Av Svein Arstad (tekst) og Arne Flaaten, publisert i F12, 2015:
13. mai, 1945: Fem vonde krigsår er tilbakelagt, og freden har kommet til Norge. I Oslo er befolkningen i gledesrus. Tusenvis er ute på gatene og feirer. Plutselig kommer et firemotors britisk sjøfly av typen Short Sunderland like over hustakene. Om bord er norske offiserer og folk fra Forsvarsdepartementet. Idet flyet passerer over Karl Johans gate, står Hagbard Falk i døråpningen.
– Jeg hadde festet et norsk flagg til en padleåre som jeg holdt ut gjennom den åpne døren. Plutselig gjorde flyet en krapp sving slik at jeg mistet balansen.
Falk falt fremover mot åpningen og nesten ut av flyet. En amerikansk filmfotograf om bord oppfattet hva som skjedde og reagerte lynkjapt.
– Han fikk huket tak i meg i siste liten, forteller Falk.
– Ble du skjelven etter opplevelsen?
– Egentlig ikke. Men det må nok ha gjort inntrykk på bakken. Senere hørte jeg at folk snakket om det store hvite flyet som hadde sveipet over hustakene i Oslo, smiler han.
Jeg hadde festet et norsk flagg til en padleåre som jeg holdt ut gjennom den åpne døren. Plutselig gjorde flyet
en krapp sving slik at jeg mistet balansen
Tyske soldater. Det ble kalt Fredsflyet. Noen dager tidligere hadde det flydd inn offiserer som skulle til Lillehammer for å signere fredstraktaten med general Franz Böhme. Han var øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge.
– Vi visste ikke hvordan tyskerne ville reagere. Det var nesten 350 000 bevæpnede soldater i Norge, forklarer 91 år gamle Falk.
Han var med på den siste turen til Fredsflyet, som landet trygt utenfor Fornebu. Der ble de liggende og vente på at tyskerne skulle plukke dem opp.
– Plutselig kom det en robåt mot oss. Men det var ikke tyskere. Om bord var det en far og sønnen på tre–fire år. Jeg hadde fylt en skipssekk med godteri, sigaretter og kaffe fra Shetland. Jeg tok ut en sjokolade og ga den lille gutten. Men det gjorde ikke særlig inntrykk. Han hadde jo aldri smakt sjokolade før! Det var vårt første møte med nordmenn etter frigjøringen, sier Falk.
Det gjorde ikke særlig inntrykk. Han hadde jo aldri smakt sjokolade før
Skyting. Noen minutter senere ble de hentet av bevæpnede tyskere som kjørte dem inn til Oslo. I byen var det enda flere tyske soldater. Men de var i mindretall i forhold til de jublende folkemassene. Falk fikk to dager i Oslo og deltok i feiringen.
– Et av mine sterkeste minner var da fangene fra Grini ble sluppet fri. Vi marsjerte oppover Drammensveien og sang. Jeg fikk snakket med foreldrene mine på telefon for første gang på flere år. Jeg traff også broren min igjen. Han var med i hjemmefronten og hadde på seg en gammel militæruniform med politibind rundt armen.
I byen var det sporadisk skyting og noen norske SS-offiserer som prøvde å forskanse seg.
– Broren min hadde vært med i en skyteepisode hvor avdelingen mistet en mann. Men stort sett oppførte tyskerne seg bra, forteller Falk.
Flaks. Det var ingen selvfølge at han skulle få oppleve fredsdagene. Flere ganger under krigen holdt det på å gå galt. Da Molde ble angrepet den 15. mai 1940, kom tyske fly inn over byen og skjøt med mitraljøse. Falk var i hjembyen og hørte bombene. Han åpnet døra og stormet ut. Et øyeblikk senere slo en kule inn i døra bak ham.
– Jeg var nok født med en god porsjon flaks, konstaterer Falk.
På kontoret hjemme i leiligheten på Frogner har han samlet avisutklipp og bøker om krigen. Han finner fram et bilde av Molde i ruiner etter den kraftige bombingen.
– Tyske soldater marsjerte gjennom den ødelagte byen. De rotet opp asken på bakken med støvlene og sang « Wir fahren gegen Engeland» forteller han.
Noen år senere endte han selv opp i Storbritannia.
Svart flagg. – Jeg tjenestegjorde ved 330-skvadronen på Shetland som flymekaniker. Vi reparerte fly som var blitt skadet, blant annet i jakten på ubåter. Det hendte at jeg fikk være med ut på treningstokt. En gang holdt jeg på å skyte ned vårt eget fly. Jeg testet maskingeværene og skjøt mot et område hvor det var undervannsskjær. Plutselig kom det sporlys-kuler fykende tilbake mot oss, sier Falk.
Livet på den værutsatte øya kunne være ensformig. Men det fantes lyspunkter. Som den gangen skvadronen oppdaget en tysk ubåt i overflatestilling.
– Vi fant ut at de hadde store mengder alkohol om bord. Det endte med at engelskmennene fikk krigsfangene, mens vi tok tønnene med rom. Det resulterte i en gedigen fest, humrer Falk.
Han viser fram loggboka fra fredsdagene. På flyturen på vei til Oslo kom de over et merkelig syn. En ubåt utenfor kysten av Skottland hadde heist et svart flagg.
– Vi sirklet over og fikk radiokontakt. Vi kontaktet ubåten og spurte om de hadde kapitulert eller ikke, og hva meningen med det svarte flagget var. «Vi er i sorg», kom svaret tilbake fra mannskapet som fortsatte til Aberdeen hvor de ble internert.
