Av Svein Arstad og Arne Flaaten (foto)
– Det var en spent situasjon under den kalde krigen. Vi seilte langs norskekysten og Barentshavet med skarpe torpedoer og hadde nærkontakt med sovjetiske flåtestyrker. Likevel var jeg mest redd for å bli avslørt som transperson, forteller John Jeanette Solstad Remø.
I mange år måtte Remø leve et dobbeltliv. På den ene siden var hun den barske kapteinen med skjegg og ubåtvingen på brystet. Men i helgene ble uniformen byttet ut med kjole og høyhælte sko på hotellrommet.
– Transvestittisme ble definert som en mental lidelse helt frem til 2010. Det gjorde meg til en sikkerhetsrisiko i Forsvaret.
Hadde jeg blitt avslørt, ville jeg fått sparken på dagen
Sjøkrigsskole. I juni blir et nytt lovforslag som gjør det mulig for personer å skifte «juridisk kjønn» sannsynligvis vedtatt i Stortinget. Det innebærer at man selv skal kunne definere seg som mann eller kvinne uten å måtte gå gjennom kjønnsoperasjon og hormonbehandling. Remø har de siste årene vært frontfigur i en Amnesty International kampanje rettet mot myndigheters brudd på menneskerettighetene som personer utsettes for i en rekke land, deriblant Norge.
– Jeg var fire år gammel første gang jeg sa til foreldrene mine at jeg var ei jente. Det var de slett ikke komfortable med. Jeg vokste opp i den vesle bygda Ulsteinvik. Dersom man skilte seg ut, så var sladderen i gang med det samme. Det var ganske mye angst knyttet til å bli avslørt.
Som 15-åring ble fristelsen for stor en kveld Remø var alene hjemme.
– Jeg bestemte meg for åta en tur ut i mammas klær for å kjenne litt på friheten. Plutselig dukket det opp tre gutter på vei fra fest. Jeg småløp, men de kom stadig nærmere. En av dem tok meg igjen og fikk se meg i dameklær.
Remø sprang hjem i fortvilelse. Hun så på selvmord som en naturlig utvei og fant fram et tau. Etter en søvnløs natt bestemte hun seg likevel for å slåss videre.
– På søndagen visste jeg at gjengen satt på kino. Jeg kom inn og ble møtt med hånflir.
– Dere kan da ikke stole på hva fulle folk sier, kvitterte jeg med. Etterpå hørte jeg aldri mer om den hendelsen.
Hun risikerte å miste venner og bli utstøtt av familien og ble derfor vant med å spille gutterollen. Å søke Sjøkrigsskolen var en del av dette.
– Man kan lure på hvorfor jeg ikke valgte et litt mer feminint yrke. Men dette var nok litt for å bevise for meg selv og andre at jeg var mann nok.
Kamuflasje. Remø jobbet i Forsvaret fra 1969 til 1982. Av disse var hun ubåtkaptein i fire år. Et av bildene fra denne perioden viser en ganske hårete sjøoffiser.
– Ubåtsjefer skulle være noen skikkelige barskinger og gjerne ha skjegg. For meg ble det en form for kamuflasje. Da var det vanskelig å tro at jeg var noe annet enn en skikkelig machomann, sier Remø.
Men kvinneklærne var alltid med på tokt. De ble oppbevart på det tryggeste stedet i ubåten – i safen sammen med «Nato Cosmic Top Secret»-dokumentene.
– Det var et veldig godt arbeidsmiljø, men man har ikke noe privatliv om bord på ubåt. Når vi var i land og jeg var for meg selv, skiftet jeg til kvinneklær. Utrolig nok var det ingen av kollegaene som gjennomskuet meg. Samtidig var det ensomt å holde på hemmeligheten.
Skipssekken. Også på hjemmebane fortsatte Remø dobbeltlivet. I 1972 giftet hun seg med en kvinne. Kona visste ingenting før hun fant en skipssekk med dameklær i kjelleren.
– Hennes første reaksjon var at jeg hadde tatt livet av noen og gjemt klærne. Hun var fortvilet og ringe meg umiddelbart. Jeg var i Nord- Norge og skulle ut på en tre ukers patrulje i Barentshavet. Ettersom vi snakket på en militær telefonlinje, kunne jeg ikke forklare situasjonen. Men jeg skrev et brev hvor jeg fortalte sannheten. Hun ble faktisk lettet når hun vite hva som egentlig lå bak, sier Remø.
Likevel var episoden medvirkende til at de senere ble skilt. Sammen hadde de fått en sønn. Han var i 20-årene da han fikk vite hemmeligheten faren hadde båret på.
– Mens jeg fortalte, ble han rødere og rødere i ansiktet. Da jeg var ferdig tok han en liten pause før han sa: «Pappa, du er jammen meg den tøffeste mannen jeg vet om».
– Det var flott å høre.
Takhøyde. Remø har lagt merke til at det har blitt større aksept for lesbiske og homofile i uniform. Samtidig er det fortsatt vanskelig å stå frem som transperson i Forsvaret.
– Tror du din historie er unik?
– Nei, på ingen måte. Jeg kjenner personlig tre- fire offiserer som er transpersoner. Men de lever skjult og tør ikke stå fram. Og det er nok bare toppen av isfjellet. Hadde jeg fått mulighet skulle jeg gjerne holdt foredrag om dette i Forsvaret.
– Er ditt inntrykk at det er større takhøyde i Forsvaret i dag?
– Jeg mener det er omtrent på samme nivå som da jeg jobbet der. Det virker som angsten for hvordan kollegaer vil reagere er den samme. Det er synd det tar så lang tid. Forsvaret burde gå ut og si at transpersoner også er velkomne i organisasjonen. Jeg mener tiden er moden for å ta mangfold på alvor.
Kullfest. Ved peisen står fortsatt offisersabelen fra Sjøforsvaret. I slutten av mai møtte Remø for første gang kullkameratene fra Sjøkrigsskolen – som kvinne.
– Ringen er på en måte sluttet. Fra å gjemme kjolene i safen om bord i ubåten til å stå åpent frem blant tidligere kollegaer, sier Remø.
Selv om enkelte fra Forsvaret ikke snakker med henne lenger, så har de fleste tilbakemeldingene vært positive.
– Jeg sto fram som transperson i VG i 2010. Da fikk jeg tilbakemelding fra en maskinsjef som jeg hadde seilt på ubåt med. Han sa at dersom det var noen han kunne tenkt seg å gå i krigen med, så var det John Jeanette. Det synes jeg var litt av et kompliment.
Ingen saker om transseksualitet
Så langt jeg kjenner til, har vi ikke fått inn saker som omhandler transseksualitet eller kjønnsidentitet blant ansatte eller vernepliktige, sier ombudsmann Roald Linaker.
– Har ombudsmannen hatt noe oppmerksomhet rundt dette temaet?
– Vi har ikke hatt særskilt oppmerksomhet knyttet til dette. Imidlertid har Ombudsmannen bidratt til å utgi en internasjonal håndbok som del av arbeidet med å forebygge uønsket adferd. Her inngår også temaer knyttet til transseksualitet og kjønnsidentitet.
– Har Forsvaret kommet så langt at det vil være uproblematisk å stå fram som transperson?
– Forsvaret har nulltoleranse når det gjelder mobbing og trakassering. Kunnskapen i Forsvaret om hva som gjelder, er til stede. Dette er et kontinuerlig arbeid som stadig må vies oppmerksomhet. Det er verdt å fremheve årets soldataksjon med tema «Gjensidig respekt – et felles ansvar». Jeg tror fortsatt at det er utfordringer knyttet til dette. Imidlertid er det et stadig pågående holdningsarbeid, også i For- svaret, som bør gjøre disse utfordringene stadig mindre.
– Et spørsmål om holdninger
– Som landstillitsvalgt har jeg fått fem–seks henvendelser knyttet til det å være transperson i førstegangstjenesten. I det ene tilfellet var personen svært motivert for militærtjenesten og ønsket å verve seg. Dessverre opplevdes deler av tjenesten som ubehagelig, noe som førte til at dette ikke ble noe av, sier Camilla Hansen
i Tillitsvalgtsordningen (TVO).
– Hvilke utfordringer er det disse personene tar opp?
– Det er praktiske ting. For eksempel fellesdusjer og at man iblant blir plassert i grupper basert på biologisk kjønn. Men den største utfordringen er nok holdninger og fordommer som kan skape mistrivsel.
Under «Oslo Pride» deltar TVO både i paraden og med en egen stand. Under fjorårets arrangement fikk de tillitsvalgte flere spørsmål om hvordan det er å være transperson i militæret.
– Vi har ikke fokusert på transpersoner som en egen gruppe i Forsvaret. Men dette kommer inn under arbeidet med å tilrettelegge for økt mangfold. Det er et ledelsesansvar og man trenger mer kunnskap om tematikken. Derfor etterlyser jeg en informasjonsbrosjyre som forklarer Forsvarets syn på dette, sier Hansen.
Hun understreker at Forsvaret skal tilrettelegge for den enkeltes behov. Men om tjenesten blir en positiv opplevelse for transpersoner er veldig avhengig av holdningene til medsoldatene.
– Forsvaret avspeiler resten av samfunnet. Dessverre har man fortsatt et stykke igjen når det gjelder synet på transpersoner.
