Hun savner ham inderlig. På veggene hjemme i Kirkenes henger bilder av ham som spedbarn, liten gutt, tenåring. I vitrineskap og på kommoder står tente stearinlys og bilder av ham sammen med familien, og noen av tingene han var glad i, smykker, klokker og yndlingshattene, som små altere over gutten hennes. Han ble 21.
Det er i slutten av september i fjor FriFagbevegelse møter Grethe Rauhala, Dan Eliassens mor. Hun forteller lenge om det hun vet, i bruddstykker for hun mangler mange biter av historien. Hun hopper fram og tilbake i tid. Avbryter med spørsmål hun har, men ikke vet hvem som skal svare på, hvem som har ansvaret for å svare. Passet de på gutten hennes? Hva ble gjort for å hindre at sønnen tok livet sitt? Kunne det vært avverget? Hun prøver å sette sammen de bitene hun har. Tankene spinner. Hun greier ikke å rydde opp i det. Hun tenker høyt om hva som kan ha skjedd. Hun prøver å finne ut, og får forvirrende meldinger fra politi og kriminalomsorg. Ingen forteller henne hvordan det skal gjøres.
Sorgen ligger under tynn hud.
– Han var ikke Guds beste barn, sier hun flere ganger.
Denne artikkelen skal ikke handle så mye om det. Den skal prøve å nøste opp i de fem siste dagene av hans liv, og om hans etterlatte i tiden etterpå.
Vadsø fengsel, onsdag 25. desember 2013. Dan Eliassen og cellekameraten har sittet varetektsfengslet i Vadsø fengsel en uke, siktet for et ran. De bestemmer seg for å rømme.
Cellekameraten mener de trenger et våpen; brødkniven på kjøkkenet. Den er festet til kjøkkenkummen med en vaier, men han greier å rive den løs. De antar at den eneste måten å komme seg ut av fengselet vil være å ta en betjent som gissel. Fengselsbetjenten som sitter i vaktrommet skal til å gi en beskjed til en annen innsatt da han plutselig hører en høy lyd i hodet. Så ble alt svart. Dan har slått til ham med albuen så han falt og besvimte. Alt går veldig fort. Cellekameraten tar grep rundt fengselsbetjenten med høyre arm og retter kjøkkenkniven mot strupen hans med venstre arm. Slik sleper han fengselsbetjenten gjennom gangen mens de roper at dersom de ikke slipper ut, vil de bruke kniven mot ham. De truer til seg nøkler til vaktrommet og bilnøkler fra fengselsbetjentene, og en dosett med 13 forskjellige medikamenter til ni andre innsatte fra medisinskapet.
De tar piller mens de kjører avgårde i en fluktbil de har stjålet. De kommer ikke langt. Politiet tar dem senere samme kveld. Politiet finner ingen medisiner når de pågriper dem og overfører dem til politiarresten i Kirkenes. Politiet tilkaller lege fra Vadsø helsesenter som kommer sent om kvelden.
Dan sier han ikke tenker å ta livet sitt, men legen skriver i henvisning til Kirkenes sykehus at han observerer en del «suicidal adferd» hos Dan. Dan sier han ønsker å utredes for psykiske lidelser når han er tilbake i fengsel. Like før midnatt sender legen henvisning til Kirkenes sykehus for observasjon etter legemiddelforgiftning. Den merkes «øyeblikkelig hjelp».
Torsdag 26. desember. Dan kommer inn til sykehuset samme natt. Der møter han en lege som vurderer at «pasienten har suicidale trekk som gjør at jeg vegrer meg for å sende ham tilbake på cellen uten en klar videre plan».
Til denne legen forteller Dan at slik situasjonen er «ønsker han å ta sitt eget liv». Han ønsker hjelp, men logistikken står i veien. «Politiet har begrensede ressurser og dersom det skjer noe i Kirkenes nå må de dra og la pasienten være ubevoktet på sykehuset. For transport til Åsgård (psykiatrisk sykehus i Tromsø, anm. journ.) kan det gå mange dager før det kan ordnes syketransport.» Legen anbefaler videre oppfølging av psykiater i regi av helsetjenesten i fengselet, alternativt innleggelse på Åsgård. Han forsikrer seg om at politiet vil gi beskjed videre om at det skal tas kontakt med lege ved ankomst i Tromsø fengsel.
Legen gjør en ting til. Han ringer selv Tromsø fengsel og informerer dem direkte. Han forteller om selvmordsfare hos Dan.
Ifølge fengselsleder Berit Salvesen får operativ førstebetjent denne beskjeden.
Dan Eliassen kommer inn på cella i varetektsavdelingen i Tromsø fengsel klokka 14:10. Like etter bestemmer førstebetjenten på vakt at han skal sitte i full isolasjon, eller «utelukkes helt fra fellesskapet» som det heter på fengselsspråket. Han vurderer at dette er nødvendig for å hindre ham «i å skade seg selv eller øve vold eller fremsette trusler mot andre, hindre straffbare handlinger, og for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet». Han begrunner det med «vold og trusler mot fengselsbetjenter, samt rømning fra Vadsø fengsel 25.12.13».
Innsatte som sitter i isolasjon skal ses til flere ganger daglig av ansatte. Hvor ofte vurderes i hvert enkelt tilfelle. Lege skal varsles. Førstebetjenten vurderer at han ikke trenger ekstra tilsyn, på tross av at han vet at Dan har suicidale trekk. Ekstra tilsyn betyr at fengselsbetjentene ser til innsatte også om natta.
Dan får en kopi av vedtaket med seg til cella.
I observasjonsskjemaet som en av betjentene skriver samme dag, står det at de skal være tre betjenter på døra når de skal inn til ham på grunn av hendelsene i Vadsø. Han får middag. Flere ganger i løpet av ettermiddagen er betjentene innom for å ta innkomstsamtalen med ham. Men han sover tungt, så tungt at betjenten må riste i ham for at han skal våkne. Litt etter klokka 19 vekker de ham. Han sier han er sliten, har sovet lite det siste døgnet. Han virket klar og opplagt. De snakker litt med ham og gir beskjed om at politiet skal hente ham i løpet av kvelden og kjøre ham til legevakten. En time senere går en av betjentene inn til ham igjen og forteller at politiet ikke hadde tid likevel, men at det er første prioritet for dem dagen etter. Dan ser ut til å ta det greit. Han sier han skjønner at sånt kan skje.
Betjenten spør om han vil klare seg gjennom natta.
Dan svarer ja.
Under innsettelsen spør betjentene om det er «noe medisinsk bakgrunn han ønsker å dele med dem». Dan forteller om panikkangsten sin. Han kan ikke svare på hva som trigger den, men forteller at han kan bli utagerende hvis det skjer.
Fredag 27. desember. Litt etter klokka 9 om morgenen henter politiet ham og kjører ham til Tromsø legevakt. Dan forteller legen at han ikke tenker på å ta livet sitt når han er ruset, bare når han er nykter og sliter med «all angsten og redselen».
Legen spør om han nå har et ønske om å dø. Han svarer «det er vanskelig å si», at han «må få føle og kjenne på Gud igjen» for å få svar på om «han skal leve videre eller hva han skal». Han framstår som rolig og adekvat, men virker fortvilt, heter det i journalen. Han synes å ha noen religiøse fantasier, men reell selvmordsfare er mer usikkert, står det. For å være på den sikre siden, ber legen også akutt-teamet på psykiatrisk senter i Tromsø om å snakke med ham. En drøy time senere er to psykiatriske sykepleiere og legevaktlegen med Dan. Han sitter med håndjern på.
Dan sier han ønsker medisiner og innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Han får piller; angstdempende medisiner og sovetabletter. Han framstår nedstemt, mild grad. Han framstår ikke som akutt suicidal i dag, vurderer akutt-teamet. De konkluderer med at det ikke er aktuelt med innleggelse ved psykiatrisk avdeling i dag. Legevaktlegen vil gi fengselet tilbakemelding om hvilke medikamenter som anbefales, samt behov for kontakt med fengselshelsetjenesten for samtaler og fengselslege/-psykiater for medikamentell oppfølging. Medisin som gir flere selvmordstanker.
Dan får blant annet medisinen Efexor. Særlig hos unge under 25 år er det ekstra viktig å følge nøye med de første dagene. Hos dem kan det føre til økte selvmordstanker, og særlig hos personer som hadde slike tanker fra før. Politiet kjører ham tilbake til Tromsø fengsel.
Det er helg, og det er romjul. Fengselshelsetjenesten er stengt. Og Dan er nykter.
Moren trodde hun skulle få se ham. Dan er allerede i Tromsø. Hjemme, noen kilometer fra Kirkenes politistasjon, sitter moren. Hun har fått vite at sønnen har rømt fra fengselet og politiet sier han er i arresten i Kirkenes. Hun drar til politistasjonen med varme klær og vintersko til ham. Men hun får beskjed om at det er for sent, at han skulle med flyet til Tromsø for å overføres til fengselet der.
– Jeg trodde jeg skulle få se ham, jeg satt utenfor og ventet. De på vakt sa at han var der.
Det var for sent.
Dans bror og sjelevenn, Cato Eliassen, ringer fengselet og håper å få snakke med Dan, men den eneste Dan får snakke med er advokaten. Slik er reglene når fengselet har pålagt fullstendig isolasjon. Dan har tidligere fortalt det psykiatriske akutt-teamet at når det «klikker for ham», hjelper telefonsamtaler med Cato.
Betjentene skriver i observasjonsskjemaet den dagen at han har fått varer fra kjøkkenet, og vært rolig og høflig. Senere på dagen står det at Dan har spurt om røyk og fått til svar at det har de ikke. Han kjeftet og klaget på gangen, står det.
Lørdag 28. desember. I observasjonsskjemaet merket «28-29.12.13» står to setninger. «Han har vært høflig og grei, intet negativt å bemerke. Har ikke ønsket stråleluft.» (Luftestråler er bittesmå enmanns luftegårder, anm. journ.)
En eller annen gang i løpet av helgen får han snus og røyk. Høyst trolig har betjentene snakket med ham om dagen. Dagen er lang. Og når natta kommer? Da er han helt alene.
Ingen andre enn Dan vet hvordan han hadde det, men den totale avsondringen, uten kontakt med omverdenen, oppleves av mange fanger som en sosial katastrofe – sjokkartet og svært integritetskrenkende. Det skriver Norges fremste forsker på selvmord i fengsel, Yngve Hammerlin. Han beskriver tilstanden mange fanger er i som et «eksistensielt, sosialt og psykisk kaos». Hammerlin oppdaterer jevnlig det han kaller fangenes tapsliste. Den oppsummerer fangenes erfaringer med å sitte i fengsel, og er svært vond og lang.
Forskning viser at isolasjon både kan medføre og forsterke psykiske og fysiske lidelser. Isolasjonsstudier dokumenterer konsentrasjonsvansker, hallusinasjoner, angst, depresjoner, sløvhet og passivitet, selvmordstanker samt aggressiv atferd og selvskading. Negative helseeffekter kan oppstå allerede etter få dager, og skaderisikoen stiger for hver dag som går.
Søndag 29. desember. Ved innlåsing søndag kveld klokka 20:30 takker Dan en av fengselsbetjentene for snus og røyk og prat, skriver betjenten i sin hendelsesrapport om selvmordet. I løpet av natta går ansatte lytterunder i avdelingen. Den siste lytterunden er klokka 04:20.
På celle «helt utelukket fra fellesskapet» er det strengt begrenset hva man får ha av ting. Hos Dan ligger et par med grå raggsokker på gulvet, noen klær i hylla, en svart Converse-sko under senga. På pulten i furu står termosen, en røykpakke, en lighter, et askebeger med mange sigarettstumper. Litt kveldsmat han ikke har spist opp, en liter lettmelk og en brødskive, noen smørpakker. Et pappkrus og et plastglass. Noen DVD-er.
En av dagene på cella ber han fengselsbetjentene om å få en penn. Dan skriver på baksiden av isolasjonsvedtaket. Det er et brev fylt av kjærlighet til hans nærmeste. Moren. Cato. Småsøstrene Gina Angelica og Elise. Faren.
Mandag 30. desember. De andre innsatte i varetektsavdelingen har allerede fått frokost, men ikke Dan Eliassen og medfangen han rømte fra Vadsø fengsel med, fordi de har et strengere sikkerhetsregime. Klokka er 07:53. Tre fengselsbetjenter er på døra. Instruksen er å kikke inn gjennom luka først. Lyset er av der inne, men betjenten som titter inn ser likevel at noe er fryktelig galt med Dan. De kommer seg inn, slår på lyset og starter hjertekompresjoner og innblåsninger.
Fengselshelsetjenesten kommer klokka 8. Tre minutter senere kommer ambulanse, og et par minutter etter enda en ambulanse med lege. Dan er død.
Fengselsbetjentene legger en dyne over ham.
Tre timer etter ankommer begravelsesbyrået, og henter ham. Politiet ringer til Grethe Rauhala.
Vi har bedt Tromsø fengsel om å få intervjue fengselsbetjenter som var på vakt dagene Dan Eliassen tilbrakte i fengselet. Det er ikke mulig, svarer fengselsleder Berit Salvesen.
Kilder: Yngve Hammerlins «Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler» (2009). Scharff Smith, Horn, Nilsen, Ruas «Isolasjon i skandinaviske fengsler» (2013). Legejournaler og epikriser for Dan Eliassen fra 2013. Dokumenter fra politiets etterforskning av Dan Eliassens selvmord, inkludert interne dokumenter fra Tromsø fengsel fra 2013 og 2014. Avisen Finnmarken (2014). Dom Øst-Finnmark tingrett (2014): Den offentlige påtalemyndighet mot Dans cellekamerat i Vadsø fengsel. Epost-korrespondanse med fengselsleder Berit Salvesen (2015).
MOTSTRIDENDE OPPLYSNINGER FRA FENGSELET
Fengselet visste om selvmordsfaren
Assisterende fengselsleder bekrefter i en rapport skrevet i månedene etter selvmordet at Tromsø fengsel var klar over at en lege hadde varslet dem om selvmordsfare hos Dan dagen før han kom til Tromsø fengsel.
Operativ førstebetjent fikk beskjeden, ifølge fengselsleder Berit Salvesen.
Likevel satte ikke fengselet ekstra tilsyn på Dan da han kom til fengselet.
Fengselsledelsen informerte ikke fengselsbetjentene om selvmordsfaren
En fengselsbetjent som var på vakt mens Dan var i varetektsavdelingen skriver i en rapport etter selvmordet:
«Hadde jeg hatt mistanke om noe eller den minste tvil og usikkerhet til hans psyke mht å skade seg selv eller verre så ville jeg satt avdøde under tilsyn på en sikkerhetscelle uten tilgang til ting å skade seg med eller benytte til å ta sitt eget liv med og hyppige tilsyn. Ingen mistanke om selvbeskadigelse eller selvmord forelå.»
Det tyder på at fengselsledelsen ikke ga beskjed nedover i rekkene om at Dan sto i fare for å ta sitt eget liv.
Fengselet fulgte ikke opp legens anbefaling om oppfølging
Assisterende fengselsleder skriver i en rapport i månedene etter selvmordet at legevaktlegen ikke ga fengselet informasjon om særlig oppfølging av Dan. Det stemmer ikke.
Legevaktlegen varslet fengselet om at Dan hadde behov for kontakt med fengselshelsetjenesten for samtaler med fengselslege/-psykiater.
Det ble ikke fulgt opp av fengselet.
LO Media har sendt fengselsleder i Tromsø fengsel, Berit Salvesen, påstandene over.
Dette svarte hun:
«På grunnlag i taushetsplikten kan jeg ikke gi informasjoner eller innsyn i enkeltsaker, men gi en beskrivelse og informasjon om de rutiner som Tromsø fengsel praktiserer.
1) Når det gjelder de generelle rutiner; vil relevant informasjon fra helsevesenet om innsatte eller varetektsinnsatte, gå direkte til operativ fengselsførstebetjent som igjen følger opp med informasjon til ansatte. Rutinene ble fulgt i denne saken også.
Å vurdere selvmordsfare er et helsefaglig spørsmål, så alle innsatte som det er indikasjoner på å være i risiko for selvmord, fremstilles for fengselshelsetjenesten i ukedagene, eller kommunale legevakt på kveldstid/natt eller helg. Fengselet overprøver ikke de medisinskfaglige vurderinger når helsevesenet har konkludert.
Det iverksettes derfor ikke rutinemessig selvmordsforebyggende tilsyn, på innsatte som helsevesenet vurderer ikke å være i faresonen.
I det daglige har fengselsbetjentene høyt fokus på de innsattes fysiske og psykiske helse, og prøver derfor å følge opp innsatte som sliter med ulike problemstillinger for å gi dem en bedre hverdag.
2) Tromsø fengsel har et tett og godt samarbeid både med kommunale fengselshelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.
Den kommunal fengselshelsetjenesten har åpent dagtid, ikke kvelds/natt eller helgeåpent. Da er det den kommunale legevakten som har ansvar. Den kommunale legevakten konsulterer den psykiatriske spesialisthelsetjenesten ved behov.
I denne tiden var fengselshelsetjenesten stengt på grunn av helg, og det var derfor Tromsø kommunale legevakt som hadde ansvar for å foreta de helsefaglige vurderinger og eventuelle medisinfaglige oppfølginger.»
Troms politidistrikt har undersøkt saken og henlagt som intet straffbart forhold.
Selvmordsproblematikken er et svært krevende tema å forholde seg til i det daglige. Det er derfor viktig både mer kompetanse og ha gode støtteordninger for ansatte.
Tromsø fengsel har etablert samarbeid med Regionalt senter mot vold og traumatisk stress for å tilføre fengselet enda mer kompetanse rundt temaet.»
–EN DOBBEL TRAGEDIE
–Fengselet har selvsagt ansvar for å igangsette selvmordsforebyggende tiltak dersom de blir kjent med selvmordsfare hos personer de har i sin varetekt, sier forsker Marte Rua.
Rua er kritisk til Tromsø fengsels behandling av Dan Eliassen.
–Det er ikke uvanlig at det oppstår problemer i overføringen av informasjon om pasienter mellom deler av helsevesenet og mellom helsevesenet og Kriminalomsorgen. Men i dette tilfellet har en lege i Kirkenes gått til det skrittet selv å kontakte Tromsø fengsel for å varsle om selvmordsfare. Beskjeden skal ifølge fengselet ha nådd fram. Likevel ble Eliassen satt på isolasjon, på en celle med potensielt skadelige gjenstander og uten tilsyn på natta. Spørsmålet er om fengselet gjorde seg opp en mening om at Eliassen likevel ikke var suicidal? Og på hvilket grunnlag satte fengselet legens advarsel til side på denne måten? Det er vanskelig å forstå hvorfor advarselen i første omgang ikke medførte selvmordsforebyggende tiltak i fengselet. Disse burde blitt iverksatt ved ankomst, sier Rua som er sosiolog.
Hun har i mange år forsket på isolasjon i norske fengsler, og har vært med på å starte Skandinavisk isolasjonsnettverk ved Universitetet i Oslo.
Skjønte de ikke alvoret?
Rua understreker at varetektsinnsatte er spesielt sårbare, og at isolasjon utgjør en særlig belastning som kan forsterke psykiske lidelser og opplevelsen av eksistensielle problemer. De fleste selvmord i fengsel skjer i varetekt og isolasjon.
– I dette tilfellet synes Tromsø fengsel å ha vært oppmerksom på at Eliassen slet med rus og panikkangst, var i en sårbar situasjon etter hendelsene i Vadsø, og la ekstra vekt på at han skulle ha det bra. Men ut fra rapportene og beslutningene fengslet har gjort, virker det likevel ikke som om man er oppmerksom på selvmordsrisikoen. Isolasjonen er ikke vurdert opp mot selvmordsrisikoen, heller ikke gjenstander på cella, tid til samtaler eller tilsyn om natta da mange selvmord gjennomføres. Faktisk synes ikke selvmordsfare å være diskutert eller nevnt overhodet i fengslets internrapporter før fire måneder etter dødsfallet. I rapportene fra april skrives det at det ikke var den minste mistanke om selvmordsfare, utenfor enhver tvil. Det er vanskelig å forstå hvordan fengselet landet på en så kategorisk vurdering, og at selvmordsfaren ikke synes å ha vært et tema i fengselet i dagene før Eliassen døde, påpeker forskeren.
«All den tid ingen mener noe galt er skjedd, vil noe liknende kunne gjenta seg»
Fengselets og helsevesenets ansvar
Marte Rua viser til at i et etisk-filosofisk perspektiv har alle et ansvar om vi møter medmennesker og blir gjort kjent med at de står i fare for å ta sitt eget liv. I et institusjonelt perspektiv har helsevesenet ansvaret for de medisinske vurderinger de gir og formidler videre, mens i fengselet har Kriminalomsorgen ansvaret for beslutninger knyttet til sikkerhet og soningsforhold ut fra informasjonen de har.
–Fengselet har selvsagt ansvar for å igangsette selvmordsforebyggende tiltak dersom de blir kjent med selvmordsfare hos personer de har i sin varetekt. Helsepersonell har plikt til å varsle om liv og helse står i fare, fastslår Rua.
–I Eliassen-saken har en del av helsevesenet først varslet om selvmordsfare, mens en annen senere har vurdert faren til ikke å være akutt den dagen og bedt om at den videre oppfølgingen gjøres av fengselshelsetjenesten. Fengselet skal selvsagt sikre at fanger får kontakt med fengselshelsetjenesten, men har også et selvstendig ansvar for den innsattes liv og helse, ikke minst så lenge fengselshelsetjenesten er stengt. Selv om helsevesenet kan og i mange tilfeller bør gi råd til fengslet, er de ikke gitt myndighet til å pålegge bestemte regimer bak murene. Først og fremst vurderer de egne tiltak. At de her ikke gikk inn for innleggelse ved psykiatrisk avdeling, betyr ikke at fengselet dermed er fritatt fra å iverksette selvmordsforebyggende tiltak ut fra informasjonen de hadde. Slike tiltak skal også vurderes om man antar at selvmordsrisikoen går over i en mer moderat fase, sier hun.
–En dobbel tragedie
Rua håper de involverte i Kriminalomsorgen og helsevesenet ser på hva de kan lære av dødsfallet.
–Vurdering av selvmordsfare er vanskelig, og den kan endre seg både raskt og gradvis over tid. Det er lett å være etterpåklok, og det er umulig å si om gode selvmordsforebyggende tiltak ville gitt et annet utfall. Men et varslet selvmord er uansett meget alvorlig. Jeg skulle ønske at det medførte at alle de ulike instansene som var i kontakt med Eliassen disse dagene, både i Kriminalomsorgen og helsevesenet, satte seg ned sammen og diskuterte hva de kan lære av dette dødsfallet. All den tid ingen mener noe galt er skjedd, vil noe liknende kunne gjenta seg. Slik er dette en dobbel tragedie. Et ungt menneskeliv er gått tapt, uten at det bidrar til at man er bedre rustet til å forebygge slike selvmord eller forsøk i fremtiden.
Marte Rua har kommentert saken på grunnlag av opplysningene som kommer fram i artikkelen over om Dan Eliassens selvmord.
«HADDE DET IKKE VÆRT FOR OMSORGSFULLE BETJENTER, MEDFANGER OG ANDRE I SYSTEMET, HADDE SELVMORDSTALLET VÆRT ATSKILLIG HØYERE»
Yngve Hammerlin ved Kriminalomsorgens utdanningssenter har forsket på selvmord i norske fengsler i over 30 år.
Han betegner antallet selvmord i fengslene de siste årene som bekymringsfullt høyt, men legger til at hvert eneste selvmord, selvmordsforsøk og hver eneste selvskade bekymrer ham fordi de er et uttrykk for at mennesker sliter med livet og fengslingssituasjonen. Samtidig: Han får ikke understreket ofte nok at tallet hadde vært enda høyere uten betjenter, medfanger og andre aktører som bryr seg.
Hammerlin er forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) og har blant annet doktorgrad i kriminologi og rettssosiologi.
Kritisk blikk på varetekt
Hammerlins studier viser at de aller fleste selvmordene i fengsel skjer i varetekt, isolasjon og i fengsler med høy sikkerhet.
Alle selvmordene i fengslene i 2013 og 2014 skjedde i varetekt.
–Det er på tide å kritisk evaluere bruken av varetekt og isolasjon i alle ledd i straffesystemet. Mange fengslede sliter tungt i varetekten. Man må derfor få en studie av varetektsinstituttets praksis der instrumentelle etterforskningsbehov og varetektens innhold og form må studeres ut fra etiske og humane prinsipper, sier han.
Hammerlin viser til Vegard Karlsen og Trond Danielsens håndbok om arbeid med varetektsfengslede som kom i 2007.
Den hadde som mål å forbedre varetektsoppholdet.
–Jeg har ofte spurt om hvor mange avdelinger som bruker håndboka, sier Hammerlin.
–Jeg lurer også på om våre gjentatte råd og innspill om det selvmordsforebyggende følges opp. Vi har svært mye kunnskap om selvmord og selvmordsnærhet i fengslene. Spørsmålet er hvordan denne kunnskapen brukes.
Hammerlin er prinsipielt imot å isolere fanger, særlig med tanke på selvmordsforebyggende og omsorgsrettet arbeid.
Våre og andre studier viser at isolasjon er en av de verste tillempingene for å bryte et menneske ned. Det gjelder ikke minst isolasjon i varetekt. Men i enkelte tilfeller, når et menneske er til fare for andre, kan det å avsondre være nødvendig.
Selvmordsnærhet
Hammerlin understreker at selvmordsproblematikken også må forstås som selvmordsforsøk, selvskader og annen form for selvmordsnærhet. Sammen med professor og psykiater Lars Mehlum som leder Nasjonal kompetansesenter for selvmordsforskning- og forebygging, Universitetet i Oslo, planlegger Hammerlin å gjennomføre en undersøkelse av selvmordsforsøk og selvskader i fem norske fengsler. De har som mål å starte i siste halvdel av 2015.
I risiko for selvmord
–Gjennom mange års forskning slår det meg gang på gang hvor individuell handlingen er. Grunnene til å bryte livet er forskjellige fra person til person, og kan være sosiale, eksistensielle, situasjonsbetingede og helsemessige.
–Vi ser også at mange som bryter livet i fengsel tilhører risikogrupper for selvmord før de kommer i fengsel og at fengslingen i seg selv også blir en forsterkende og utløsende faktor.
Hammerlin ga i 2009 ut boka om selvmord og det forebyggende arbeidet i fengslene. Han presenterer der en rekke tegn, forhold og situasjoner som kan være selvmordsutløsende og som de ansatte i fengslene skal være oppmerksomme på.
–Selvmordshandlingene er gjennomført i fengslene, men det må riktignok skilles mellom de livbelastende problemene som den enkelte sliter med før fengslingen, som livs- og helsesituasjon, arrestasjonen, og sorgen og fortvilelsen over å ha begått en alvorlig kriminell handling. Mange sliter også med store helsemessige problemer som følge av stoffmisbruk og annet. På den annen side kommer de eksistensielle og helsemessige krisene som oppstår under fengslingen og som er en konsekvens av å være fengslet.
–Motivene for å bryte livet er forskjellige. Men vi må ikke glemme at den enkelte som fengslet er tvangsinstitusjonalisert under særdeles krevende totalitære makt-, sikkerhets- og kontrollkompakte forhold og sånn sett bryter sterkt inn i den enkeltes integritet.
Delt ansvar for fangene
Hammerlin understreker at blant annet helsevesenet og Kriminalomsorgen deler ansvaret for fangene. Helsevesenet har ansvaret for at den enkelte fanges psykiske og fysiske helsetilstand følges skikkelig opp, mens Kriminalomsorgen har ansvaret for fengslingens innhold og form. Selvmord og selvmordsnærhet må ikke beklippes til bare å bli et helseproblem, men må også forstås som et eksistensielt problem – både når det gjelder livssituasjonen og fengselsværen.
–Det er én av grunnene til at Kriminalomsorgsdirektoratet og KRUS nå ser på tiltak for å endre forbedre det forebyggende arbeidet i fengslene.
Hammerlin, direktoratet og KRUS er i ferd med å avslutte en internrapport om dette. I rapporten fremmes en innspill til konkrete tiltak i forebyggingsarbeidet, og til en forbedring av registrerings- og informasjonspraksisen.
Vi har helt fra 1980-tallet gitt en rekke råd og innspill i det selvmordsforebyggende arbeidet. Spørsmålet er hvordan og om de følges godt nok opp. En del fengsler har uten tvil fulgt godt opp, andre ikke eller i mindre grad.
–Taushetsplikten har ført til usikkerhet og for lite informasjon på avdelingsnivå. Når det er snakk om livstruende forhold må det vises større smidighet. Helsepersonalet er avhengig av informasjon fra avdelingsbetjentene og omvendt. I en del tilfeller har informasjonsflyten ikke vært god nok, ja, hva verre er: Slett. Og ikke minst: Bekymringsinnspill fra familie, advokater, medfanger, betjenter og andre må tas alvorlig og følges opp.
– Er det noe som går igjen at innsatte som har endt sitt liv i fengsel har ytret ønske om omsorg og behandling i psykiatrien?
–Ja, mange. Flere fanger med store psykiske lidelser blir kasteballer mellom psykiatrien og fengslene. De får derfor ikke adekvat behandling og omsorg. I alle år har vi kritisert dette. Jeg har mange ganger lurt på om fangers pasientrettigheter og omsorgsbehov blir fulgt godt nok opp. Hvordan sikres de? Og hva med eventuell feilbehandling? Og ikke minst: Hva med den enkeltes rettssikkerhet og faglige og etiske krav til å styrke den enkeltes integritet?
ETTER SELVMORDET
De etterlatte har forsøkt å få svar fra myndighetene, uten særlig hell.
2. januar 2014. Første arbeidsdag etter nyttår snakker Dans bror, Cato Eliassen, med politiet. Familien ber om å få avskjedsbrevet. De får ikke originalen. Kun en kopi.
23. januar 2014 sender moren Grethe Rauhala brev til Troms politidistrikt for å få svar på sine mange ubesvarte spørsmål.
«Vi ønsker å få så mange opplysninger som mulig om forholdene Dan sonet under. Hvordan tilsynet fungerte og om fengselet ikke var klar over at han hadde truet med å ta sitt eget liv? Vi ønsker også svar på om han hadde hatt legetilsyn og hvilke vurderinger som var gjort for å ivareta hans sikkerhet. (…) Vi ber om å få originalbrevet som han skrev til oss.» Grethe ber om å få fullt innsyn i hele saken.
En uke senere får de svar fra Spesialenheten for politisaker. De viser familien tilbake til Troms politidistrikt som rutinemessig etterforsker selvmordet. «Det antas at politidistriktet kan gi dem nærmere redegjørelser til dette», skriver Spesialenheten.
26. februar 2014 sender Grethe brevet på nytt til Troms politidistrikt, men får ikke svar. Det er helt stille fra Troms. Når politiet henlegger saken som «intet straffbart forhold» 6. juni får hun brev om det fra politiet, men heller ikke da svar på noen av de konkrete spørsmålene sine. Det er utelukkende til Kriminalomsorgen region nord, eventuelt direkte til Tromsø fengsel ved fengselsledelsen hun må adressere spørsmål om «soningsforhold, tilsyn og faglige vurderinger av den innsatte forut for selvdrapet», skriver politiet. Politiet opplyser ikke Grethe om at de fleste av svarene på spørsmålene hun har stilt dem fins i politiets mappe med etterforskningsmaterialet.
Først nå får familien avskjedsbrevet, et halvt år etter. Politiet beklager at de ikke har fått det tidligere.
Hun kjenner seg maktesløs i møtet med systemet. Hun orker ikke mer. Mannen Snorre, søsteren Lena og fastlegen hennes er god støtte, men det er ikke nok. Hun vil finne ut om det er begått lovbrudd i behandlingen av sønnen. For å gjøre det, må hun vite hvilke knapper som skal trykkes på. En som kan lovverket. En advokat. Men hun har ikke råd til advokat. Hun søker om fri rettshjelp, men får avslag.
22. august 2014. Grethe gjør det kanskje ikke formelt riktig, men hun tar kontakt med Tromsø fengsel. Hun skal følge eldstedatteren til Tromsø der hun skal studere. Hun samler kreftene for å dra dit hun aller minst vil. Hun har med seg jord fra graven hans, en lykt med levende lys. Alene drar hun til fengselet og ringer på porten i muren. Hun sier hvem hun er og «jeg skulle gjerne tent et lys for sønnen min». Hun venter en liten stund. Så kommer to uniformerte personer ut. Den ene sier hun er fengselsleder Berit Salvesen.
– Salvesen gjør en bevegelse som om hun vil klemme meg. Det hadde jeg ikke lyst til. Hun tok meg til side og inn i fengselsgården. Hun spurte hva jeg ville.
«Jeg vil vite hva som skjedde med sønnen min», sa Grethe.
–Det eneste hun svarte på var det som gjaldt tingene hans. Hun sa at hun hadde trålet fengselet for å finne alle tingene hans, forteller Grethe.
«Dere sendte oss klær som ikke var hans. De var så små at ikke jeg ville fått dem på meg en gang», sa Grethe.
Salvesen sa det var politiet som hadde ansvaret for ham mens han satt i varetekt.
«Det er dem du må spørre om svar».
–Jeg sa at jeg ville komme igjen senere, sier Grethe.
29. august 2014. Grethe Rauhala opphever taushetsplikten slik at vi kan begynne å grave i saken. Vi sender søknad om innsyn til mange instanser, til kriminalomsorgen, politiet og helsevesenet. I november 2014 får vi ut legejournaler og epikriser. I januar 2015 får vi endelig avslag fra kriminalomsorgen.
I mars 2015 får vi innsyn i etterforskningsmaterialet til Troms politidistrikt. Der fins fengselets interne dokumenter om saken.
Grethe Rauhala får noen svar.
Fengselsleder i Tromsø fengsel, Berit Salvesen, bekrefter at hun møtte Grethe Rauhala. Salvesen kommenterer møtet slik:
«Det er riktig at mor kom uanmeldt til Tromsø fengsel. Hun fikk også svar på de spørsmål som Tromsø fengsel kunne svare for. Familien har også fått flere tilbud om oppfølging av presten i fengselet.»
–IKKE HOLD TILBAKE INFORMASJON
– En god måte å behandle etterlatte på er å gi så mye informasjon som mulig, og å betrygge de etterlatte om at ingenting skjules fra dem.
Det sier styreleder i Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (Leve), Henning Herrestad.
–De vil forstå hvordan han kunne ta sitt liv, hvor vondt han hadde det. Hva skjedde inni ham? Mange spør seg om det virkelig var selvmord. Eller var det en ulykke? Så er det vanlig at det kommer tanker om ansvar og skyld. I dette tilfellet er det naturlig at de spør om det var nok tilsyn. Hva burde de sett og gjort i fengselet? Kunne mer blitt gjort? Slike spørsmål plager deg. Det er særlig smertefullt hvis du tror noen holder tilbake informasjon.
Herrestad er usikker på hva slags informasjon de nærmeste pårørende har krav på etter selvmord i fengsel, men sier:
–En god måte å behandle etterlatte på er å gi så mye informasjon som mulig, og å betrygge de etterlatte på at ingenting skjules fra dem.
Herrestad sier at spesialisthelsetjenesten har nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord som også gir pålegg om oppfølging av etterlatte, men han kjenner ikke til at fengselsvesenet har slike pålegg.
Informasjon og støtte
–Etterlatte bør gis god informasjon og støtte. Et møte med de ansvarlige i institusjonen der et selvmord har skjedd er bedre oppfølging enn et brev i posten, sier han.
–De som har det formelle ansvaret må svare for hva slags vurderinger som er tatt. Etisk sett har de ikke utøvd sitt ansvar overfor moren som pårørende når de ikke forteller hva som var grunnlaget for å vurdere at han ikke skulle ha ekstra tilsyn. Det er en krenkelse av de pårørende, etisk sett, sier Herrestad.
Kriminalomsorgen viser til taushetsplikten
Men kriminalomsorgen tolker ikke lovverket slik. De viser til sin taushetsplikt overfor den avdøde.
En mor kan ikke løse kriminalomsorgen fra taushetsplikten med virkning for sin døde sønn, skriver Kriminalomsorgsdirektoratet til LO Media i det endelige avslaget på vår søknad om innsyn.
Mange orker ikke be om hjelp
Mange pårørende har vanskelig for å be om hjelp etter selvmordet, sier Yngve Hammerlin som forsker på selvmord i fengsel.
–Særlig skal en være klar over at mange etterlatte ikke orker å be om hjelp i den første fasen etter selvmordet og at det ikke er nok å få beskjed om at de bare kan henvende seg til ulike instanser når de har behov. De er da ofte både i psykisk ulage, sorgtunge og utmattet og har ikke energi til å søke hjelp, oppsummerer Hammerlin.
Å VURDERE SUICIDALITET
– Ekstra tilsyn reduserer risikoen for selvmord, sier professor Lars Mehlum, psykiater og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging ved Universitetet i Oslo.
–Ved å titte inn, kan ansatte se etter endringer, og personen selv kan be om hjelp eller innlede en samtale, sier Mehlum.
–Er du ensom i ditt eget hjem, kan du gå ut og se mennesker. Det er en mestringsstrategi som gjør at de tunge tankene kan komme på avstand. Sitter du i isolasjon i fengsel kan du ikke gå ut. Da blir du mer sårbar, påpeker han.
–Greier også fanger som har ekstra tilsyn å ta sitt liv?
–Ja. Det er mange scenarier. Har du en etablert tanke om «jeg skal ta livet mitt» og planlagt dette, bestemt deg, da er ikke tilsyn hver halvtime nok. En halvtime er tid nok til å ta livet sitt i mange tilfeller, sier Mehlum.
Systematiske vurderinger av selvmordsfare
Lars Mehlum sier det ikke er mulig å forutse et selvmord i enkelttilfeller, men at det likevel er mulig å vurdere risiko for selvmord på en systematisk måte og dermed tilføre mer sikkerhet for risikoutsatte grupper. I utgangspunktet skal lege, psykolog eller en sykepleier med spesiell opplæring gjøre en slik vurdering. De viktigste risikotegnene er knyttet til psykisk lidelse, personlige problemer, rus. Men også situasjonen personen er i, og hvilke belastningsfaktorer som er i denne situasjonen.
–Mange belastninger som kommer samtidig øker risikoen for selvmord på kort sikt. Vi vet at varetektsfengsling og isolasjon er den mest risikoutsatte situasjonen for innsatte når det gjelder selvmordsfare.
Mye kan gjøres for å redusere risikoen
–Vi kan ikke alltid hindre selvmord, men vi kan gjøre mye for å redusere risikoen og ikke minst hjelper innsatte å velge å leve videre i stedet for å dø. Det er veldig viktig å øke de ansattes kunnskap om risiko og beskyttelsestiltak, slik at de kan gjøre de beste vurderingene og behandle folk på best mulig grunnlag.
De som blir lagt inn i psykiatrisk institusjon er ofte de aller sykeste. Psykisk syke fanger kan også trenge innleggelse, men blir da oftest ikke lenge i psykiatrisk avdeling. De er ofte svingdørspasienter som går inn og ut av fengsel og psykiatri.
