Hærfar

Av: Hanne Marie Maugesten og Christian Nørstebø (foto)

Det blåser i teltduken. Generalen tenker. Han har blitt spurt om hva som er det viktigste valget han har tatt. Og han synes vi spør vanskelig.

– Det må ha vært hvorvidt jeg skulle blir far eller ikke.

– Fordi du var i en jobb med mye reising?

– Nei. På grunn av ansvaret.

Han nikker litt, sier at han har vært taktisk far til hundre, kanskje tusen personer.

– Taktisk far. Det høres kanskje litt rart ut. De har jo sine egne foreldre. Men vi har dem til låns, disse unge menneskene.

Og de har gjort inntrykk på ham, mange av dem. Som soldaten som gjerne ville være igjen på brakka på julaften. Da kunne han dusje, sove og spise uten å få juling.

– Nå sprekker vi på tiden. Det skjer ganske ofte, bemerker adjutant Bjørn Frode Øvrebø. Han har lært seg til å legge opp et program med slingringsmonn. For generalinspektøren for Hæren er glad i å prate med folk. Og da liker han dårlig å bli avbrutt.

Det snør tett utenfor teltet i Trøndelag. Øvelse Cold Response 2016 er i gang og Johannessen besøker Sanitetsbataljonen. De øver på å behandle en person som har kommet inn med store indre skader. 

Egentlig var det juss eller økonomi han skulle studere. Men folkene han møtte i Forsvaret fikk ham hele tiden til å ville fortsette. Og nå er han her. Bak seg har han 35 år i Forsvaret, i stillinger som troppssjef i Infanteriet og Grensevakten. Han har også vært kompanisjef i Hans Majestet Kongens Garde, sjef i Kavaleribataljonen og Telemark Bataljon, offiser i Hærstaben, militær rådgiver i Forsvarsdepartementet og sjef for Krigsskolen. Før han ble generalmajor ledet Johannessen også Brigaden i Nord- Norge. 

Men vi hopper litt tilbake i tid. For Johannessen har ikke bare hatt ansvar for avdelinger i Norge.

NOKAS-ranet og tsunamien hvor 85 nordmenn mistet livet, preger nyhetsbildet det året Odin Johannessen blir sjef for Telemark bataljon.

Våren 2004 mister Norge også den første av ti soldater i Afghanistan. Johannessen blir første norske hurtig reaksjonsstyrkesjef i Afghanistan i 2006. Hjemme går diskusjonen rundt hvorvidt Norge deltar i en krig eller ikke. Flere er uenige i avgjørelsen, noen mener Norge følger USA blindt, i iveren etter å høste godvilje hos sine nærmeste allierte.

– Det viktigste for oss den gangen var at vi hadde et politisk vedtak i ryggen.

– Så støyen i mediene hjemme var ikke problematisk for dere?

– At det er uenighet om hvorvidt det skal brukes militærmakt eller ikke i et demokrati, er flott. Det er jo det vi er villige til å dø for. 

– Men det må jo ha gått inn på soldatene?

– Som leder måtte jeg sørge for at guttene og jentene jeg hadde til låns ikke funderte for mye, ble lei seg og mistet motivasjonen av å lese avisene hjemme.

Han gnir seg på haka.

– Alle til laks kan ingen gjøre, sa vår herre, da han skapte flyndren. Jeg tror det er litt slik her også.

– Det at noen snakker oss ned hjemme, må vi tåle. Det var Stortinget som hadde sendt oss ut og det var godt nok for oss. Vi fokuserte på å følge krigens folkerett, løse oppdraget vi var pålagt og håndtere risikoen forbundet med det.

– Vi har dem til låns, disse unge menneskene. 

Om han kan beskrive tiden i Afghanistan med tre ord? Hærsjefen tenker seg om og oppsummerer isteden med fire punkter, i Power Point-stil: 

For det første, en utrolig lærerik og øyenåpnende periode. At han som sjef kunne rette fokus mot hva avdelingen skulle brukes på, og ikke så mye hvordan, siden Telemark bataljon er en profesjonell avdeling med grenaderer. 

Han peker på kommunikasjonsteknologien. At man siden Bosnia ti år tidligere ikke hadde beveget seg ett skritt fram, snarere et skritt tilbake.

Og så handler det om metoder. Han mener det er viktig å trene på høyintensitetskonflikt, og at metodikken fra Afghanistan ikke må bli førende for oppgavene vi skal løse hjemme. 

Og til slutt: folkene, så klart.

– Krigføring er langt mer enn matematikk og tabeller. Det er en menneskelig dimensjon i dette som er viljestyrt og som kan utspille både teknologi og kvantitet, hvis den benyttes riktig.

Under kan du høre et foredrag Odin Johannessen holdt i Oslo Militære Samfund i februar i år. Her oppsummerer han blant annet status for Hæren og veien videre:

Johannessen har aldri lovet å komme hjem med alle soldatene sine. Det kan han ikke love, sier han. 

Under Cold Response for ti år siden mistet Telemark bataljon to soldater, da en stridsvogn gikk gjennom isen på Herjangsfjellet i Nordland.

– Det er viktig at vi trener realistisk og på å ta risiko, men vi skal ikke miste kamerater under trening og øvelser. Det blir feil. 

Johannessen var i Afghanistan, da ulykken skjedde.

– Vi hadde forberedt oss på å få skadde og drepte kamerater i Afghanistan. Men at vi skulle ta tapet hjemme, under øvelse... Det hadde vi vel ikke sett for oss. Det tenker jeg mye på.

– At det er uenighet om hvorvidt det skal brukes militærmakt i et demokrati, er flott. Det er jo det vi er villige til å dø for.

Når de jevnaldrende kameratene hørte på Uriah Heep, Black Sabbath og Slade, hørte Johannes- sen på opera, Mozart, og Bach. Det er mulig han har det med seg hjemmefra. Han ser i alle fall for seg platespilleren til moren. Som liten spilte han kornett og valthorn i Sandviken skolekorps og Sandviken ungdomskorps. Og kanskje savner han det litt, når han kjenner etter nå.

– Har du noen gang hørt en tone som gjør at du får frysninger på ryggen? Ofte kan det være kirkemusikk som bærer det fram. Hårene reiser seg i nakken og du kjenner med hele deg at «oi, dette var fint. »

– Musikk er et språk alle snakker. Det er universelt. Dessuten setter musikk i gang tanker, følelser og minner på en helt egen måte.

Kona, Hilde Solheim, møtte han gjennom Forsvaret. Nærmere bestemt ved faksmaskinene i Hærstabens personellavdeling i 1998.

– Kanskje ikke så romantisk, sier han og ler. De to har vært gift i siden 2005.

– At jeg er der jeg er i dag er mye takket være den backingen jeg har hatt fra henne. Jeg har vært heldig og fått gjøre mange av tingene jeg ønsker på bekostningen av familien min. Forhåpentligvis ikke altfor mye. Men det hadde ikke gått uten en så generøs kone og de tålmodige guttene mine. De har nok ikke alltid ønsket pendlingen for eksempel, men de har akseptert det.

Jeg skjønner at du er redd. Jeg er redd jeg også. Han har hatt noen sånne samtaler. Det synes Johannessen er bra.

– Å spørre er ikke et tegn på usikkerhet. Det er snarere et tegn på smartness.

Nå er vi inne på det han mener er den største misforståelsen knyttet til Forsvaret.

– Mange sivile opplever fortsatt Forsvaret som et veldig autoritært og hierarkisk system. De blir overrasket over den rolige, trygge og vennlige tonen. De tror ikke man er på fornavn med generaler.

– Så folk er på fornavn med deg?

– Jeg er blitt kalt Odin i 33 år. Da får det være greit med Odin nå også.

Han dunker fingeren mot stjernene på brystet.

– Hvis jeg må peke på disse for å bevise lederskapet mitt, er jeg feil mann til jobben.

Johannessen tror ikke noe på uttrykket «Rise to the occasion».

– Det gjør du kun hvis du har trygghet og tillit til folkene og organisasjonen rundt deg.

Selv begynte han i Forsvaret i 1981, som infanterist.

– På den tida trodde noen at du var utlært etter 14 dager. Du var bare kjøtt. Det har endret seg. Det kreves mye mer for å være fotsoldat. Nå er det et akseptert fagfelt, og det er jeg glad for.

Mot 2000-tallet snudde synet på internasjonale operasjoner. Fra å være nærmest en bigeskjeft, ble utenlandstjeneste viktig å ha på CV'en. En ting irriterte Johannessen i denne perioden.

Hæren vi har i dag er så liten at det blir lite fruktbart å diskutere hvordan den kan reduseres ytterligere.

– Vi snakket bare om det vi gjorde ute. Ikke om det vi gjorde hjemme. Brukte man ordet nasjonalforsvaret, ble man sett på som gammeldags og irrelevant. Det frustrerte meg, for det internasjonale bidraget vårt har aldri vært en forutsetning for anskaffelse av kampfly, stridsvogner og fregatter. Det er jo hjemme vi legger grunnlaget for det vi gjør ute. Der har vi etter min mening tatt alt for kraftig i. Hæren vi har i dag er så liten at det blir lite fruktbart å diskutere hvordan den kan reduseres ytterligere.

– Ja, nå er du jo litt inne på Forsvarssjefens fagmi- litære råd (FMR)..

– Ja, men du får ikke meg til å krisemaksimere før vi har noe konkret å forholde oss til. Jeg mener vi må opprettholde Hæren på dagens nivå, minst. Den kunne gjerne vært større. Men jeg er også opptatt av at resten av Forsvaret vårt er balansert og derfor godt.

– Men opplever du at Forsvaret er på et vippe- punkt nå og står og faller på politikernes avgjørelse knyttet til FMR og langtidsplan?

– Jeg velger å være optimistisk. Det viktigste vi i Hæren gjør er å jobbe for at Hæren er relevant. Det vil si kortere reaksjonstid og at vi får innsatsklare avdelinger på plass raskere der de skal virke.

–Vi må være klare sånn.

Han knipser. 

– Det vi ikke har klart i løpet av noen dager eller en uke, er ikke relevant. Og det er det vi strekker oss etter.

I april var Odin Johannessen gjest hos «Torp» på NRK. Her snakker han også om FMR og framtiden til Forsvaret. Se intervjuet her.

Når han står på Dulles Airport, føles det som å komme hjem. 

Familien Solheim-Johannessen flyttet til USA da Johannessen tok et år på U.S. Army War College i Pennsylvania i 2010. Fortsatt snakker han engelsk med minstemann Brage, på 11 år.

I følge generalen går det ikke en uke uten at året i USA er tema rundt middagsbordet.

Men en ting savnet han i USA. Allemannsretten. Så hvis han skal på ferie reiser han aller helst til stedet svigerforeldrene har på Hamarøy, i Nord- Norge.

–Sjø og fjell. Fred og ro. Fisker og fugler, harer og elg. Det er det vakreste stedet jeg vet om.

Johannessen har vært med på svogerens jaktlag i flere år.

– Jeg har ikke skutt mer enn en fugl, så det er nok naturopplevelsen som er det viktigste for meg.

Ellers liker han å tøffe rundt i den 12 fots store jolla med 5 hestekrefter på Vågsfjorden ved Harstad. Det blir også noen gåturer langs innsjøer og elver i området.

– Med et juksa-hjul på rekken på jolla har den vært til glede for flere i familien.

En annen ting han føler glede ved er ansvar.

– Jeg kaller det ansvarsglede. Det handler om gleden ved å kjenne ansvaret også når det er tungt. Å velge å stå i det, ikke stikke av eller hekte skylda på noen andre. Kanskje er det ikke alltid det man har ønsket seg, men det er en følge av at man har valgt å gå en militær vei.

Denne ansvarsgleden var en av tingene han var opptatt av å formidle til kadettene som sjef for Krigsskolen.

 I noen militære kretser spytter man nesten samtidig som man sier ordet akademisk.

– Det må vi ikke gjøre! Akademisk betyr at vi baserer det vi gjør på kunnskap og ikke bare syn- sing. Befalsskole og krigsskole er viktig å beholde for å danne et teoretisk og praktisk læringsmiljø rundt de som skal bli militære ledere.

Og dette er en av de tingene som kan irritere ham.

–Jeg synes det er ufattelig provoserende når man ikke justerer antagelser etter hvert som man får vite mer. Det er viktig at vi tør å endre beslutningene våre, dersom vi får inn nye opplysninger.

– Nå høres du nesten litt opprørt ut?

– Ja, det hender rett som det er. Som bergenser blir jeg ofte tatt for å være sint når jeg er engasjert.

Han har sagt ja til å være sjef i en omstillingstid med tøffe tak.

– Sannsynligvis vil jeg få større utfordringer enn jeg noen gang har hatt.

– Hvilke tanker gjør du deg om det?

– Jeg mener at Hæren er viktig for Norge. Det er vår evne til å samvirke godt internt med andre forsvarsgrener og med våre internasjonale partnere, som skaper et slagkraftig forsvar.

– Jeg søkte fordi jeg tror at jeg kan lede Hæren gjennom denne tiden.

Han smiler.

– Så kan du spørre, har du så stor tro på deg selv? Ja. Det har jeg. Vi som ledere er nødt til å ha det, ellers har ingen andre grunn til å tro på oss heller.

Han mener det er like ålreit å lede i medgang som i motgang. 

Det handler om denne ansvarsgleden.