Han kom hit som politisk flyktning i 1980. Etter mange år i arbeidslivet i Norge, ble den politiske aktivisten innhentet av fortiden. Kroppen orket ikke mer.
Tekst: Anne Siri Renå
Hovedbildet er tatt av Eirik Dahl Viggen
Fornebu, 20. november 1980: For hvert steg Teodoro Muñoz (30) tar, støtter han seg til en vegg eller til en av dem han har reist sammen med. Stortærne blør inne i skoene. De ferske piskeslagene har laget tykke merker langs begge lårene og fått nyrene til å svulme opp.
Håret er svart og glatt, luggen pent kjemmet mot høyre. Han er kledd i lys skjorte med v-genser utenpå, jakke og bukse. Disse klærne er det eneste han har med seg på flyturen fra La Paz i Bolivia via Peru og Tyskland, til Fornebu utenfor Oslo.
Han vet at han er i nabolandet til Olof Palme, Socialdemokraternas leder som fem år tidligere møtte Fidel Castro i Havanna.
Hva er det egentlig dette Norge, Noruega, har? Seks unge bolivianere møter en Aftenposten-journalist og ansatte i Flyktningrådet, Røde Kors og Amnesty International på flyplassen. Nordmenn som venter bare på dem!
Teodoro Muñoz har reist fra sommer til vinter. Han ser seg rundt og tenker at det må være godt utpå kvelden, men det er ennå bare tidlig ettermiddag.
– Hola! Hablo español! Hei! Jeg snakker spansk!
Nina Wegos viltvoksende kastanjebrune hår farer gjennom lokalet. Hun har strakt seg på tå og sett dem over kanten som skiller ventehallen fra rommet for bagasjeutlevering, og med pressekortet i hånda har hun fått tillatelse til å gå inn.
De fleste pressemeldingene som kommer inn til reportasjesjefen i Aftenposten blir lagt til side, men ikke denne. Tidligere på dagen hadde Nina Wego rettet på den svarte, blomstrete kjolen og nikket raskt til sitt eget solbrune ansikt i et speil i avishuset i Akersgata. Hun kjente på at å dekke denne typen saker virkelig lå for henne.
På bussen tilbake til hovedstaden får hun de opplysningene hun trenger til artikkelen «Rett fra fengsel i Bolivia», som står på trykk i avisen dagen etter. Hun spør på spansk og noterer alt hun makter, at noen i timevis har sittet med ansiktet begravd i hestemøkk, at de ikke fikk mat på tre døgn.
Langs vinterveien tar hun innover seg gråten til voksne menn, desperate etter å ringe familiene sine.
Selv blir hun senere stemplet som «radikaler», og får aldri jobbe i politisk avdeling.
Hun noterer alt hun makter, at noen i timevis har sittet med ansiktet begravd i hestemøkk, at de ikke fikk mat på tre døgn.
Kjelsås i Oslo, 2016: De møttes for første gang i 2002, en kveld da han var vikarlærer på spanskkurset hun tok på Folkeuniversitetet. Hun drømte om å reise til Bolivia.
Synnøve Kaupang føler en sånn ro når samboeren Teodoro Muñoz er i nærheten. Han kan sitte og lese nyheter foran datamaskinen i timevis, mens hun pusler med andre ting. Hun beundrer vesenet hans, psyken og denne helt egne auraen av ro.
Teodoro synes aldri synd på seg selv, sier aldri et negativt ord om noen. Synnøve tror det har med fortiden å gjøre; si heller ingenting enn ett ord for mye.
Likevel er det én person han ofte snakker om med myk stemme. Tomasa Alá Guzmán, moren. Synnøve ser henne for seg som en myndig, men snill kvinne. En som fikk mye ut av lite for de åtte barna sine. Hun som lærte dem om ærlighet, kunsten å lage mat og om hvor viktig det er å være ren på føttene. Moren var quechua-indianer, faren aymara.
– Moren min elsket å fortelle historier.
Teodoro Muñoz legger fra seg et par enkle briller på bordet i leiligheten på Kjelsås, og lar hendene hvile sammen med dem et kort øyeblikk. Så begynner han å fortelle selv.
Massakre på urfolk og arbeidere
Teodoro Muñoz Alá er født i gruvebyen Oruro i 1950, oppvokst i Siglo Veinte. 4000 meter over havet, hvor det ikke finnes vegetasjon, der nettene er iskalde og dagene hete, og flere årstider kan bykse sammen på en dag. I alle husene var radioen alltid stilt inn på kanalen La voz del minero, Gruvearbeiderens stemme.
Folk arbeidet turnus i tinngruvene, med tre skift i døgnet. I 1952 tok staten over eierskapet til gruvene, men verken lønna eller arbeidsforholdene var til å holde ut. Sikkerheten var dårlig og det var stadige dødsfall.
– Her pustet vi inn slit og gruveluft. Men troen var sterk på at rettferdigheten også skulle komme til denne avkroken en dag. Jeg husker gruvearbeiderstreiker. Soldatenes geværmunninger rettet mot ansikter, massakre på arbeidere og urfolk. Disse episodene har brent seg fast i meg. Faren min var aktiv i fagforeningen fram til han omkom i gruvene. Jeg kunne tatt over arbeidet hans da, men det ønsket ingen av oss.
Teodoro ble kalt Toto av søsteren fra han var liten gutt. Da visste de ikke ennå hva dette kjælenavnet skulle komme til å spare han for.
Jeg husker gruvearbeiderstreiker. Soldatenes geværmunninger rettet mot ansikter, massakre på arbeidere og urfolk.
Militærkuppet. La Paz, juli 1980
NRKs Per Erik Borge tygger kokablader for harde livet for å holde tritt i høyden. Han er den første av kanalens få korrespondenter i Latin-Amerika. Borges første oppdrag blir å dekke militærkuppet til general Luis Garcia Meza.
Han er vitne til portforbud, væpnede soldater og en desperat opposisjon som søker tilflukt på hotellene til utenlandske journalister.
Blodet flyter, dette er Bolivia. Landet som ble oppkalt etter frigjøringshelten Simón Bolívar skulle snart få plass i Guinness Rekordbok for alle statskuppene det har vært gjennom. 188 i tallet, fra og med frigjøringen fra det spanske koloniveldet i 1825 og fram til 1980-tallet.
Motstandskamp. Oruro, juli 1980
Teodoro Muñoz har utdannet seg til lærer og er leder for kommunistenes ungdomsparti i den grå gruvebyen. I diktaturets første uke viser opposisjonen motstand mot generalen fra ei av tinngruvene i utkanten av byen. Med lykt på hodet, omgitt av den fuktige varmen fra fjellet, forbereder de motstandsarbeidet. Sammen med fem kamerater i arbeidsbrigaden skjuler han en maskin som må sveives i gang for å trykke opp flygeblader til opposisjonen.
De forteller om antallet forsvinninger, omfanget av tortur, hvem og hvor mange som har blitt drept. Alt av navn og tall de klarer å få fatt i. De tygger kokablader og røyker sigaretter. Snart går de i dekning på nye steder, før de begynner å arbeide hver for seg. Sammen blir det stadig mer risikabelt.
Etter hvert våger de seg ut i gatene i kullsvarte natta for å spre små papirark og for å male slagord på murveggene som finnes over hele byen. Soldatene er overalt, å gi fra seg den minste lyd kan bety døden.
Fra nå av heter han bare Toto, kallenavnet han en gang fikk av søsteren. Han er ung, kjapp og knapp med ord. Snart blir han klar over at regimet har satt i gang en svær aksjon for å få tak i maskinen som spyr ut illegal informasjon.
Teodoro Muñoz blir en ettersøkt mann. Men ingen kjenner Toto. Ennå.
Siste natt. September 1980
Han kommer etter mørkets frambrudd. Som snarest er han innom for å hilse på mor og to småsøstre og for å få seg et varmt måltid. Toto vil ikke bekymre mor Tomasa enda mer, hun skal ikke få vite om reisen til Potosí neste dag. Han må dra fra Oruro, her er det blitt for farlig. De småprater utover kvelden og drikker en kopp te sammen før de legger seg. På kommoden ved senga hans ligger et tilsynelatende uskyldig blad med Jesu ansikt trykket på forsiden. Innholdet er politisk og betyr livsfare for han og kameratene om noen får tak i det. Bølgeblikkdøra stenger den kalde augustnatta ute fra murhuset.
Teodoro Muñoz blir en ettersøkt mann. Men ingen kjenner Toto. Ennå.
Med ett bråvåkner Toto av at døra skjærer i bakken. Det snører seg til i magen, selv om han visste at dette øyeblikket kunne komme når som helst. Han må holde roen. Som et lyn er han i klærne, og så er han omringet av sivilkledde politimenn. Mor! Jeg må skåne henne. Han ser det skrekkslagne ansiktet til kvinnen som ga ham livet, han hører stemmen hennes, hun som ville gitt livet sitt for ham. Han må konsentrere seg. Toto lar sideblikket følge papiret med Jesu ansikt.
Med ett kjenner han igjen mannen som må være angiveren, en tidligere kamerat, han står i dette rommet, her, nå. Toto skyver alle følelser unna. En av mennene slår etter de nakne føttene med gevær, Toto hopper rundt. Som katt og mus er de, helt til Toto taper. Bladet ligger fortsatt på kommoden når de drar.
Skal jeg dø nå?
Torturkammeret
To svære håndflater klasker med all kraft til hvert sitt øre.
Teodoro skriker til.
– No se. Jeg vet ikke.
– Jeg vet ikke.
– Hvor er den?
Torturistene spør igjen og igjen om hvor trykkemaskinen er. Måten de spør på blir tøffere. Slagene hardere. De binder hendene hans fast på ryggen, og heiser Totos kropp opp etter dem. Metoden blir kalt el potro, hesten. Jeg må holde ut, jeg holder ut, er det eneste han tenker.
– Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.
Han aner ikke hvor lang tid som går før han blir kastet inn på cella. Sakte våkner han fra bevisstløsheten med livet rullende som en film gjennom hodet. Barndom, ungdom, nåtid. Er dette å dø? tenker Toto før han kjenner sitt eget tørre svelg. Denne tørsten, den kveler meg sakte. Jeg klarer ikke å reise meg. Hodet spinner.
– Dame agua, por favor! Gi meg vann, vær så snill!
Rundt ham sitter andre fanger, ranere og mordere, ikke fagforeningsfolk eller opposisjonspolitikere som ham selv. De gir han vann og masserer inn skuldrene hans med krem.
I en mørk og iskald celle i Departementet for offentlig orden i Oruro sitter kriminalforbrytere og føler godhet for en 30 år gammel kommunistleder, en de kaller for samfunnskjemper, en som ikke har latt seg torturere til tilståelse.
Ny dag, samme spørsmål, nøyaktig samme svar. Like metoder.
– No se. Jeg vet ikke.
Jakten på venstresiden
Snart blir Toto sendt videre i fangenskap i La Paz. I Innenriksministeriet i hovedstaden er torturen mindre brutal, men langt mer systematisert, nærmest profesjonell. Av den skarpe aksenten til enkelte av torturistene hører Toto at de er argentinere. Frykten for å bli sendt videre i konsentrasjonsleir hos militærjuntaen i Argentina griper et kvelende tak i han.
Operasjon Cóndor pågår som verst, dette hemmelige samarbeidet mellom militærregimene i Sør-Amerika og USAs etterretningsorganisasjon CIA.
Den chilenske generalen Augusto Pinochet er en av hjernene bak.
Målet er å få vekk sosialister og kommunister, ja, alle opposisjonelle til regimene. En av drapsmetodene er å kaste ut folk fra fly.
Ennå er det ingen som aner at denne massive operasjonen skal utradere minst 60 000 liv på kontinentet.
Toto skyver vekk tanken på sin egen død, det er Tomasa Alá Guzmán han tenker på. Moren. Hun som sitter igjen hjemme med frykten for den forsvunne.
Skal hun noen gang få se sønnen igjen?
Frykten for å bli sendt videre i konsentrasjonsleir hos militærjuntaen i Argentina griper et kvelende tak i han.
Nytt land. Oslo, november 1980
En morgen i november blir han tatt med jernhånd for siste gang, satt i en bil og kjørt til den internasjonale flyplassen i La Paz. En svensk ambassadeansatt forteller at Norge har sagt ja til å ta imot Toto og fem andre politiske fanger. Fra nå av er de utvist fra eget fedreland.
Kroppen er et åpent verkende sår, men han kjenner på lettelse når han skjønner at han ikke skal til Argentina.
Først: Han kan ringe hjem. Elskede mor, jeg lever!
Så: Virkeligheten er ny, bildene sklir over i hverandre. Hvor kommer denne stillheten fra, hvor er alle sammen, hvor mange innbyggere er det egentlig i dette landet?
Et stort hvitt teppe av snø demper lydene i landskapet.
Han ser ingen forskjell på folk som bor her, om de er fattige eller rike. Dette er sosialismen vi har kjempet for hele livet, tenker han. Ingen går uten sko, alle får tak over hodet, helsetjenester og skolegang.
Teodoro Muñoz blir fylt av håp igjen, er dette mulig å få til i Bolivia?
Enda flere bolivianere kommer til Norge. Etter noen dager på Ritz Hotell like ved Bygdøy Allé på Frogner, flytter de inn på flyktningmottaket på Majorstuen. De får dagpenger og månedskort for kollektivtransport fra den norske staten.
En god stund ennå fortsetter de å ha kontakt med journalist Nina Wego som møtte dem på Fornebu. De disker opp for henne i Ole Vigs gate 4, hun for dem i hjemmet sitt på Smestad.
Folk kommer innom mottaket med ullgensere og hilser de nye landsmennene velkommen. Den norske tonen overfor flyktningene er god, de synes de blir møtt med varme og solidaritet.
Et nytt liv
Tedoro Muñoz er medtatt i lang tid, trekker seg stadig tilbake og ligger mye i senga. Han får medisinsk behandling og går til fysioterapeut, men hjelp fra psykolog synes han ikke at han behøver. Litt etter litt føler han seg bedre. Han lærer norsk og får etter ett år i landet plass på friluftslivslinja ved Numedal Folkehøgskole.
Han studerer mer og tar ulike jobber. På slakteri, i reisebyrå, som hjemmehjelp. Årene går.
En lykkelig vårdag i 1984 klipper han navlestrengen til datteren Thale Marie.
I 1986 reiser han tilbake til Bolivia for første gang. Senere skal han tilbake nesten hvert år, til familien og politikken. Nå er han velkommen tilbake til landet som la han for hat. Han tar datteren med seg, senere blir også samboer Synnøve Kaupang med.
Teodoro Muñoz er aktiv i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge og driver politisk arbeid her og i Bolivia, for Bolivia.
Fra 2002 er han med i valgkampanjen til indianeren og kokabonden Evo Morales. I 2005 vinner Morales presidentvalget suverent og blir landets første urfolkspresident.
Kroppen svikter. Oslo, 2000-tallet
Plutselig er han i et mørkt torturkammer igjen. Nå skjer det om nettene, i drømme. Om dagen kjenner han stadig oftere på en uro. Hørselen svikter, han blir plutselig så irritert av den vanlige støyen i klasserommet. Det er ikke elevenes skyld. Og han, som liker så godt å undervise!
Binyrene har sluttet å fungere og han må ta kortisonmedisin hver morgen og kveld. Rygg og knær verker, smertene i skuldrene blir verre. Han går tur hver dag og gjør armhevinger, men må innse at torturen har satt merker som aldri forsvinner.
Kjæresten Synnøve Kaupang ser hvor utkjørt han kan være når han er ferdig på jobb. Med lettelse merker hun seg likevel at det bare var kroppen torturistene klarte å ta, mentalt fikk de underlig nok aldri taket på han.
Han ble aldri en angiver.
I mars 2009 blir spansklærer Teodoro Muñoz sykmeldt fra Heltberg Gymnas. Året etter får han ja på Nav-søknaden om hundre prosent uføretrygd. Han makter ikke jobben, og vet at han er blitt en dårligere lærer. Musklene stivner og skriker etter å bli løst opp i et varmere klima. Nå får han muligheten til å være mer i Bolivia.
Toto og presidenten. Oslo, 2010
– Nina Wego!
Uten å heve stemmen reiser Teodoro Muñoz seg sakte fra den ytterste stolen på en av de første radene i Auditorium 1. Vi er i hovedbiblioteket ved Universitetet i Oslo. Setet spretter opp bak ryggen hans, de brune øynene gnistrer til. Hun står lent mot trappegelenderet, med en hvit plastpose med hennes egen roman Exil i den ene hånden og et par solbriller i den andre, med lakk på tåneglene og stadig solbrun hud, også denne gangen kledd i blomstrete kjole. Hun tar seg til det en gang så livfulle håret, og tenker med gru på at det har mistet sin glans i løpet av alle disse årene. Han rekker ut hånden og smiler. De har ikke møttes siden 80-tallet.
Så går han videre, inntar podiet. Hever stemmen.
– Jallalla pacha mama! Leve moder jord! Jallalla Bolivia! Jallalla presidente Evo Morales!
Teodoro Muñoz hilser Latin-Amerikas første urfolkspresident velkommen på aymara, Morales' eget morsmål. Endelig har Evo Morales ankommet Norge på statsbesøk. Auditoriet er fylt til randen denne morgenen.
Han er ikke nervøs, han er på hjemmebane nå.
Teodoro Munõz ser utover forsamlingen, gestikulerer. Han står på podiet i nystrøket hvit skjorte, svart jakke og beige bukse og er Toto igjen, den unge karismatikeren med klar tale, mannen folk i Oruro fortsatt kjenner igjen og hilser på med dyp respekt når han er tilbake på besøk. Den gamle stoltheten inntar kroppen på en ny måte, denne gangen er han ikke opposisjonspolitiker, men i posisjon.
I to og et halvt minutt snakker han for åpen scene.
Bolivia er fortsatt Sør-Amerikas fattigste land, fordelingen av jord er blant de skjeveste på kontinentet. Fremdeles leter noen etter forsvunne familiemedlemmer fra diktaturtiden. Samtidig vet Teodoro Muñoz at han har vært med på å skape endringer for at de undertrykte endelig skal få tre inn i varmen. I dette landet hvor over 60 prosent er urbefolkning.
Så er seansen over.
Fremdeles leter noen etter forsvunne familiemedlemmer fra diktaturtiden.
Teodoro Muñoz rykker til i et drag av smerte, nesten umerkelig, når han løfter den lille svarte sekken opp og over skulderen for å gjøre seg klar til å gå. Prisen for det illegale arbeidet var skyhøy, kroppen betaler hver dag.
Ute skinner sola, det kryr av folk på universitetsområdet, stemningen er en ganske annen enn stillheten han fant i gatene rundt Bygdøy Allé og Ritz Hotell i 1980. Blikket streifer plassen, hver vår er han like overrasket over knoppene som spretter og hvor plutselig grønt det blir i dette landet. Han har samboer Synnøve Kaupang ved sin side.
Teodoro Muñoz vet at han hadde betalt prisen igjen. Den høyeste av dem alle, om det så skulle være.
Fortellingen er skrevet etter lange intervjuer med hovedpersonen Teodoro Muñoz Alá. Journalisten har også intervjuet Synnøve Kaupang, Nina Wego og Per Erik Borge, og bolivianerne Julio Roman, Jorge Soría og Julio Toro som kom til Norge på 1980-tallet. Journalisten var ansatt i Latin-Amerikagruppene i Norge fram til 2009.
POLITISKE FAKTA OM BOLIVIA:
Bolivia er et av Latin-Amerikas fattigste land.
Siden uavhengigheten fra Spania i 1825, har landet opplevd 188 militærkupp.
1980: General Luis García Meza tar makten gjennom et militærkupp.
1982: Et demokratisk styre opprettes, men landet har store problemer med fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon.
2003: President Sánchez de Lozada flykter fra landet etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin.
2005: Evo Morales blir landets første urfolkspresident, som vinner av 54 prosent av stemmene. Etter kort tid nasjonaliserer han olje- og gassindustrien.
Kilde: Wikipedia
30.000 torturofre i Norge
Sosionom Anne Marit Hassel blir provosert når myndighetens mantra er at folk fortest mulig skal lære språk og komme i full jobb, uten at de først får skikkelig helsehjelp.
– Med symptomer som hukommelsestap og konsentrasjonsvansker – i tillegg til manglende nettverk – kan dette være ekstra vanskelig.
Hassel er klinisk sosionom ved Tiller distriktspsykiatriske senter i Trondheim. Hun har jobbet med traumatiserte flyktninger i årevis og synes det er givende.
Mer enn 30 000 flyktninger og asylsøkere i Norge har blitt utsatt for tortur, anslår psykiater Sverre Varvin, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Rundt 50 prosent av beboere i asylmottak har symptomer lik en psykiatrisk diagnose, sier han. Det har undersøkelser vist.
En norsk studie viste at det i snitt tok over 11 år før alvorlig traumatiserte flyktninger kom i kvalifisert psykiatrisk behandling, forteller Varvin.
Stavanger Universitetssykehus åpnet i 2014 landets første transkulturelle senter som behandler asylsøkere og flyktninger.
Ikke godt nok apparat
«Flyktninger med traumer får ikke tilstrekkelig hjelp verken kommunalt eller i spesialisthelsetjenesten (…)». Dette skrev Anne Marit Hassel og andre fagpersoner i en kronikk i Adresseavisen i februar 2012.
De mente modellen for oppfølging etter 22. juli også burde tas i bruk for å hjelpe traumatiserte flyktninger. Hassel sier det samme nå: apparatet er ikke godt nok, verken i primærhelsetjenesten eller i torturbehandlingen. Hun er oppgitt over myndighetenes mantra om at folk skal fortest mulig gjennom integreringskverna: lære språk lynraskt og så ut i full jobb.
– Den psykiske og fysiske helsetilstanden til nybosatte flyktninger må kartlegges tidlig. Noen ganger kreves ekstra tilrettelegging, for eksempel bruk av tolk, sier Hassel.
Verdenskartet
Ved hjelp av et svært verdenskart kan hun be pasientene forklare fluktruten og dermed også vise dem at hun forstår at de ikke bare er dumpet fra ett sted til et annet.
Folk har kanskje overlevd kriger og hasardiøse overfarter i små, overfylte båter. Noen har gått langt og blitt stuet inn i mørke, trange containere. Ikke sjelden har folk sett familiemedlemmer bli voldtatt, sett noen dø. Mange havner i stor økonomisk gjeld på grunn av flukten. Og en del har blitt torturert.
– Det er svært normalt å få en reaksjon på sånne unormale hendelser, sier Hassel.
Selv jobber hun mye i team med fysioterapeuter og andre faggrupper. Mange flyktninger er dypt traumatiserte når de ankommer.
For andre tar det årevis før reaksjonene melder seg. De kan legge vonde opplevelser «bak seg», men så slår de tilbake med full kraft når en konkret hendelse inntreffer, eller de trigges av en lukt, en lyd eller berøring.
Innhentet av fortiden
For en tid tilbake ble flere vietnamesere henvist dit Hassel jobber. De kom til Norge som båtflyktninger på 80-tallet, hadde høy arbeidsstolthet og ble relativt godt integrert. Så møtte flere av dem veggen. Traumene fra fortida var det trolig tabu å snakke om, og nå var det tabu å bli styrt av dem.
– De flyktet i virkelig overfylte båter, bodde i leirer. Så skapte de et nytt liv og sto på, uten å snakke om det. Senere kom lydene og forestillingene, som om de hadde en film fra fortida inne i hodet, forklarer Hassel.
For mange av dem som har flyktet, handler det om å få tilbake dagliglivet og skape en slags normalisering. Hassel bidrar til å lete etter disse lommene av trygghet, forteller hun.
Engstelige fagfolk
– Jeg har blitt en populær ansatt fordi jeg ønsker å jobbe med dette, sier Hassel.
Hun har studert antropologi i tillegg til å være klinisk sosionom. De siste seks årene har Hassel knapt hatt norske pasienter. Hun forteller at fagpersoner ofte er engstelige for å begi seg ut i dette feltet.
De tror det er vanskelig fordi det også omfatter usikre oppholdstillatelser og kontakt med Utlendingsdirektoratet og tolker, familier som ikke er til stede og økonomiske utfordringer. På toppen av dette kommer en helt annen kultur.
Selv har hun blitt en ressursperson som andre kommer til for å spørre om råd. Hassel sitter også i voksenpsykiatriutvalget i Fellesorganisasjonen.
NOEN NORSKE FAKTA:
Over 30 000 flyktninger og asylsøkere i Norge har blitt utsatt for tortur.
50 prosent av beboere i asylmottak har symptomer lik en psykiatrisk diagnose.
Det tar i gjennomsnitt 11 år før alvorlig traumatiserte flyktninger får kvalifisert psykiatrisk behandling.
Hjelpeapparatet er ikke godt nok i primærhelsetjenesten eller i torturbehandlingen.
