Tekst og foto: Jan-Erik Østlie
Et Brennpunkt-program som sendes på NRK i kveld tar opp Skånevik-ulykken, et av de tydeligste bevisene på nordsjødykkernes innsats og ekstreme arbeidsforhold. Hogne Hongset, tidligere spesialrådgiver i Industri Energi har skrevet en spenningsroman med nordsjødykkerne i sentrale roller. Nå bobiler han Norge rundt for å selge sitt budskap.
− Hogne, sier han, strekker fram høyrehånda og kvitterer med et fast håndtrykk.
Vi er på byterminalen i Stavanger. Himmelen har knapt vært blåere i oljebyen denne høsten, og Hogne er kledd i grå hettejakke og solbriller. Rett borte i gata står bobilen Hobby som han kjøpte i august.
− La oss gå til bilen, fortsetter han og fører meg bortover. Dagen er ennå relativt ung.
Næringspolitikeren
Hogne Hongset (75) er født på Vega på Helgelandskysten. Men den vakre øya var intet blivende sted for en gutt med drømmer og ambisjoner.
16 år gammel dro han derfra og så seg aldri bakover. Nesten seksti år seinere sitter han med hus på Nordmøre, landsted på Sørlandet mellom Tvedestrand og Arendal og det han kaller hytta i Oslo – en toroms leilighet på Frogner.
I familien fins det både kone og et rikt utvalg av barn og barnebarn, og to oldebarn. Yrkesmessig har han rukket å være lærer og rektor, kommunepolitiker for Arbeiderpartiet, 20 år i oljebransjen hvorav ti år som informasjonssjef i Statoil og spesialrådgiver med næringspolitikk som felt i LO-forbundet Industri Energi – direkte headhuntet av Leif Sande.
Hongset har som vi skjønner solid bakgrunn for egne meninger om næringspolitikk, han har vært ute en og annen vinternatt tidligere. Og er dessuten amatørdykker.
Bokselgeren
I 2010 debuterte han, 70 år gammel, på Kagge Forlag som forfatter med spenningsromanen Varsleren. Boka var første bind i trilogien Traktaten der Skyggen og Hevneren kom på løpende bånd. Nå foreligger enda ei spenningsbok fra oljeindustrien, den rykende ferske Den femte dykkeren, utgitt på Hobi forlag – forfatterens eget.
Men denne gangen kan han ikke støtte seg på et etablert forlag når det gjelder salg, markedsføring og distribusjon – nå må han få bok og budskap ut sjøl. Og her kommer bobilen inn i bildet. Hongset har nemlig startet en landsdekkende salgsturné.
Går alt etter planen, vil han mer eller mindre kjøre kysten rundt og besøke en mengde bokhandlere. Med et leseeksemplar av boka, godt humør og et vinnende smil i det gråhvitskjeggete ansiktet ser han ingen problemer, bare utfordringer.
Om dagen promoterer han boka, om natta sover han i bobilen. Han startet i Oslo, var en kjapp tur innom Østfold, før han satte kurset nedover vestfoldkysten. Jeg ble med et døgn, fra olje til sild, fra Stavanger til Haugesund.
Dypdykking
Den femte dykkeren er verken ei salmebok eller barnebok. Den henter handlingen fra faktiske hendelser på dypet av Nordsjøen på 1970-tallet, pionertida for nordsjødykkerne.
Mesteparten er diktning, men det forekommer reelle personer i boka – og det som beskrives kunne like gjerne ha skjedd. Ja, mye av det skjedde også. Les sjøl – det er nok av spenning. Hongset blir engasjert når samtalen dreier seg om nordsjødykkerne.
− I 1971 bestemte norske myndigheter at olje- og gassressursene skulle føres i land i Norge. Koste hva det koste ville. Norskerenna måtte da krysses, og det medførte dypdykking som ingen hadde noen erfaringer med. Problemet var at myndighetene ikke tok nok ansvar for sikkerheten til dykkerne, det overlot de til de kommersielle dykkerselskapene. Det var en ansvarsfraskrivelse fra statens side, sier Hongset.
Dykkersaken
For det er ingen hemmelighet at det har skjedd en mengde arbeidsulykker blant nordsjødykkerne siden starten i 1966, noe som opprører Hongset kraftig.
Etter hvert ble kravet om granskning av forholdene presset fram, Lossiuskommisjonen ble nedsatt og den konkluderte i 2002 enstemmig med at den norske staten måtte anses objektivt ansvarlig for de skadene dykkerne ble påført i Nordsjøen.
Dermed var også staten økonomisk erstatningspliktig. Både daværende Bondevik II-regjering og alle seinere regjeringer avviste konklusjonen om objektivt ansvar. I februar 2005 stevnet Offshore Dykker Unionen (ODU) – som besto av IE-organiserte dykkere – staten inn for Oslo tingrett. To år seinere vant de i tingretten, og dykkerne ble tilkjent stor erstatning.
Stoltenberg II-regjeringen anket imidlertid til Lagmannsretten og vant fram i 2008. Da anket ODU videre til Høyesterett. 8. oktober 2009 stadfestet imidlertid Høyesterett lagmannsrettens frikjennelse av staten. Til manges store fortvilelse, inkludert Hogne Hongset!
− Da dommen i Høyesterett falt, bestemte jeg meg for å skrive denne boka om nordsjødykkerne. Myndighetene har sluppet altfor lett unna her og ikke tatt det objektive ansvaret: De hadde muligheten da de satte ned Lossiusutvalget og fikk en klar konklusjon, men skuslet det bort, sier han.
Det hører med til denne historien at dykkerne og deres organisasjon ODU ikke ga seg. Med støtte fra Industri Energi og LO klaget de den norske staten inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. 5. desember 2013 falt dommen. Den norske stat ble dømt for å ha unnlatt å informere dykkerne om de farene staten visste det innebar å dykke i Nordsjøen. Dykkerne ble tilkjent oppreisningserstatning. Dette utløste forhandlinger mellom myndighetene og dykkerne. Etter en lang politisk dragkamp og hestehandel vedtar Stortinget 16. juni 2014 at 260 dykkere og etterlatte hver får en ytterligere kompensasjon på 2, 2 millioner kroner. Motkravet var at ODU på vegne av dykkerne trakk begjæringen om gjenåpning av saken i Høyesterett, og at hver enkelt dykker fraskrev seg alle rettigheter til å ta saken inn for rettsapparat på nytt.
Hongset mener motkravet var ynkelig og langt over grensen til det skammelige.
Verdighet?
14. november 2014 ble det avduket en minneplakett for nordsjødykkerne på Oljemuseet i Stavanger.
I sin tale sier arbeidsminister Robert Erikson blant annet: «I dag samles vi om en verdig avslutning på nordsjødykkersaken».
Hongset var ikke til stede, men har et noe annet syn på saken. I et etterord i Den femte dykkeren skriver han som en kommentar til statsrådens ord følgende: «For mange andre er kanskje ikke begrepet verdighet det som lettest assosieres med norske myndigheters behandling av veterandykkerne.»
Dette er budskapet Hongset nå har skrevet en spenningsroman om, dette er budskapet han har med seg i bobilen, dette vil han at så mange bokhandlere som mulig skal distribuere videre til det lesende norske folk. Det er ikke pengene som driver ham – det er budskapet.
Nordsjødykking
Jørn Bjerga er historiker og ansatt ved Norsk Oljemuseum. Han har skrevet en hovedoppgave ved Universitetet i Bergen om offshoredykkernes historie i pionerårene 1966-1979. I pionertiden kunne ikke avansert teknisk utstyr erstatte bruken av dykkere.
«Både i lete-, anleggs- og produksjonsfasen var dykkerne et uunnværlig hjelpemiddel og redskap» skriver han.
Og skildrer videre både respirasjonsprosesser i menneskekroppen, over og under vann, samt nødvendigheten av langsom dekompresjon for å unngå trykkfallsyke (hvis du stiger for raskt opp til overflaten etter endt dykk).
Trykkfallsyke kan gi kløe og smerter i ledd, i alvorligere tilfeller kan det gi lammelse, bevisstløshet og i verste fall død.
Arbeidsforholdene
Bjerga hevder at antall ulykker med personskade eller dødelig utgang var høyt og langt høyere enn for andre virksomheter offshore.
Nordsjødykkerne var i pionertida hovedsakelig unge menn uten tidligere yrkeserfaring. Til og med dykkersertifikat ble ikke påkrevd før i 1980 Statens Dykkerskole ble etablert først i 1979. Arbeidskontraktene var i hovedsak av relativ kort varighet.
Bjerga skriver: «Som konsekvens av dette hadde dykkerne en svak forhandlingsposisjon overfor arbeidsgiver; det var ikke gitt at de fikk en ny arbeidskontrakt etter at eksisterende kontrakt utløp. Videre ble ofte utenlandske dykkere foretrukket av flere dykkerselskaper, da disse i mindre grad enn norske dykkere valgte å fagorganisere seg. Etableringen av NOPEF (Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund) i 1977 skapte for første gang et talerør for dykkere og andre oljearbeidere. Norske dykkere startet motvillig å melde seg inn i NOPEF. De fryktet at de da ville miste arbeidsoppdrag til utenlandske dykkere.»
Historikeren beskriver videre en arbeidshverdag hvor intensiv og hard jobbing ble belønnet, også om den var i konflikt med reglementet.
«Utenlandske dykkere utgjorde i hele pionerperioden over 50 Prosent av alle dykkere på den norske kontinentalsokkel, slik at dykkevirksomheten ble mindre tilpasset norsk arbeidsliv enn andre virksomheter offshore. Dykkernes arbeidsforhold i pionerårene hadde lite til felles med vanlig norsk arbeidsliv for øvrig. Arbeidsforholdene generelt på norsk sokkel i slutten av 1960-årene og i 1970-årene var i hovedsak preget av hierarkiske lederstrukturer, og toleransen med henblikk på fagorganisering var lav.»
Det kan også legges til at arbeidsmiljøloven av 1977 ikke ble gjort gjeldende for nordsjødykkerne før i 1995. Så det var som man ofte sier i arbeiderbevegelsen ingen søndagsskole. Oljemuseet har også gitt ut boken NORDSJØDYKKERNE, skrevet av historikerne Gjerde og Ryggvik. I denne boken heter det blant annet.: «…arbeidet som ble utført av pionerdykkerne i Nordsjøen var for viktig til at det kunne stoppes. Slik sett gir det mening å hevde at dykkernes sikkerhet ble ofret for økonomiske interesser. For et Norge stadig mer avhengig av oljeinntektene, dreide det seg om svært sterke økonomiske interesser.»
Treffende tema
Alt det ovenfor siterte fra historikerne Bjerga, Gjerde og Ryggvik skriver også Hongset om, skjønt noe av det bare indirekte og i skjønnlitterær form. Og med den antagelsen om at dette er et tema som absolutt bør berøre så vel bokhandlere som lesere. Det viser seg raskt at Hongset har rett. Fra bokhandlene Ark og Notabene på Kilden, Tvedtsenteret og i Stavanger sentrum blir vi gjennomgående hyggelig mottatt.
− I dag skal du få en gave av meg, sier han til butikksjef Anniken Kinden hos Ark Kilden og overrekker et leseeksemplar av Den femte dykkeren.
− Den kan du kose deg med i kveld. Den er god, noe jeg kan si fordi det er jeg som er forfatteren. Dermed er tonen satt, salgsstrategien lagt og den gode dialogen etablert. Det blir bokbestillinger av sånt. Han er nesten litt overrasket sjøl over sine egenskaper som selger. Etter noen timers bokhandelbesøk, starter han opp bobilen og setter kursen mot Haugesund, om lag åtte mil nordover. Det er bokhandlere der også – ja, overraskende mange, faktisk.
Fjernet bevismateriale
Et par timer etter at sola har stått opp i Haugesund møter vi de tidligere nordsjødykkerne Oddvar Reksten (66) og Åsbjørn Jørgensen (58).
Jørgensen dykket fra 1978-86, Reksten fra 1981-87. Det fins dykkere som har jobbet mer eller mindre sammenhengende i 30 år. Sjøl har de begge hatt flere tilfeller av trykkfallsyke, har fått sin statlige erstatning, og mener som de aller fleste andre av sine kolleger at summen er for liten. Men kampen om erstatning har også sine konsekvenser.
− Etter 15 års kamp blir du rimelig sliten, sier Jørgensen som startet sportsdykking allerede som 14-åring.
Fem år seinere ble han marinedykker, men hadde da aldri noen tanker om å bli nordsjødykker. Han er utdannet platearbeider. Jørgensen har deltatt i samtlige rettsaker også. Han beskriver dem som jævlig slitsomme.
− Og det er skremmende hvordan myndighetene behandlet oss. Jeg har fullstendig mistet respekten for det norske rettsvesenet. Husk at de fjernet bevis og dokumentasjon fra Riksarkivet, sier han.
Henning Haug, lederen av ODU som sjøl var nordsjødykker fra begynnelsen av 1980-tallet til 1992, bekrefter fjerningen av dokumentasjon fra Riksarkivet.
− Vi satt og grov i arkivmaterialet. Så fikk Arbeidstilsynet høre om dette og trakk tilbake dokumenter som ennå ikke var ferdig registrerte. Under hele rettsprosessen har Leif Sande og Industri Energi vært en fenomenal støtte for oss. Deres hjelp var helt avgjørende for det endelige forliket, sier Haug.
Tillit og kommunikasjon var viktig
Både Reksten og Jørgensen var medlemmer i ODU, først i NOPEF, seinere i IE. De bekrefter også at det var en del dykkerfirmaer som ikke ønsket fagorganiserte dykkere. I starten var det også dykkere – i all hovedsak engelskmenn og australiere – som ikke betalte skatt til den norske staten.
− NOPEF jobbet godt med lønn- og arbeidsforhold, og for å få på plass forsvarlige dekompresjonstabeller. Men jeg var flere ganger i farlige situasjoner. En gang holdt jeg på å daue under en oppstigning, sier Jørgensen, før Hongset bryter inn: − Fram til 1991 ble det dykket med hårreisende dekompresjonstabeller. Det ble brukt testdykkere som rene forsøksdyr. Noen av dem skreik av smerte når oppstigningen gikk for raskt under forsøksdykkene.
− I denne bransjen måtte vi lære å stole på hverandre. Kommunikasjonen under dykk fungerte ikke bestandig like godt, mest av tekniske årsaker. Etter hvert kom det bedre mikrofoner. Under vann er det viktig å snakke rolig og klart, sier Reksten.
Jørgensen supplerer: − Vi klagde ofte på kommunikasjonsutstyret, men det var ikke noe alternativ – de hadde ikke noe annet. − Har dere lest Den femte dykkeren? Reksten og Jørgensen nikker.
− Boka er jævlig bra, den er spennende og holder absolutt dykkerfaglig vann, sier Åsbjørn Jørgensen.
Reksten nikker igjen.
Neste stopp Stord
Hogne Hongset står foran Anne Marie Jacobsen, butikksjef hos Notabene Markedet i Haugesund. De smiler begge to om kapp med sola.
− Det er alltid kjekt å få besøk av forfatteren, men aller først må jeg betjene kundene, sier hun.
Hos byens Norli bokhandel bekrefter butikksjef Ingelinn Eriksen at ei bok fra oljemiljøet selger godt hos dem, så Hongsets bok skal hun bestille flere eksemplarer av.
Hos Libris Haugesund forteller bokhandler Dyveke Hagen at hun ikke vil ha alle landets forfattere på besøk for å selge bøkene sine, det blir for mye styr. Men har samtidig sans for folk som gjør ting litt annerledes. Hongset er definitivt en av dem.
Til slutt stopper vi bobilen ytterst på Karmøy – i idylliske Skudeneshavn – hos butikkleder Marit Hillesland i Hillesland Libris. Hun byr på kaffe og godt humør, og sier som de andre at det slett ikke er påtrengende at forfatteren kommer på besøk.
− Men bare når det passer, legger hun myndig og bestemt til.
Så skilles våre veier. Hongset kobler inn sin mobile GPS og stiller inn på Stord. Mens jeg sjekker inn på SK 315 til Oslo.
− Hyggelig å møte deg, sier Hogne Hongset og rekker ut handa.
− Takk i like måte, svarer jeg.
