Av: Svein Arstad og Arne Flaaten (Foto)
(Denne artikkelen sto på trykk i Forsvarets forum i august 2012. Stig Andre Berge samarbeider fortsatt med Erik Bertrand Larssen, og sikter mot medalje under Rio-OL.)
På Grorud samfunnshus på Oslo-øst henger et stort banner med OL-ringene på veggen. Fra to høyttalere drønner jubelbrølet fra tusenvis av tilskuere. Kalenderen viser juli 2012. Det er ennå noen uker til de olympiske leker i London, og på brytematta snor to kamphaner seg rundt hverandre. Også en håndfull mennesker har møtt opp for å være med på Stig André Berges OL-forberedelser.
– Dette handler om å være godt forberedt og få mentalt overskudd. På denne måten kan man konsentrere seg fullt ut om det som skal skje ute på matta. Ingenting skal virke overveldende eller komme som en overraskelse når Stig André er i London, sier mentaltrener Erik Bertrand Larssen fra sidelinjen.
Stig André Berge tar et solid tak rundt midjen på motstanderen. Med et kjapt rykk kaster han seg bakover og begge lander på matta med et klask. Bertrand Larssen følger nøye med. Han klapper når dommeren tildeler poeng for kastet.
– Jeg drev mye med nærkamptrening i Forsvaret, så jeg skjønner godt hva som foregår i hodet til bryterne. Jeg har prøvd meg mot Stig Andre et par ganger. Jeg ble selvsagt kastet rundt som en filledokke.
Knekt arm. Noen minutter senere sitter Berge i garderoben. Han har lagt et håndkle over hodet. Over ribbeina har han to store OL-tatoveringer - fra Beijing og London.
– Jeg vil se litt mer av den vinn-eller-forsvinn følelsen. Enda mer trøkk og aggressivitet, forlanger Bertrand Larssen.
Det er bare noen minutter til neste kamp. I London brytes det fire kamper om dagen. Derfor gjelder det å være flink til å koble av mellom slagene og skru på tenningen rett før man entrer matta.
– Jeg skal ta livet av motstanderen! Det er den innstillingen jeg skal ha. For mange høres det kanskje ekstremt ut, men slik får man opp spenningsnivået. Bryting er så brutalt at jeg bruker de samme begrepene som i Forsvaret. Det er krig, og den sterkeste står igjen, slår Berge fast.
For noen år siden var han i bronsefinalen under et mesterskap i Aserbajdsjan. Allerede i første omgang brakk han underarmen.
– Jeg var så fokusert at jeg fortsatte i flere minutter med knekt arm - og vant! Det hadde ikke skjedd før jeg begynte samarbeidet med Bertrand Larssen. Da hadde jeg begynt å hyle og skrike av smerte, gliser han.
For å utfordre sine egne grenser bader han i isvann, rappellerer og hopper fallskjerm.
– Jeg utvikler meg veldig. Jeg er så vanvittig redd for høyder. Det har kanskje noe med at jeg knapt er 1,60 på strømpelesten, sier han og ler.
Neste kamp er om to minutter. Stig-André Berge trekker på seg brytedrakta. Inne i hodet bygger han opp aggresjonen. Rett før kampen starter, blunker han alltid til treneren sin. Det har han lært av Bertrand Larssen.
– Instruktøren på fallskjermjegerskolen gjorde alltid det rett før vi skulle hoppe. Det gjorde noe med sinnsstemningen og reduserte spenningsnivået. Noen ganger kan ting bli for alvorlig og seriøst. Da binder man seg, sier mentaltreneren.
Noen måneder senere er det OL i London, Stig-André Berge møter den regjerende verdensmesteren i første runde. Berge bryter bra, men taper helt mot slutten av kampen. Ti minutter senere ringer han Erik Bertrand Larssen.
– Jeg sto utenfor hallen og ventet spent. Med klump i halsen fortalte Stig at han hadde tapt. Vi snakket om hva som gikk galt. Det var tungt, forteller Bertrand Larssen.
– Men rett før jeg skulle legge på, spør han: «Erik, er du med meg til Rio?» Det viser mental styrke. Han gir seg aldri.
