Bendik Båssmann, er du redd og faren?
Kvifor flakkar dine augne utan ro?
Du har seglet som ein brandar
Og har alltid bra deg klara
Så du bergar deg vel også no?
Jacob Sande
Hun er malt admiralgrå, som resten av den norske handelsflåte. På dekk har hun mitraljøser og maskingevær. Hun – ja, lasteskipet Hestmanden er en dame, selv om hun er oppkalt etter et fjell på Helgelandskysten – unnslapp så vidt kampene i Norge i 1940. Hun forlot Harstad om morgenen 9. april, da skulle hun nordover. Det første krigsoppdraget var å frakte norske soldater fra Finnmark til Sør-Troms. Så reiste hun fra Tromsø da Norge kapitulerte. Av en konvoi på fem var de to som kom til Skottland. To ble senket, ett ble tvunget tilbake av tyskerne.
Tyskerne kommer. I 1941 seiler hun langs den britiske kyst, i et farvann hvor tyske bombefly herjer og ubåter skaper frykt. Det er hull etter tyske maskingeværkuler på broen, og fartøy som Hestmanden har seilt i konvoi med, har blitt sprengt av miner. Det er en ettermiddag i mai. Mannskapet på 18 er i Bristol-kanalen – mellom England og Wales. Kapteinen, førstestyrmannen og en matros står på broen. To skyttere er på dekk. Bendik båtsmann er også om bord. Så angriper et tysk bombefly. Det går så lavt at det kolliderer i aktermasten. Toppen faller på broen, stag og blokker rives bort. Bomber slippes fra flyet, men treffer vannet ved siden av skipet. Fra dekk skytes det med maskingevær.
Skip med flaks. – Bombene traff sååååå langt unna, sier Kathrine Høvding og holder hendene en halv meter fra hverandre.
Hun er skipets gudmor og niese av tidligere eier. Hun tilbrakte store deler av oppveksten på Hestmanden.
– Det var ikke uten grunn at Hestmanden ble kalt «The Lucky Ship», sier hun.
Under 2. verdenskrig besto den norske handelsflåten av 1081 fartøyer. Hestmanden er det eneste som er igjen. Høvding forteller om den gangen skipet seilte i konvoi, men ikke hadde nok maskinkraft. Hun ble liggende bak de andre fartøyene. To dager forsinket kom Hestmanden til kai. Da spurte de som ventet hvor resten av konvoien var blitt av. Det viste seg at de andre fartøyene var senket.
– Og under første verdenskrig ble havna der Hestmanden lå, bombet. En granatsplint boret seg fast i døra til bestikklugaren, forteller hun.
– Den ble stående der!
Under 2. verdenskrig besto den norske handelsflåten av
1081 fartøyer. Hestmanden er det eneste som er igjen
Bendik båtsmann. I dag er store deler av Hestmanden satt i den stand hun var. Hun skal være et monument for krigsseilere. På broen ligger kart fra 1937, og enkeltsider fra dekksloggboka er rammet inn. Én av dem er fra den andre uka i mai 1945:
«8. mai: Glasgow. Victory Day. Dagen helligholdes.»
Hestmanden overlevde to verdenskriger. Båtsmann Bendik Kristiansen seilte i begge. Under 2. verdenskrig var han ikke borte fra skipet en eneste dag. Han ble etter hvert en levende legende. I 1939 skal han ha falt 20 fot under lossing. Det ble sagt at han tok en dag i køya, så var han like hel. I 1945 mønstret han av, tre år senere fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Men Kathrine Høvding tror han passer på skipet fortsatt.
– Når det er noe vi ikke finner eller kan forklare, pleier vi å skylde på Bendik, sier Høvding.
– Jeg husker en gang jeg skulle overnatte. Jeg var alene om bord. Jeg slukket lys, lukket dører og låste døra til lugaren. Da jeg kom ut igjen, var dører åpne og lys tent. Noen må ha vært der, sier hun.
– Og det kan jo være derfor det alltid har gått bra med Hestmanden? Fordi Bendik båtsmann har passet på?
Ti tonn opium. Etter krigen ble kullkraft erstattet med damp. Hestmanden ble malt sort og hvit, slik hun opprinnelig var, og ble brukt til å rydde opp langs Norges kyst. Hun var med på å hugge opp Tirpitz. Hun deltok også i hevingen av den tyske ubåten U843. Det husker Kathrine Høvding godt. Det var i 1958 – utenfor Gøteborg. Da var hun med. Før ubåten ble senket, hadde den fraktet også store mengder tinn, koffein og opium fra Asia. Dette var mangelvare i Europa mot slutten av 2. verdenskrig.
– Vi seilte til Horten, vi kom fra internasjonalt farvann. Har dere noe å fortolle, spurte tollerne. Ja, vi har ti tonn opium, svarte min onkel. Jeg tviler på at noen har slått den rekorden!
– Jeg var så liten at jeg fikk ikke gå om bord i ubåten. Det gjorde søskenbarna mine. Det de så, gjorde inntrykk, forteller hun.
– Og det er jo litt spesielt. Etter krigen ryddet Hestmanden opp etter de samme fartøyene som hadde jaktet på henne under krigen, sier hun.
Dame med rullator. Nå skal lasteskipet fra 1911 til Bergen. Hun skal stilles ut. 110 millioner kroner har det kostet å restaurere skipet, skroget er så å si nytt. Men fortsatt er båten uten motorkraft. Derfor må den taues – fra Kristiansand.
– Vi trenger fortsatt 10-15 millioner kroner, sier Svein Torkelsen (bildet), som er daglig leder i Stiftelsen Hestmanden.
– Vi har hovedkjelen, men vi mangler rør og isolasjon.
Utenfor Sotra møter Hestmanden et dampskip fylt med veteranbåt-entusiaster. De har dratt ut for å ønske henne velkommen. D/S Stord blåser damp. Det gamle lasteskipet svarer. Hun har en mindre kjele som fungerer. Derfor klarer hun å blåse damp, hun også.
– Vi føler oss som en dame med rullator, innrømmer Høvding. – Men vi er i alle fall på vannet. Og tenk om vi kunne kjørt for egen maskin!
Under hoveddekket er det satt opp en utstilling. Langs den ene veggen står navnene til 14 380 sjøfolk. Det er alle som forliste som del av den norske handelsflåten.
– Behandlingen krigsseilerne fikk, var stemoderlig. De hadde ingen kollektiv hjemkomst. De kom hjem over en to–tre årsperiode. Og den gang var det ikke noe som het posttraumatisk stress. Mange fikk ikke den hjelpen de trengte, sier Torkelsen.
Krigsnervene. I maskinrommet står pendelen på hovedkjelen på «fuld» styrke forover. Men kjelen er kald.
– Jeg kan forestille meg hvordan det var å være maskinist her under krigen, sier Trygve Langfeldt.
Han er maskinist og har tidligere seilt med et skip som ligner.
– Hvis en torpedo traff skutesiden, ville du høre et smell. Da visste du at det var over. Du ville ikke klare å komme deg ut, sier han.
– Tenk den påkjenningen! De må ha levd med nervene utenpå seg selv – hele tiden. Jeg har kjent mange krigsseilere. De aller fleste ble ødelagt av det de opplevde. Mange turte ikke gå under dekk etterpå. Og noen sov med livbelte på.
– De fortjener så mye mer heder enn de har fått. Den behandlingen de fikk, var forferdelig, sier han.
Første gang Hestmanden kom til Norge etter krigen, var 26. juni 1945. Samme dag sto dette i dekksloggboka:
«Samtlige om bord oppsagt mot sitt ønske. Krigen slutt…»
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Publisert i Forsvarets forum, nr. 6, 2015
