TEKST OG VIDEO: LINE SCHEISTRØEN
FOTO: TRI N. DINH
Over 100 offshore-skip ligger i opplagsbøyer langs norskekysten. For den norske sjømann er det bare trist. Han vil helst være ute på havet.
– Det er nesten som å ha en landjobb. Det er trist for en sjømann, vet du. Det er mye kjekkere å seile. Vi håper det snart blir noe å gjøre slik at båtene kan komme ut på havet igjen. Det er der vi hører hjemme. Atle Eikrem har jobbet til sjøs for forskjellige rederier i 15 år, de syv siste har han vært ansatt i Solstad Offshore. Rederiet er et av flere norske rederier som det siste året har vært nødt til å legge skip i opplag på grunn av få oppdrag. Lav oljepris og laber aktivitet i olje- og gassektoren er hovedårsaken.
Eikrem er forpleiningssjef på Normand Skipper. Han forbereder og lager mat til mannskapet. Skipet har ligget i opplagsbøye på Husøybasen på Avaldsnes i Karmøy kommune i snart et år. Det var det første skipet rederiet la i opplag, men det ble ikke liggende alene lenge. I dag har rederiet 12 skip i opplag i hjemmehavna. Det tilsvarer jobb til nesten 500 sjøfolk, men i opplag er det kun om lag 20 mann som bemanner skipene.
Ifølge bransjenettstedet Maritime ligger det over 100 norske offshoreskip i opplag langs norskekysten. Norsk Rederiforbund frykter at antall skip i opplag kan komme opp i 200. Uvisst når, men de fleste velger å tro at bransjens nedtur snart har nådd bunnen og at det vil snu og gå mot bedre tider. Men de samme tror gullalderen er forbi og at det i framtida vil bli færre skip og med det færre arbeidsplasser.
I byssa forbereder Eikrem lunsj til 20 sultne menn. De bor og spiser om bord på et skip, men jobber på alle skipene som ligger til kai. I all hovedsak består arbeidsoppgavene av vedlikehold. Det er viktig å holde skipene «i gang», slik at de kan rykke ut på oppdrag på få dagers varsel. Denne dagen går det rykter om at et skip skal på et oppdrag i Sør-Afrika. Sjøfolkene om bord håper ryktet stemmer. De trives best under normale omstendigheter. Nye oppdrag kan også få flere av kollegaene tilbake i jobb. Når skip legges i opplag, går alt på sparebluss. Rederiene sparer der de kan, blant annet på bemanning. Ansatte permitteres eller i verste fall mister de jobben. De med kortest ansiennitet ryker først.
Arbeidsledigheten blant norske sjømenn er stigende. Bare på to måneder har ledigheten blant dekks- og maskinbesetning steget fra 910 til 1057. De reelle tallene er ifølge Norsk Sjømannsforbund vesentlig høyere, siden NAVs statistikk for eksempel ikke viser bysse, forpleining og catering, og trolig heller ikke skipselektrikere for eksempel.
– Har du sett lista? Vet du hvem som blir permittert? Vet du om jeg blir permittert? Elektriker Tandrup Knutsen håper på visshet når han tilfeldigvis møter på Sjømannsforbundets inspektør, Gunnar Amland, om bord. Amland blir svar skyldig. Han kjenner ikke til siste nytt fra rederiet. Amland besøker skipene i opplag i ny og ne. Han får mange henvendelser fra medlemmer som har spørsmål om permitteringsregler og andre regelverk, eller de vil bare slå av en prat.
– Mange er nervøse for om de er nestemann som blir permittert. Det er mye negativt fokus blant folk, men det er kanskje forståelig. Ingen vet hvor lenge de har jobb, og det er klart at det er vanskelig, sier Amland.
Knutsen er blant dem som fortsatt har jobb. Han har vært lenge på opplagsbåtene. Å joda, han mener han er heldig som fortsatt har jobb, men han innrømmer også at han er lei. Han forteller at stemningen om bord er bare sånn passe. Folk blir frustrert av uvissheten og alle ryktene.
– Vi er blant de heldige som har beholdt jobbene våre, men det er nødvendigvis ikke så kjekt å være den som får bli. Det er uansett en ekkel situasjon. Enten du er den som blir oppsagt, permittert eller om du er den som får bli, så tror jeg det går på psyken løs, sier Knutsen.
Mange er bekymret for om de blir permittert. Ifølge Sjømannsforbundets inspektør Amland får det alvorlige økonomiske konsekvenser for mange.
– Det er snakk om «svelt i hjel», spør du meg. I de høyeste stillingene snakker vi om et inntektstap på 600 000 kroner i året, mens i de laveste stilingene vi organiserer, så snakker vi om et inntektstap på 15 000 kroner i måneden, forklarer Amland og legger til:
– De ville fått det samme om de gikk på NAV.
Lunsjen er over. Mannskapet har ryddet etter seg og takket forpleiningssjefen pent for maten. De er igjen spredd rundt omkring på skipene, avhengig av hva slags arbeidsoppgaver de har. I byssa har Atle Eikrem allerede begynt på neste måltid, middagen, og han skal også diske opp med dessert.
– Det svirrer mange rykter, men vi vet ikke hva som skjer fremover. Alt er veldig usikkert, sier han og fortsetter:
– Jobben min er den samme, om vi ligger i opplag eller er på havet. Du vet, mat skal dem ha. Jeg har nok å gjøre. Men det er klart at det er kjekkest om vi får dra ut. Eikrem har ikke så mange dager igjen på jobb før han skal gå på fri. Hva som skjer neste gang han skal på igjen, vet han ikke. Kanskje skal han tilbake hit? Kanskje skal han på en annen båt? Kanskje blir han permittert? Eikrem er overbevist om at han vil få seg en jobb på land. Men gå i land? Sånn på ordentlig? Det er egentlig ikke et alternativ for en sjømann.
