forblir min beste venn, sier Akselsen og slentrer en tur langs stien, langsmed bringebærene. 

Mening med alt. Denne svære sekken av erfaringer er med på å gjøre han til musikeren han er, tror mannen selv. Selv om han gjerne skulle vært flere av dem foruten. 

– Det finnes en mening med alt. Meningen med dette livet var vel at jeg skulle få reise rundt, sier Akselsen og trykker gasspedalen i bånn.

Om romanifolket. Skandinaviske romanifolk blir ofte kalt reisende eller tatere. De deler etnisk og historisk opphav med sigøynerne, som stammer fra det nordvestlige India. Til Europa kom de i senmiddelalderen og til Norge og Sverige fra 1500-tallet og framover. De regnes ofte som Norges og Sveriges eldste innvandrergruppe. Romanifolket er en Norges fem nasjonale minoriteter. De øvrige er jøder, skogfinner, kvener/norskfinner og rom/sigøynere. 

Kilde: Wikipedia