Det er tidlig 90-tall, krigen herjer i tidligere Jugoslavia der Jon Magnus er på jobb. Han er ingen fersking, har allerede tjue år bak seg som VG-journalist. Utbombede byer, jordskjelvrammede land, sårede og døde mennesker er blitt hverdagskost. Selv har han også allerede en rekke ganger sluppet unna bomber, kuler og ulykker, mirakuløst nok med liv og helse i behold. Så, på vei i bil, ved en serbisk vaktpost, stirrer han inn i geværmunningen til en soldat og vet at dette kan bli det siste han gjør.
– Så redd har jeg aldri vært i mitt liv, verken før eller siden, forteller han.
Hendelsen beskriver forfatteren i detalj i boken sin, inkludert hvordan han og sjåføren etterpå «avreagerte» med en flaske serbisk brennevin.
– I tillegg til alt jeg har skrevet om, er det en del jeg aldri har fortalt, til familien min og leserne av VG, fordi det av ulike årsaker har vært for dramatisk eller makabert.
Magnus fortsatte som journalist i VG frem til avtalefestet pensjon i januar i fjor. Han var en reisende i krig og lidelse. Kontrasten er stor til den rolige tilværelsen han nå har i idylliske Drøbak.
«Så redd har jeg aldri vært i mitt liv»
Dro tilbake. – Jeg har hele tiden hatt for vane, en stygg uvane, å tenke fremover, mot neste sak. Så etter at jeg sluttet i VG, vokste tanken frem om å skrive bok.
– Etter alle disse årene på reise for VG, ønsket jeg å dra tilbake til mange av stedene for å se hvordan det gikk med menneskene der. Så da livet ikke lenger tilhørte avisen, tok jeg et par hundre tusen fra egen lomme og dro. Resultatet ble boken «Sommerfuglene i Armero.»
– Å møte mennesker har vært drivkraften, forteller Magnus, som for en del år siden takket nei til tilbudet om redaktørjobb.
Avgjørelsen tok han en kveld i havnebyen Dubrovnik i Kroatia. En granat traff i sjøen farlig nær stamstedet, Hotel Argentina. Magnus blir vitne til en absurd situasjon: En lokal mann fanger fisk som er svimeslått. I boken beskriver han det på følgende måte: «Hvis jeg skal sitte med jakke og slips på et redaktørkontor i Vi Menn, får jeg aldri oppleve dette igjen.»
Snikskytterild. 50 ganger besøkte han Balkan i løpet av ni år. Her var han blant annet med på tokt da et amerikansk Hercules-fly droppet julegaver til krigsrammede barn i Bosnia. Da JNA-hæren rykket fram mot Dubrovnik, hadde Magnus orkesterplass fra den jugoslaviske stridsvognen han hadde fått haik med. En kveld sto han skulder ved skulder med to serbiske offiserer, og den ene blir skutt i hodet og drept av en kroatisk snikskytter.
– Den kulen kunne like gjerne truffet meg. Magnus og fotograf Harald Henden satt på et hotell i Mostar, Bosnia, da krigen kom dit.
– Nattevakten sa vi måtte dra. Bare noen timer senere ble hotellet bombet, og alle der ble drept, forteller Magnus.
Terapeutisk skriving. Igjen unngikk han å bli rammet. Hvordan unngår man å få varige mén av å se så mye død, lidelse og sorg? Journalistveteranen har en enkel resept.
– Jeg jobbet i mange år før krisepsykiatri ble et begrep. Den beste terapien var å snakke med kolleger eller andre jeg var sammen med på reisene mine. Man kan bearbeide mye ved å gråte på skulderen til en som forstår, forteller han og legger ikke skjul på at alkohol ofte var med i bildet, at det har vært en utstrakt praksis – ikke bare en myte blant journalister og fotografer å «drukne sorgene sine».
– Man kan jo si at å skrive denne boken har vært en form for terapi. Verden går faktisk videre. Om ikke som før, så finner mennesker en måte å bygge opp igjen livene og hjemstedene sine.
GRO ANITA FURREVIK gaf@fofo.no
FOTO: CHRISTIAN NØRSTEBØ
