– Jeg mistet mange venner, sier Dzemal Susic.
– Og jeg ble selv hardt skadet.
I dag er han taxi-sjåfør. Men under krigen i Bosnia var han soldat. 29. desember 1992 ble posten han var på i Sarajevo, angrepet. Susic og vennene ble truffet av en granat.
– Barten og håret ble svidd bort. Jeg brant to fingre – og ødela benet. Jeg lå fire måneder på sykehus. Det tok 18 måneder før jeg kunne gå. Jeg hadde seks store bolter i foten – to på innsiden og fire utenpå, forteller han.
– Men jeg var heldig. Tre av vennene mine døde.
14. desember 1995 ble Dayton-avtalen undertegnet i Paris. Det betydde slutten på den mer enn tre år lange krigen i Bosnia, hvor svært mange nordmenn tjenestegjorde. Det var også starten på slutten på beleiringen av Sarajevo. For i mer enn tre og et halvt år var den bosniske hovedstaden under angrep. Mer enn 11 000 sivile skal ha blitt drept. 56 000 skadd. Serbiske paramilitære styrker holdt til i de bratte åsene rundt Sarajevo. Veien mellom Sarajevo og flyplassen ble bare kalt «Sniper Valley». I snitt skal det ha vært 329 nedslag fra bombekastere i Sarajevo hver dag.
I snitt skal det ha vært 329 nedslag fra
bombekastere i Sarajevo hver dag.
Dzemal Susic bodde i Sarajevo gjennom hele beleiringen.
– Vi hadde aldri trodd beleiringen ville vare så lenge. Først trodde vi det var snakk om dager. Vi manglet våpen, og snart var vi uten både strøm og vann. Vi måtte fyre for å holde varmen, forteller han.
– Jeg liker å lese, men etter hvert måtte jeg brenne bøkene mine. Når vi ikke hadde flere bøker, brukte vi gamle sko. Og de fleste trærne i gamle Sarajevo ble hugget ned, sier han.
De to sønnene hans gikk på skole i kjellere og trygge bygninger. Og så snart Susic kunne gå, var han med på byggingen av tunnelene som gikk ut av Sarajevo, forbi sperringene til de paramilitære styrkene og inn i fjellområdet nord for byen.
– Vi klarte å tilpasse oss. Og vi var kreative. De bosniske kvinnene lagde de mest utrolige rettene av ris. De måtte bruke det de hadde. Vi fikk nemlig matrasjoner: mel, melkepulver, ris og kjøtt på boks. Og mange brukte små hageflekker til å dyrke poteter og grønnsaker, sier han.
– I 1995 – mot slutten av krigen, fikk jeg smuglet med meg litt kjøtt gjennom tunnelene. Jeg ga det til guttene mine, de var fire og ni. Men de ville ikke smake. De syntes det så rart ut!
Forsvarets forum har vært i Bosnia-Hercegovina - 20 år etter krigen. Svært mange nordmenn har tjenestegjort her. Vi dro til Sarajevo for å finne noe av det norske fotavtrykket - i 2015.
Dette er en liten smakebit.
På nyåret kan du lese mer om Bosnia-Hercegovina i Forsvarets forum. Bli med på Norsk Folkehjelps hundemineskole. Les om dataprosjektet som har sørget for at utrangert norsk materiell har fått et nytt liv. Og vi ser på hvordan Bosnia-Hercegovina jobber for å nærme seg Nato - med støtte fra blant annet Norge. På spørsmål om når Bosnia-Hercegovina blir medlem av Nato, svarer Sead Muratovic, ekspedisjonssjef i det bosniske forsvarsdepartementet, slik:
– Helst i går.
I Sarajevo, Bosnia-Hercegovina:
OLE KÅRE EIDE (tekst og foto)
