Dette er oberstløytnant Tore Ketil Stårviks skildring og tanker etter terrorangrepet i Brussel 22. mars. Han var på flyplasshotellet. Teksten står på trykk i siste utgave av F.
Så smalt det igjen. Ikke at det var nærmere enn vanlig. Men det var likevel annerledes. Kanskje fordi en ikke er forberedt på samme måte når en sitter på trappa til eget land.
Før var det der nede og der ute terroren rammet.
Du kunne trene og forberede deg på at det tilhørte periodene ute. I Libanon, Kosovo, Irak eller Afghanistan. Nå trekkes jeg tilbake. Jeg kjenner at jeg får frysninger. Jeg kjenner smaken i munnen og en fysisk reaksjon som tross alt kommer sjeldnere og sjeldnere. Men selv med mange perioder før og etter er det perioden i Bagdad i 2005 som jeg trekkes tilbake til. Som hang lengst i, som utfordret familie, samliv og hverdagen langt over et år etter hjemkomst. For det har blitt slik at familien lever i en unntakstilstand både mens du er ute, og lenge etter at du har kommet hjem. Når du er ute, er du borte. Men når du er hjemme, forventes det at du bidrar. Og avlaster den som har hatt alt ansvaret og bekymringene alene. Så høyest er kanskje forventningene mens du er mest sliten, sårbar og adskilt fra de du har delt alt med i kanskje så mye som ett år.
For du savner faktisk samholdet, kameratskapet og den enkle tilværelsen hvor bare jobb har fokus. Men å snakke om det blir feil. Å si at du savner livet ute fungerer dårlig foran kone og barn som akkurat har fått deg hjem i live. Men å senke skuldrene og få trykket og stresset ut av kroppen tar tid. Lengre og lengre tid.
Jeg tror for min del at det kanskje er nok nå. At kroppen både fysisk og psykisk ikke har flere kontingenter igjen. For det blir tyngre og tyngre å trene seg opp.
Dette tenker jeg på etter at kona har ringt og lurt på om alt er bra med meg. Enda en gang hører jeg den engstelige og bekymrede undertonen hos Eva. Min kjære Eva som er den som bærer alt, og som har vært mitt og familiens sentrum. Som alltid får mine medaljer og takk, som er den som ofrer mest, og som kanskje får minst anerkjennelse og forståelse for det.
Jeg beroliger igjen, som så mange ganger før. For dette er alltid verst for de pårørende: bildene, de døde og de sterke inntrykkene. Som oftest rammer dette andre rundt oss, og vi er tross alt bedre forberedt når vi er ute. Men vi er kanskje ikke det på samme måte når vi er hjemme. Jeg registrerte lyden og har hørt ambulansene i lengre tid. Jeg tenkte det kanskje var en større ulykke på motorveien som også passerer rett forbi terminalen og hotellet.
Det er gått 40 minutter siden eksplosjonen. Jeg går ut og tenker at kanskje det er mulig å hjelpe til. Men det er sperringer overalt, og politi og soldater står foran hotellet. Jeg skimter noe jeg tror er røyk, og jeg ser køer med utrykningskjøretøyer. Samtidig har de første som var i terminalbygget, ankommet hotellet. Flere er oppskaket. Jeg setter meg ned ved en amerikansk forretningsmann som var på gjennomreise fra Ukraina. Og spør en ung kvinne som ser rådvill ut om hun vil sitte ned i den ledige stolen ved siden av oss. Hun er også amerikansk, en student på gjennomreise fra Afrika hvor hun tar mastergrad. Begge tar i mot en øl, og jeg bidrar med det jeg kan bidra med: å høre på deres historie. Å spørre om hvor de var, hva de så og hva de gjorde. Ikke fordi jeg trenger å høre det, men fordi de trenger å fortelle det. For å begynne og bearbeide inntrykkene så raskt som mulig, som vi alltid gjør ved slike hendelser.
Så kommer meldinger om eksplosjoner i sentrum, og jeg tenker på mitt siste intervju som er planlagt om kort tid noen kilometer lenger borte ved Nato-hovedkvarteret. Det blir kanskje vanskelig nå, tenker jeg. Som om det er viktig i denne sammenhengen. Og at jeg bør bevege meg til fots og alene. For alene er du sjelden noe mål for terrorister. Samtidig tenker jeg på at hvis jeg hadde organisert besøket i motsatt rekkefølge, hadde jeg passert Maelbeek stasjon i sentrum.
Hva hvis jeg hadde fått begge intervjuene i går og heller tok morgenflyet hjem – som først planlagt?
Jeg kommer meg ikke inn på Nato-hovedkvareret – selv om jeg står på besøkslista. Så jeg blir sittende denne kvelden å reflektere over hva som skjer, og hva slags ansvar du og jeg også har. For å ta tak i dette tidsnok. For å involvere oss og inkludere nye landsmenn, om vi vil eller ikke. Å gjøre dem til europeere og nordmenn. Og fortelle dem det. At det er det de først og fremst er: nye landsmenn og nordmenn. Og ikke bare stigmatisere og problematisere, men inkludere dem i felleskapet. Med det som forankring og identitet vil du aldri angripe dine egne. Heller ikke om du er en ny Breivik eller en ny Abdeslam.
Misforstå meg rett, vi må fortsatt ha overvåkning og etterretning. Og vilje til å bekjempe ekstremister med ekstreme midler. Men ikke med mer enn nødvendig.
Det må være lov å reflektere over det vi som nasjon har bidratt med. Om det bare har vært det riktige.
Eller om det er andre veier i denne kampen mot terrorisme som har pågått i 15 år. Samtidig er det også riktig å holde på et åpent og likestilt samfunn som det beste våpenet på sikt. For å tørke ut terrorens grobunn. Men det krever også langsiktige løsninger på høyt internasjonalt nivå – gjennom FN, Nato og med USA og Russland på laget. Så må vi i våre lokalsamfunn bidra med vårt.
Hvis ikke, smeller det igjen.
Som i Ankara, Brussel, Bagdad og Lahore.
Det må vi også ta inn over oss: Vi rammes tross alt mye mindre enn mange andre. Og det er mer fredelig i Europa enn på mange, mange år – uten at vi bryr oss mindre om terroren som rammer i Tyrkia, Irak eller Pakistan. Det er lov og naturlig å bekymre seg mer over det som er nærme. Men det er også lov å bidra der vi kan. For å redusere terrorens grobunn og mulighet til å utvikle seg: med å holde folk innenfor og ikke stenge dem ute.
