Millioner i pungen

På en dag kan en premieokse på Geno bli far til tusenvis av kalver.  Norsk rødt fe er blitt en avlssuksess og en ettertraktet eksportvare.

Tekst: Eline Lønnå
Foto: Håvard Sæbø

Det er en tidlig morgenstund i elitefjøset på Geno i Stange. Alt er klart for denne dagens uttak, som det heter der på gården. Et utvalg av 15 genetisk tipptopp okser skal levere det som senere skal gjøre dem til fedrene til tusenvis av kalver landet rundt. 


Hver okse produserer i gjennomsnitt 1000 doser på en dag. I teorien altså 1000 kalver. En eksepsjonelt god sædleveranse kan gi opp mot 3000 doser, hver med 12 millioner sædceller. Men slike kvanta hører til sjeldenhetene.

De tre røkterne i elitefjøset fører rolig og rutinert de digre dyra inn, og tjorer dem i solide metallstenger. Der står de rolig og venter på tur, lykkelig uvitende om at de er en del av et norsk avlseventyr.

Flertallet av oksene på Genos gård Store Ree på høyden over Mjøsa tilhører rasen Norsk rødt fe, NRF. Det er disse kyrne vi har vært vant til å se på norske gårder, ofte brune med hvite flekker – men også svarte og hvite. NRF er kjent som ei god melkeku. Men den har også en rekke andre fortreffelige egenskaper, skal vi tro Genos kvalitetssjef Kristin Rendalen. 


Norsk rødt fe har god helse, noe som gir bonden lave kostnader til veterinær, forteller hun. Den har også god fruktbarhet. Den er passe stor, har få problemer med bein og jur og er god på både kjøtt og melk. Ja, norske kyr er rett og slett blitt en internasjonal suksess. Geno sørger ikke bare for at norske bønder får gode dyr, sæden fra oksene på Geno eksporteres til utlandet i stor stil.

Hvert år produseres det rundt 1,5 millioner doser på Genos to anlegg. En vanlig Geno-okse leverer 15.000 doser. Ikke flere, for å unngå innavl. Unntaket er de som er så gode at de også skal levere til det globale markedet. En slik er oksen Braut, en 14 år gammel kjempe. 

Braut er verdenskjent, en levende legende. Han er far til over 220.000 kalver i 30 land. Braut står på Genos gård i Trøndelag. I fjøset på Stange treffer vi et av avkommene hans, Gopollen – som går i sin fars fotspor som avlsokse. Han er en av dem som skal bidra til slektenes gang i dagens uttak. Enn så lenge gnukker han seg litt mot sidemannen og bryr seg fint lite om at nærgående tilreisende med kamera dokumenterer jobben hans.


Charles Darwin skrev om hvordan den naturlige seleksjonen brakte artene framover. På Geno tar de dette mange skritt videre. Her er absolutt ingenting overlatt til tilfeldighetene. Hver eneste okse gentestes for å sjekke hvor gode avlsdyr de er, og tildeles en «karakter». Prosessen med gentesting kalles genomisk seleksjon, og har gjort hastigheten på framgangen med avlen mye høyere. 

Den gamle metoden var å se an avkommet til avlsoksene, og ut fra hvor bra kalvene ble vurdere kvaliteten på oksen. Nå er denne tidkrevende prosessen på vei ut. Allerede mens dyra er kalver kan Geno sjekke om de har gode egenskaper som bør føres videre, ved hjelp av en blodprøve. Så kjøper Geno inn de oksekalvene de vil satse på, og henter dem til sin testingstasjon på Øyer. 

Der bor de til de er kjønnsmodne og undersøkes grundig. Har de to ballesteiner? Er lynnet bra? Kjønnsdrift? 

Øyer kalles også «rideskolen» i den interne sjargongen på Geno. En ungstut som ikke er kåt er sjelden kost, men det forekommer. Da nytter det ikke med aldri så gode gener.


Romantikken ligger ikke akkurat tjukk i lufta når røkter gjennom 34 år Ole Peder Byenstuen rutinert henter neste okse ut. På forhånd er dagens leverandører vaska på strategiske steder og de har fått på seg «truse» – et plastforheng som skal sikre rensligheten og hindre dem fra å bli såre når de støter. Først tar de oksen med bort til fjøsets svar på Oppblåsbare Barbara, en metallstut kledd i NRF-skinn.


– Den har mange navn her. Fantomet, eller Gunda. Det beste for oss røktere, og særlig for uttakeren, er at oksen rider Gunda, for den står stille, forklarer Byenstuen.

Men enkelte okser synes ikke Gunda holder. De vil ha et levende mål for sine støt. Derfor står det også en okse tjora fast nettopp til dette formålet. Å bruke ei ku i elitefjøset er helt utenkelig. De færreste av avlsoksene kommer noen gang i nærheten av ei brunstig ku – så lureoksen får fungere. Etter litt godsnakking fra røkterne hopper oksen vår på lokkeoksen. Dagens uttaker, røkter Marius Grinden, er lynkjapt framme og får plassert en kunstig skjede i solid gummi der støtet kommer. Det er rett på sak, leveransen er gjort unna på to sekunder. Grinden løsner et reagensrør fra enden av gummiskjeden konstaterer at riktig nok: denne tappinga gikk fint.

– Nå har du fri til mandan, smiler Byenstuen og gir oksen et lite klask. Det vanlige er at oksene leverer to ganger i uka, to støt hver gang.

Under uttaket er det tre røktere som jobber sammen. En av dem er klubbleder Kjetil Lunde. Han forteller at de sjelden gjør noe som helst alene. Til det er risikoen for stor. Selv den snilleste oksen kan brått snu, og da er de ikke til å spøke med. Han holder fram en solid lærreim, røket tvert over av en arg okse. Et rykk med hodet var nok.

De som jobber i fjøset har roen, og er ikke redde. Men de er årvåkne og stoler 100 prosent på hverandre. Ole Peder Byenstuen peker mot Gopollen.

– Vær litt forsiktig med ham. Han har vært med så lenge at han er litt sur på oss.

Sur eller ikke, i oksekatalogen der norske bønder plukker ut hvilken far til ønsker til kalvene på gården sin, har Gopollen en score på 36. Det er høyt. Kravet for å bli Geno-okse er 21. I katalogen er oksene avbildet i all sin prakt. Klargjøring til foto er en av arbeidsoppgavene røkterne har de dagene det ikke er uttak – i tillegg til alminnelig stell.


– Det er reine missekonkurransen det, med styling og manikyr. De skal klippes, hovene svartlakkeres. Vi bruker til og med hvetemel på de hvite områdene av pelsen for at det skal bli helt hvitt, og kakao på de brune, flirer Lunde. Trivselen er høy, og snittalderen blant røkterne likeså. Mange har vært her siden konfirmasjonsalderen. Det eneste som ikke er som det skal er lønna, mener han. Der har de havna i bakleksa. Tidligere hadde røkterne sponsa bolig rett ved fjøset. Så ble dette godet fjernet uten at det ble kompensert for på lønna.

Når råvarene er henta ut, fortsetter de på neste etappe i reisen fram til ferdig kalv. I rørpost opp til labben sendes de dyre dråpene, og der tar et lag hvitkledde kvinner over. Sæden undersøkes i mikroskop og det bestemmes hvor mange doser leveransen kan deles opp i så det blir passe mange sædceller i hver. Så starter den møysommelige prosessen med å tynne ut og pakke i strå. Langsomt og i flere omganger kjøles gulldråpene ned, før de til slutt lagres i flytende nitrogen som holder minus 196 grader.

Under hele prosessen er renslighet og sikre rutiner alfa og omega. Når alt er klappet og klart blir stråene stående i minst 30 dager før de sendes ut med sædbilen. Slik kan de være sikre på at oksen som leverte var frisk.


– Det er ikke tilfeldig at anlegget her ligger litt unna allfarvei. Vi gjør alt vi kan for å unngå smitte, sier kvalitetssjef Rendalen. Særlig munn og klovsyke er fryktet. Så avlsstasjonen på Store Ree ligger der på høyden og klarer seg selv. Det er kundene, de norske bøndene som eier herligheten. Og Geno igjen eier alle prosessene som fører fram til ferdig kalv. Men det er Gopollen og alle de andre leverandørene i fjøset lykkelig uvitende om, der de tar seg en ny munnfull høy og venter på tur for dagens siste uttak.