Slik prøver bosetterne å fordrive palestinerne fra deres land

AV: YNGVIL MORTENSEN yngvil@lomedia.no

De er ikke akkurat ønsket her, barna som morgentrøtte går fra Martyrgata og opp de bratte trappetrinnene til stien som fører til skolen. (Se interaktivt kart lenger nede i saken.) Barna er så lite ønsket at i over ti år har ledsagere fra en kristen organisasjon hver morgen fulgt dem til skolen for å gi en slags beskyttelse mot trakassering fra naboene; høyreekstreme israelske bosettere. 

Vi er i Hebron på den okkuperte Vestbredden.

I dag er det Karl-Göran Sundvall som følger med når barna slipper forbi den militære kontrollposten som er plassert ved en nyere femteetasjesblokk der det før sto lave, gamle hus. Han var yrkesoffiser, helikopterpilot, i den svenske hæren. Nå er han pensjonist, bestefar og ledsager.

FØLGER MED: Ledsager Karl-Göran Sundvall fra Sverige er tidligere yrkesoffiser i hæren. Nå jobber han som sivil, frivillig ledsager for palestinske skolebarn. FOTO: Yngvil Mortensen.


Flaggene med David-stjernen blafrer fra en lysstolpe ved bosettingen. Det er rolig i dag.

Over 100 barn kom på skolen, noterer Sundvall i notatboka si. Senere skal ledsagerne tilbake når barna skal hjem.

MILITÆRET PASSER PÅ BOSETTERNE: Den israelske bosettingen Beit Hadassa i Martyrgata i Hebron. Trappen de palestinske skolebarna går opp, er til venstre i bildet. FOTO: Yngvil Mortensen.

I blant kan det være slik. KLIKK PÅ VIDEOEN UNDER.

Vi skal på besøk litt lenger oppi åsen, til bydelen Tel Rumeida. Vi er usikre på om soldatene vil slippe oss gjennom kontrollposten i Martyrgata. Vi sniker oss bort, oppover den støvete stien innimellom trærne og husene. Noen er tomme. Folk har flyttet. Hvem orker å bo her?

SIKKERHET FOR PALESTINERE?: –Jeg er også redd. Når som helst kan noe skje. Det kan skje med oss det som skjedde ved Nablus, der bosettere tente på og brente en familie levende. Palestinere som bor ved en bosetting har ingen sikkerhet. Men dette er hjemmet mitt, landet mitt. Hvor skal vi dra? spør Nisrin al-Azza. FOTO: Yngvil Mortensen.

– Selvfølgelig blir vi her, sier firebarnsmoren Nisrin al-Azza (44). Det er på tross av alt egentlig. Noen få meter fra hjemmet hennes, på oversiden, bor noen av de mest ekstreme bosetterne på Vestbredden.

– Hvis vi flytter, blir dette et israelsk hjem. Det er det de vil. Hvorfor skulle de ellers plage oss, knuse vinduene våre, sage ned trærne våre, kutte vannrørene, male David-stjerner på døra vår, spør al-Azza.

De flyttet inn på slutten av 1990-tallet i et hus som eieren hadde latt stå tomt. Det ble Azza-familiens prosjekt. Holde på huset, holde på landet. Og etter hvert å ta imot utenlandske gjester som kommer i solidaritet med palestinerne, og vise dem sin virkelighet.

Nisrin al-Azza er glad for besøk. Det har vært lite av det de siste månedene.

Siden «knivopprøret» begynte i september i fjor har Tel Rumeida vært en stengt militær sone. Bare palestinere som israelske myndigheter har registrert som beboere i bydelen Tel Rumeida, får lov til å være der og gå i deler av Martyrgata der bosettingene ligger som perler på en snor. Palestinerne får et ekstra nummer skriblet i ID-kortene sine.

– Soldatene stanset utenlandske solidaritetsaktivister som var på vei for å besøke oss. Det ble tomt da de ikke kom mer. Heller ikke slektninger fikk komme. Jeg sluttet å male, forteller hun.

OKKUPASJON I SNART 50 ÅR: En av de mange israelske militære kontrollpostene i Hebron på Vestbredden. To palestinere som forsøkte å stikke ned en soldat med kniv ved dette sjekkpunktet på Tel Rumeida, ble drept. Det skjedde i slutten av mars i år. FOTO: Yngvil Mortensen.

34 israelere er drept i ulike palestinske angrep, flere med kniv, siden september 2015. Over 80 prosent av de palestinske angrepene siden september 2015 var mot soldater og bosettere på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Det viser en manuell telling av lista til det israelske utenriksdepartementet som kaller det «en bølge av terror».

181 palestinere er drept av soldater og bosettere i samme periode, ifølge FN.

Ifølge Israels utenriksdepartement er «rekken av angrep mot israelere et direkte resultat av at radikale islamister og terrorelementer oppildner palestinske ungdommer om å drepe jøder.»

Den israelske okkupasjonen av Vestbredden og den systematiske undertrykkelsen av palestinerne der har snart vart i 50 år.

Over 570.000 israelere bor i bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, ifølge Israels statistiske sentralbyrå (tall for 2014)

Andre kilder gjengir mye høyere tall. Tidligere boligminister Uri Ariel, som selv bor i en bosetting og er en framtredende talsmann for bosetterne, sa for to år siden at tallet på bosettere i Øst-Jerusalem og Vestbredden da var inntil 750.000. 

Veksten har vært enorm selv hvis man tar utgangspunkt i det laveste tallet. I 1992, året før Oslo-avtalen ble inngått, var bosetterne drøye 231.000.

TEL RUMEIDA: Øverst i bakken til venstre ligger en av de mange israelske bosettingene i Hebron. FOTO: Yngvil Mortensen.

Egentlig skulle ikke Azza-familien bodd i Hebron i det hele tatt, men en liten time mot vest på steder som knapt er mer. Beit Jibrin, Tel al-Safi, og Ajjur der Azza-slekta eide store landområder som har jødiske navn nå. En gang for rundt 15 år siden dro de tilbake. Det var Nisrin, mannen Hashem, Raghad, som da var 3 år, og bestefar Younis, som ville se sitt barndomshjem i Ajjur.

(Se det interaktive kartet her over alle landsbyene som palestinerne ble fordrevet fra i 1947-49.)

På bilturen fra Hebron satt Younis taus i forsetet. Han strøk hånda over ansiktet, flakket med blikket over landskapet. Fra en bakketopp skimtet de det store steinhuset der en hund ruslet omkring foran. Bilen stanset i veikanten et lite stykke unna og Younis gikk ut sammen Hashem mot huset.

En israelsk kvinne kom ut på den store terrassen. Hun så ned på det lille følget på veien. Hun så en gammel mann i dress, med stokk i hånda og hvitt tørkle på hodet, en voksen mann og en kvinne med slør med et lite barn på armen. Younis gråt.

Han ble født i det huset i 1934. Så ble Israel erklært en selvstendig stat 14. mai 1948. Familien flyktet til Vestbredden. Noen av Azza-ene skapte seg et nytt liv i Hebron. I Betlehem har de ennå en liten flyktningleir, Azza-leiren. De fikk ikke vende hjem og de fikk ikke fred. Israel kom etter dem og okkuperte Vestbredden, i 1967.

I 2018 er det 70 år siden den store fordrivelsen av palestinerne.

Og Hashem er ikke her mer. Nisrin er alene igjen med de fire barna i huset på Tel Rumeida.

HJEMME: Hashem al-Azza jobbet som kontormedarbeider i et mobilt apotek drevet av FNs organisasjon for palestinske flyktninger. De kjørte rundt til sårbare områder og delte ut medisiner. I 2011 måtte FN kutte i bemanningen og de midlertidig ansatte mistet jobben. Han fortsatte og intensiverte samarbeidet med solidaritetsaktivister og andre besøkende fra utlandet. Men han tjente ikke noe på dette. -Noen ga kanskje litt, men ikke noe å leve av. Det vi levde av, var maleriene mine, forteller Nisrin al-Azza. FOTO: Yngvil Mortensen.

En av Azza-familiens nærmeste naboer var en av lederne i Kakh-bevegelsen, som til slutt ble forbudt av israelske myndigheter som en rasistisk terrororganisasjon.

I fjor stilte han vil valg for partiet Jødisk makt.

Også Hebron-bosetteren Barukh Goldstein var en av tilhengerne av Kakh. En februardag i 1994 tok han på seg reserveuniformen, hang automatgeværet sitt over skulderen og spaserte inn i Abraham-moskeen midt i Hebron der hundrevis av palestinske menn var samlet til bønn. Goldstein meiet ned 29 palestinere, mange flere ble lemlestet. Selv ble han lynsjet og drept.

Etterpå reiste bosetterne et minnesmerke over ham i bosettingen Kiryat Arba i utkanten av Hebron. Ennå blir han hedret som en helt.

Etter massakren ble det diskutert i Israel å fjerne bosetterne fra Hebron, men i stedet ble det satt i verk en rekke straffetiltak overfor palestinerne for å hindre motangrep. En internasjonal observatørstyrke ble satt inn for «å gi palestinerne en følelse av trygghet». 

Siden 1994 har bosetterne med myndighetenes hjelp tatt over flere palestinske hus, bygd svære boligkomplekser, og stengt flere veier for palestinsk ferdsel. Slik fortsetter det.

MED FAMILIEN RUNDT SEG: Begravelsen måtte være et annet sted i byen, fordi ingen utenfra Tel Rumeida fikk komme på besøk.  FOTO: Scanpix/Hazem Bader.

Han røykte som en skorstein, og hadde hatt to hjerteoperasjoner. Men denne oktoberdagen i fjor følte Hashem seg fin, forteller Nisrin al-Azza. De hadde en fransk solidaritetsdelegasjon på besøk. Det var sammenstøt mellom palestinske ungdommer og israelske soldater nede i byen, og Nisrin lukket vinduene for det var så mye tåregass. Hashem fortalte om naboskapet og om hvordan palestinske ambulanser ikke får komme inn uten koordinering med israelske myndigheter. Delegasjonen spiste og dro. Nisrin ga ham litt mat. Så gikk hun ut for noen ærender. Da hun kom tilbake, fant hun ham bevisstløs på sofaen, forteller hun. Hun tilkalte hjelp fra palestinske naboer. De pakket ham inn i et teppe og bar ham ned til kontrollposten der det pågikk sammenstøt mellom israelske soldater og palestinske ungdommer. Hashem fikk i seg mye av tåregassen som lå tjukk i lufta. Soldatene holdt dem igjen i 10 minutter før de fikk slippe gjennom til en bil som ventet på den andre siden. På sykehuset gjorde legene livreddende førstehjelp. Men de greide ikke redde ham. Han ble 54 år.

Bosetterne delte ut godteri til soldatene da han døde, forteller Nisrin. Like etter at han døde kom en bosetter ut på trammen og ropte ned til henne: «Hvor er Hashem?» og svarte selv «Hashem er død». Han klappet og danset.

Palestinske beboere på Tel Rumeida beskriver hans død som et stort tap for dem. Nå er de én mindre som aktivt orker å kjempe med fredelige midler mot okkupasjon og fordrivelse.

Begravelsen måtte være et annet sted i byen, fordi ingen utenfra Tel Rumeida fikk komme på besøk. 

Bydelen er ennå et stengt militært område. For palestinere.

PÅ VEI HJEM: Et av de mange israelske sjekkpunktene i Hebron.  FOTO: Yngvil Mortensen.

Situasjonen i Hebron fører til en rekke psykiske problemer, rapporterte Leger uten grenser i fjor høst. Organisasjonens team i Hebron forteller at de palestinske pasientene lider av frykt, angst, psykosomatiske plager, sinne, frustrasjon og håpløshet. Barna tisser ofte på seg om natten, de er redde for å gå ut, gå på skolen, og de mangler energi til å lese og klarer ikke konsentrere seg. Mange voksne har søvn- og spiseproblemer.

I et hjem ved en annen bosetting møter vi en annen palestinsk kvinne. Hun snakker med søvnig og langsom stemme. Hun vil fortelle om sitt liv med bosettere som naboer, men hun tør ikke stå fram med navn eller bilde. Hun er redd for barna sine. For enda mer trakassering. Og kanskje problemer med myndighetene.

– Barna er noen ganger så redde at de gjemmer seg under skjørtene mine, for soldater og for bosettere. Særlig den eldste har mareritt. En annen tisser og bæsjer på seg om natten, sier kvinnen, som har flere små barn.

Et av barna lytter intenst når moren snakker, holder hendene hardt sammen på fanget, og er stiv i kroppen.

En av de minste vil ikke i barnehagen lenger. Det var dit han som vanlig skulle med kusinen sin tidlig en morgen for noen måneder siden. Moren gikk i midten og holdt et barn i hver hånd.

– Bosetteren så meg alene på gata med barna. Jeg gikk oppover og forbi kontrollposten og soldatene. Plutselig tok bosetteren en kniv fra veska og løp etter oss med kniven. Vi løp, men det gikk jo ikke så fort med de små. Soldatene sto og så på. De gjorde ingenting for å stoppe bosetteren. Vi greide å komme oss vekk, forteller hun.

Palestinere som angriper bosettere eller soldater med kniv blir gjerne skutt og drept på stedet, viser en oversikt fra det israelske utenriksdepartementet

BARE FOR ISRAELERE: Okkupasjonsmakten har bestemt at palestinere er forbudt å gå i denne gata, Martyrgata, i Hebron, unntatt de få palestinerne som fortsatt bor her. Israelske bosettere får bevege seg fritt. FOTO: Yngvil Mortensen.

Småbarnsmoren forteller at bosettere har brukt pepperspray mot dem, og kastet flasker og steiner mot huset så vinduene har knust eller sprukket. Hun ønsker seg et tett metallnett foran vinduene. Gitteret de allerede har er ikke nok. Steinene fra naboene trenger imellom og knuser glasset.

De har stjålet klesvasken som henger ute til tørk, og stukket hull i vanntankene. De dytter folk når de bærer varer hjem fra butikken så alt faller på bakken. Skjellsordene hagler.

– Jeg later som om jeg ikke hører dem. Jeg har vent meg til å tie. Inni meg brenner det. Hva skal jeg si til dem? Vi går inn og låser døra. Men da kommer gjerne bosetterne etter, og stiller seg ved døra. Så sier de: «Gå inn i buret».

Den israelske hærens talspersonsenhet har ikke svart på FriFagbevegelses spørsmål om hvordan dens soldater skal reagere når de ser bosettere angripe palestinske sivile.

FriFagbevegelse har kontaktet bosetternes egen interesseorganisasjon Yesha og bedt om deres kommentarer til fakta slik de er presentert av FN. De har ikke svart på henvendelsen.

FN-RAPPORTER OM VOLD FRA ISRAELSKE BOSETTERE

· Hebron er det palestinske distriktet der den palestinske sivilbefolkningen er hardest rammet av vold fra israelske bosettere.

· Flertallet av angrepene fra bosettere skjer mens palestinerne gjør sine daglige gjøremål, når de går til skolen, markedet, gjeter dyr, jobber på åkrene eller høster.

· Bosetternes voldsutgytelser er ikke tilfeldig kriminell aktivitet. I de fleste tilfeller er volden organisert og drevet av ideologi. Målet er å befeste bosetternes dominans over et område.

· Hovedårsaken til bosetternes vold mot palestinere er de israelske myndighetenes bosetting av de okkuperte områdene. Slik bosetting er et brudd på folkeretten.

· 76 000 palestinere lever i områder der det er høy risiko for å bli rammet av bosettervold.

· Halvparten av palestinerne som utsettes for bosettervold er barn, kvinner og eldre.

· Israel er som okkupant pliktig til å hindre angrep mot sivile og deres eiendom.

· Israelsk politi og militære hindrer ofte ikke bosetterne når de angriper palestinere.

· 96 prosent av alle palestinske klager til politiet om bosettervold blir henlagt uten at det blir tatt ut siktelse.

Kilder: FNs nødhjelpskoordinator OCHA 2008, 2011 og 2015.

ISRAEL BYGGER NYTT FOR ISRAELERE OG RIVER PALESTINSKE HJEM

· I 2015 startet bygging av 1800 nye boliger i bosettinger på den okkuperte Vestbredden og det ble planert for bygging av ytterligere 700.

· Bygging av over 100 boliger i den israelske bosettingen Kiryat Arba i Hebron ble lagt ut på anbud i fjor.

· Bygging av rundt 30 boliger i Kiryat Arba ble startet i fjor.

· I 2015 og hittil i år har israelske myndigheter revet nesten 1000 palestinske boliger og andre typer bygninger.

· Over 1300 mennesker er blitt hjemløse og fordrevet i denne perioden.

· Under statsminister Benjamin Netanyahu har israelske myndigheter gitt tillatelse i ettertid til etableringen av 20 bosettinger som er satt opp uten israelske myndigheters tillatelse – såkalte utposter.

· I 2015 informerte Netanyahu-regjeringen Israels høyesterett om at ytterligere seks slike utposter skulle få tillatelse. 

Kilder: FNs nødhjelpskoordinator OCHA (2016) og Peace Now (2015).

Hvor mange bosettere er det egentlig?

· Over 570.000 israelere bor i bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, ifølge Israels statistiske sentralbyrå. Tallet er for 2014 og gjengitt av Peace Now i år.

· Israels innenriksdepartement sa i 2015 at det bor 375.000 israelske bosettere i Øst-Jerusalem og nærmere 400.000 på Vestbredden.Totalt inntil 775.000.

· Israels boligminister opererer med et lignende tall og sa i 2014 at det bor mellom 300-350.000 israelske bosettere i Øst-Jerusalem og 400.000 på Vestbredden. Totalt inntil 750.000.

· I 1992, året før Oslo-avtalen ble inngått, var tallet drøye 231.000 ifølge Israels statistiske sentralbyrå.

Kilder: Peace Now (2016), Reuters (2014) og Breaking Israel News (2015)