Hver gang fagbevegelsen møtes

                                Tekst og foto: Martin G. Slørdal

Lungene til representantene på HK-landsmøtet fylles opp. Ut strømmer lyden av solidaritet og kamplyst.

Fagbevegelsen har en sang til hver en 1. mai, til enhver streik og ethvert landsmøte. For når folk møtes må det først synges. Vi går ikke i gang med det vi skal før vi har tatt noen gamle sanger om igjen.

Viggo smeller til Representant 165 sitter ganske langt bak i landsmøtesalen, men han høres godt. Viggo Andresen fra region Øst har en klar og tydelig røst. Han tar godt tak i henda til sidekameratene under Stein Ove Bergs «Ta hverandre i handa og hold». Korsanger som han er, har han en forkjærlighet for å synge sammen med andre. Viggo mener det synges for lite i fagbevegelsen.

 – Sangen gjør noe med deg. Den spleiser oss sammen. Det ble sunget mer i fagbevegelsen før, mener han.

Brystkassa til en professor Historieprofessor Knut Kjeldstadli opplyser at de første arbeiderforeningene i Norge, thranitterbevegelsen, ga ut en egen sangbok allerede i 1850. Kjeldstadli sier at allsangen i arbeiderbevegelsen hadde, og har, to hovedfunksjoner: Den fungerer som det sosiale limet som styrker samholdet, og sangene har en smittende effekt som gjør at flere vil bli med på laget. 

– Når du står side om side med mange andre og synger, og brystkassa vibrerer, så gjør det noe med deg fysisk. Mange arbeidersanger handler om noe mer enn individet, de skaper en indre glød og gir en fellesskapsfølelse, mener historieprofessoren. 

Plass til alle Knut Kjeldstadli synes at noe av det vakre med allsangen er at den blir bedre jo flere som synger.

 – Allsangen er unison og alle kan være med, også de stemmene som ikke er perfekte, sier han. 

Kvelden før 1. mai hvert år arrangerer LO i Oslo «Ta sangen tilbake». Da samles fagforeningsfolk og sangfugler for å synge høyt blant kamerater. Knut Kjeldstadli pleier å innlede om sangenes historiske og politiske bakgrunn. Men Kjeldstadli mener det synges for lite til daglig i fagbevegelsen. 

– Noen av sangene er definitivt i ferd med å gå i glemmeboka, mener historieprofessoren.

Fra bundne treller til regninger og renta Å definere en arbeidersang er ikke den letteste oppgaven. Det beste er kanskje å se bakover i historien. Sangboka «Gå inn i din tid» ble gitt ut av Fagforbundet, LO og AOF, med god støtte fra Musikernes Fellesorganisasjon, før LO-kongressen i 2013. Her finner vi arbeidersangene delt inn i ulike tidsepoker. Kapitlene med sangene gjenspeiler samfunnet og kampene arbeiderbevegelsen har vært en del av. Sangboka fyller et tidsspenn fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Fra kapitlet om pionertiden finner vi klassikere som «Internasjonalen» og «Kvindernes tog». Fra 1910 til mellomkrigstida er det mer revolusjonære viser som «Løfte» og «Brødre til sol og frihet». Under «Fest og hverdag» finner vi «Ta hverandre i handa og hold» og «Jørgen Hattemaker». Et eget kapittel er også viet arbeidsliv og faglig kamp, der blant annet «Dekksguten» og «Ola Tveiten» er representert.

– Tragisk Janne Hegna, forbundssekretær i Musikernes Fellsorganisasjon og HK-medlem, organiserte allsang på streikevakt da hun og HK-medlemmene som jobber i fagbevegelsen streiket i 2014. Nå sitter hun på landsmøtet og synes det synges for lite i egne rekker. 

– Det finnes nesten ikke sang i fagbevegelsen lenger. De gamle arbeidersangene blir ikke sunget så ofte, og da forsvinner historien vår. Det er tragisk, sier Hegna. Sangen er en viktig del av limet i fagbevegelsen, og skaper tilhørighet og samhold, mener også hun.

 – Da vi streiket måtte jeg trykke opp sangene vi brukte, også til gamle fagforeningsfolk. Før kunne folk disse sangene utenat, sier Janne Hegna.

Flere må kikke på sangarkene HK-medlem Trond Henriksen, arkivar i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, er trubadur og har ledet mang en allsang på landsmøter og kongresser i LO. Han observerer at flere og flere kikker ned på arkene under allsangen.

 – Det krever mer autoritet av meg når jeg leder an allsangen, sier han. 

Henriksen synes at sangene som brukes av fagbevegelsen i dag ikke har den samme kampgløden som enkelte av de gamle arbeidersangene. Dessuten er humor fraværende, sier arkivaren.

 – Jeg foreslo å synge en Vømmøl-låt av Hans Rotmo på et arrangement. Han har mange morsomme viser. Da fikk jeg beskjed om at «han var vi ferdige med her på huset», sier Henriksen. 

Etter at Hans Rotmo ytret seg rasistisk og nedlatende om innvandrere og asylsøkere, har mange vendt ham ryggen. Arkivaren tror mange i den yngre generasjonen i fagbevegelsen oppfatter de gamle arbeidersangene som antikvariske. Men, det må være plass til de tradisjonelle arbeidersangene i fagbevegelsen, mener Trond Henriksen.

Rappen tar over? Historieprofessor Knut Kjeldstadli har spekulert mye på hvem som er vår tids arbeidersangpoet, og på om dagens musikere tar for seg fagbevegelsens kamper i like stor grad som tidligere. Etter 70-tallet mener han at det ikke finnes noen arvtaker blant skaperne av arbeidersanger.

 – Det er nok av temaer å ta av i arbeidslivet. Kanskje er det rappen som har overtatt scenen og som synger de politiske sangene, spekulerer historieprofessoren, og nevner bandet Gatas Parlament som et eksempel.

Ta i bruk sangene igjen Dag Christiansen jobbet som rådgiver i Fag-forbundet, nå er han pensjonist. Han var en av ildsjelene bak sangboka «Gå inn i din tid». Christiansen er til en viss grad enig med Kjeldstadli i at rappen har tatt over noe av arbeidersangenes funksjon, men at rappen ikke appellerer til hans generasjon.

– Rappen er ikke så inkluderende, og passer ikke så godt til allsang, synes han. For å forstå fagbevegelsens identitet er det viktig å bruke og ta vare på de gamle arbeidersangene, mener Christiansen.

– Forbund og foreninger må ta i bruk sangene igjen. Det kommer ikke av seg selv. Sangene handler om samhold og solidaritet, lønnskamp og faglige rettigheter, og vi kommer til å få bruk for dem igjen, sier han, før han synger Ellinors vise;