Vassdalen

5. mars 1986: Tropp to fra Ingeniørkompaniet på Skjold befinner seg i ei skråning under det 763 meter høye fjellet Storebalak. Vinden uler. Snøen pisker. Soldatene bruker spader og motorsager for å lage en farbar vei for beltevognene som kommer bak. Avreisen fra Skjold har blitt utsatt på grunn av været og et skred som har sperret E6 nord for Bjerkvik. Men nå er øvelse Anchor Express med 20 000 deltagere i gang.

I Vassdalen. – Når vi ser området fra lufta i dag, skjønner vi at det var en svært risikofylt operasjon å prøve å få en hel bataljon inn gjennom Vassdalen mot Bones, sier Eivind Hovin. Han var sersjant i tropp to i 1986.

I 2011 tok Forsvarets forum ham med tilbake til ulykkesstedet.

– Jeg har aldri før sett området lenger innover dalføret. I godværet ser vi også toppen av Storebalak. Den fatale marsdagen så vi ikke hvor høy og farlig fjellsiden ovenfor oss var, den var borte i snøføyka, forteller han.

Braket. Stillheten. De 31 soldatene i tropp to får ikke noe forvarsel. Bare et brak, så tumler alle nedover i snømassene med voldsom kraft. Lys og mørke, smerte og død. Da det svære skredet etter noen sekunder stilner nede i dalbunnen, er to beltevogner knust og bare seks-sju mann er så heldige at de kan reise seg opp og gå. De fleste er begravd i tonnevis med hardpakket snø. 

Det er merkverdig stille. 

Ingen radioer eller telefoner kan varsle om ulykken. Troppssjefen har litt tid før raset gikk, kjørt ned med ei beltevogn for å prøve å få stanset operasjonen. Han mente den var for risikabel. Også nestkommanderende i troppen er nede i bygda et ærend. Dagen før hadde de to sjefene for tropp to og tropp tre sagt på to ordremøter at de tok ordrenekt hvis området ikke ble klarert av skredeksperter, forteller Hovin. Svaret fra ledelsen i tredje bataljon var at området var klarert, noe som i ettertid viste seg å ikke være riktig.

Store dimensjoner. Sersjant Hovin er eneste overlevende befal igjen på rasstedet. De to andre sersjantene ligger under snøen. Han tar nå oppgaven med å gå til fots ned der troppen noen timer tidligere har kommet opp. De øvrige overlevende begynner den fortvilte jobben med å grave etter sine kamerater. Etter tre kvarter – og etter å ha passert et fersk skred – møter Hovin en annen avdeling og får slått alarm.

En av Norges vanskeligste og mest omfattende redningsoperasjoner blir satt i gang, men det går snart opp for Forsvaret og det norske folk at man står overfor en katastrofe av store dimensjoner. En gravemaskin må fraktes inn, og den siste omkomne blir funnet på sju meters dyp etter flere dager. Hele Norge sørger.

På grensen. Systemoperatør Jon Bjarne Sjøthun var med på redningsoperasjonen i 1986. Han fløy redningsmannskaper, skadde og døde.

– Vi hadde nok ikke fløyet i Vassdalen den dagen om det ikke var for at det hadde skjedd en ulykke. Det var snøkov med dårlig sikt, vind og turbulens. Seks-sju helikoptre jobbet hele ettermiddagen, og en av maskinene lå som en koordinator over de andre for å sikre at det ikke skulle skje ulykker i lufta. En politimann ble også plassert på en fjelltopp for å skaffe radioforbindelse. Vi opererte på grensen av det tillatte, sier Sjøthun.

Gravde etter kamerater. En overraskende flankemanøver skulle gjennomføres via beltevognveien, som var stukket ut mange dager før øvelsen. Det var alminnelig kjent at skredfaren var stor. Flere snøskred hadde krysset bilveier i øvingsområdet. Men da beslutningen om å avblåse Vassdalen-operasjonen omsider ble tatt, var det for sent. 16 soldater omkom og flere ble skadet.

– Det gikk så fort. Vi hørte et brak og ble overmannet av all snøen som veltet nedover. Jeg var av de øverste i lia og ble ført langt ut på sletta. Heldigvis hadde jeg hodet over snøen, og jeg klarte å grave meg løs selv om ene skuldra var ødelagt, forteller Sven Arne Simonsen.

– Vi så noen støvler og armer og begynte å grave etter kameratene våre. Vi var vel fem-seks stykker som kunne gå i gang med det.

Kritiske til oppdraget. Simonsen nektet å dra tilbake til Skjold sammen med de øvrige fra troppen etter ulykken. Han er fortsatt svak i skuldra og jobber i ei attføringsbedrift i Narvik. Han har ikke hatt ski på beina etter Vassdalen.

– Jeg tror nok Forsvaret har blitt flinkere til å tenke skredfare, men det vil sikkert bli flere ulykker. Manøveren gjennom Vassdalen skulle aldri vært satt i gang med alle de advarslene som var kommet, sier han.

Hovin er enig, for oppdraget virket håpløs. I tillegg skulle det være hemmelig, for flankemarsjen skulle overraske fienden.

– Ulykken rettet oppmerksomheten mot ordresituasjonen. Når har man rett og plikt til å følge ordre? Mange ledd kunne ha stanset operasjonen.

Som alle de andre i tropp to er også Hovin sivilist. Han fortsatte i ingeniørbransjen og er nå sivilingeniør og prosjektleder i en større bedrift på Østlandet, med bosted i Nittedal. Han bestemte seg for å tørre å bruke fjellet videre, men holder seg unna bratte lier. Vanlige slalåmbakker var en utfordring til å begynne med.

– Jeg er rimelig kritisk til den mangel på handling som ble utvist fra folk i ledende posisjoner. Flere av offiserene hadde jo i forveien fløyet med helikopter gjennom Vassdalen og burde sett hvor håpløs jobben vår var. Noe har nok Forsvaret lært av dette, sier Hovin.

Ferskvare. Mye har skjedd i arbeidet for å forebygge skredfare siden Vassdalen i 1986. Også etter ulykken da en HV-soldat mistet livet i 1994 på Kvamskogen, en ulykke som lett kunne blitt verre enn Vassdalen. En hel troppsbase ble da begravd. Varslings­kurset på Mauken og øvelsen i Istind­lia er bare to av tiltakene. Vassdalulykken førte også til at Forsvaret begynte med trening av militære lavinehunder, årlige skredvarsel- og redningskurs, egne skredkart og oppgradering av skredsøkere.

Nye bestemmelser. Skredekspert Kjetil Brattlien ved Norges geotekniske institutt (NGI) mener en ulykke som den i Vassdalen ikke kan skje i dag dersom bestemmelsene følges:

– Forsvaret har adoptert den sivile skredfareskalaen med militære tilleggsbestemmelser. I Vassdalen var det stor skredfare i mars 1986, og ut fra de militære bestemmelsene ville man sett at det ikke var lov å gå inn i Vassdalen, sier Brattlien.

En faglig vurdering av skredfare er for eksperter. Folk flest skal legge merke til fire mulige faresignaler: Når det går skred et sted, da er det klart skredfare. Drønn som høres i snøen markerer gjerne skredfare. Skytende sprekker flere meter framover i flaksnø når du går på ski eller kjører scooter betyr svakere sjikt under snøen. Legg merke til vind i fjellet som legger snø på le-sida. Frasen om trygg på rygg gjelder fortsatt.

NGI pleier å delta med skredeksperter på større vinterøvelser. Før Vassdalen-ulykka var disse ekspertene innkalt på repetisjonsøvelse. Etter ulykken ble dette pekt på som uheldig, og nå er eksperter til stede som sivile konsulenter.

– Forsvarets vinterskole har i dag veldig stor kunnskap, og deres instruktører har stort fokus på skred. Når jeg som skredekspert jobber med dem, føler jeg at jeg er sammen med likemenn, sier sivilingeniør Brattlien.

Han mener gode kunnskaper og moderne redningsutstyr hos dem som kjører i bratt terreng, er årsak til at det ikke har blitt flere skredofre de siste årene, selv om det har vært en kraftig økning i bruken av bratte heng og fjellsider.

På vei tilbake. Hovin husker godt helikopter-evakueringen ut av Vassdalen for 30 år siden. Til feltsykehuset i Bjerkvik, og videre til sykehusene i Harstad og Narvik.

– Vi var rundt på sykehusene og besøkte de skadde, og i noen begravelser. En psykiater prøvde å bistå oss i Holmen leir. Verst var minnehøytiden i hangaren på Bardufoss, med 16 kister. Vi kom inn i hangaren på rekke – litt uforberedt. Jeg husker musikken, men har ikke orket å se TV-opptakene.

Det gjorde også inntrykk da vi skulle til Narvik sykehus og så at hele byen flagget på halv stang.

– Vi skjønte nok ikke helt omfanget av ulykken i starten, sier Eivind Hovin.

TEKST: TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no 

FOTO: CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no

DETTE ER NYTT ETTER VASSDALEN:
■ Skredvarselkurs arrangeres årlig, og har vært gjennomført i om lag 25 år for å gi befalet viten om hvordan de skal vurdere faren for skred.
■ Siden 2007 har det vært årlige skredredningskurs, med opplæring både i organisert redning og kameratredning.
■ De 12-15 store skredredningssatsene som Forsvaret anskaffet etter Vassdalen, ble oppdatert tidlig på 90-tallet med to Recco-søkere til hver sats. Alle soldatene hadde to Recco-brikker.
■ Militære lavinehunder utdannet.
■ Skredkart for de mest aktuelle øvingsområdene er utarbeidet.
■ Utdanningsprogrammet for både soldater og befal er utvidet til å omfatte kameratredning.
■ Den militære skredfareskalaen ble for to-tre år siden justert til den sivile internasjonale standarden, med militære tilleggsbestemmelser.
■ UD 2-1 (sikkerhetsbestemmelsene i Hæren) er vesentlig endret, særlig etter Kvamskogen-ulykka. Det kom der krav om skredvarsel ved alle øvelser, utarbeidet av befal med nødvendig kompetanse.
■ I 2008 kom forsvarssjefens direktiv for kompetansekrav i vintertjeneste.
■ I 2011 kom det nye kameratredningsutstyret som alle feltsoldater skal bære.
(Kilde: Forsvarets Vinterskole)

Minnefond 

Etter skredulykken i Vassdalen ble det samlet inn 1 mill kroner til et minnefond. Fra dette fondet deler vernpliktsrådet ut penger til verdige formål. Statuttene for Minnefondet etter Vassdalenulykken har som formål å hedre de omkomne vernepliktige soldater og befal. Gjennom disposisjoner til redningssaken skal fondet minne om den tragiske ulykken. Midlene fra fondet skal ikke dekke behov som det er naturlig at Forsvaret selv dekker. Fondet skal hvert andre år bruke avkastningen etter fratrekk for inflasjon. Realverdien av fondet skal ikke forringes. Landsstyret for TMO i Forsvaret innstiller overfor Landskonferansen hva avkastningen skal benyttes til.