Av Marte Boye Haakonsen (tekst) og Christian Nørstebø (foto)
Portrettet sto på trykk i F-10 2012. Da var Rygg sjef ved 132 Luftving i Bodø. 

Bush-piloten

Per-Egil Ryggs første flyoppdrag var å holde utkikk etter skogbranner i USA.

– Det var et fantastisk eventyr, smiler brigader Per-Egil Rygg.
Så lenge han kan huske har han drømt om å fly. 20 år gammel fikk han sivilt flysertifikat i USA og jobbet med skogbrannoppsyn for US Forest Service. I tillegg til å patruljere de enorme bushområdene i New Mexico og Arizona, tok han charter- og businessoppdrag i småflyet med plass til seks personer. Cowboy-tilværelsen i lufta ga minner for livet.

– Siden jeg bodde på flyplassen, var jeg tilgjengelig til enhver tid. En sen ettermiddag fløy jeg til en kvegfarm sørvest i New Mexico for å hente noen blodprøver, forteller han.

Blodprøvene, som skulle fastslå om kuene på gården var drektige, måtte fraktes til et laboratorium. Men kvegdriverne var på ingen måte ferdige med arbeidet da Rygg ankom. Tiden gikk, og da prøvene omsider var klare, hastet det med å komme avgårde. Og det med en grusvei som rullebane i bekmørket.

– Jeg ba den ene cowboyen om å stå i enden av veien med billyktene dempet på. Det gikk helt fint, slik var en del av hverdagen, forklarer Rygg.

I dag styrer han ikke lenger fra cockpit, men har god kontroll fra bakken. Erfaring med hektiske jobbdager kommer godt med. Parallelt med jobben som sjef for Bodø hovedflystasjon, leder han den norske delen av havarikommisjonen etter Hercules-ulykken i vinter.

– Det har ikke vært lett. Det er en enorm utfordring å påta seg en slik oppgave. Men når generalinspektøren for Luftforsvaret ber deg om noe, sier man selvfølgelig ja, forteller Rygg, som har utdanning i havarietterforskning.

Blikket og håndtrykket er fast, ryggen rak. Ellers er det lite militært over Ryggs væremåte. Han gir av seg selv og svarer villig på alt journalisten måtte finne på å spørre om, både av jobbrelatert og privat karakter. Luftvingsjefen ved 132 luftving tar oss med på en rundtur i hans verden. Ved Bodø hovedflystasjon går store gressbelagte forhøyninger i bakken i ett med naturen. Landskapet minner mest av alt om en gigantisk versjon av landsbyen Hobsyssel i Ringenes Herre. Men de store gresstuene huser slett ingen hobbiter, men derimot F-16-fly. To av dem er alltid i beredskap og skal kunne være i lufta i løpet av 15 minutter.

– Jeg hadde akkurat avsluttet en arbeidsdag under øvelse Cold Response fra Bodø da jeg fikk telefon om et savnet fly. Forsvarets operative hovedkvarter ba oss om å stille to F-16-fly til søk, forklarer han.

Rygg var på plass i Kiruna dagen etter flyet var meldt savnet. Da var han allerede spurt om å lede en havarikommisjon som skulle bestå av åtte personer med ekspertise på havarietterforskning og flytypen C-130J Super Hercules. I tillegg fikk de støtte av flere avdelinger i Forsvaret, blant annet Telemark bataljon og 339 skvadron (med Bell 412-helikoptre). Til tider deltok nærmere 100 personer i søket etter vrakdeler. En måneds opphold i Kiruna rett etter ulykken etterlot mange sterke inntrykk.

– Det var først da jeg startet mitt arbeid på havaristedet at det var mulig å forstå ulykkens realiteter og omfang fullt ut. Hvor katastrofalt dette var. Det var tøft å være i felt. Å miste kolleger er forferdelig tungt. Samtidig måtte vi ha en praktisk og profesjonell tilnærming for å gjøre jobben vår. Det opplevdes som meningsfylt å være til stede og gjøre noe nyttig. Bidra til å finne ut hva som skjedde på raskest mulig måte, for de etterlatte, for Luftforsvaret og hele det norske samfunnet, synes Rygg.

Det var tøft å være i felt. Å miste kolleger er forferdelig tungt

Måneden etter flyulykken bodde han i Kiruna og jobbet både i felt og kommisjonens hovedsete i en enorm hangar ved flyplassen. Lastebiler kom kjørende med vrakdeler. Helikoptre fraktet kommisjonen til Kebnekaise fjellstasjon. Arbeidsdagene var intense og varte fra seks-syv om morgenen til elleve-tolv om kvelden.

Rygg er fornøyd med at etterforskningen går såpass effektivt som den gjør. Ofte går det mange år før slikt arbeid ferdigstilles. Den svenske havarikommisjonen, som den norske er en integrert del av, vil etter planen framlegge endelig rapport i løpet av året. I sivil havarietterforskning er det veldig raskt. Det er stor forskjell i prioriteringene til en militærkommisjon som oppnevnes for en enkelt ulykke og en sivil kommisjon som jobber med alle ulykker i nasjonen.

– Noe av det viktigste var å integrere oss i den svenske havarikommisjonen på en god måte. Det har vært mye velvilje fra svensk side. Samtidig har vi vært sterke pådrivere i prosessen. Vi har lykkes med å få prioritert denne etterforskningen foran mye annet i Sverige, forklarer Rygg.

I august ble begge de såkalte «svarte boksene,» taleregistratoren og ferdsskriveren, funnet av svenske soldater. Funnene gjør at arbeidet med den endelige rapporten blir forsinket. De to boksene ble sendt til England og er undersøkt av eksperter i den britiske havarikommisjonen. Resultatet av dette var ikke klart da F gikk i trykken.

– Det er positivt. Da får vi flere svar og et meget presist bilde av hva som har skjedd, sier Rygg.

Til tider har det blitt svært mye arbeid. Det går helt fint så lenge man har en trygg hjemmehavn, synes Rygg.

– I tillegg finner jeg mye styrke blant kollegene på arbeidsplassen. Jeg har en god organisasjon bak meg som jeg kan overlate roret til, sier han.

Ifølge kolleger er Rygg en dedikert, behagelig og svært god leder, som gir sine ansatte mye ansvar.

– Ansvar motiverer. Samtidig stiller jeg strenge krav. En leder må ha et bevisst forhold til lederskap. Det er viktigere med et velfungerende team enn at enkeltindivider står fram. Positive tilbakemeldinger til medarbeiderne er essensielt, mener Rygg.

Som luftvingsjef har det vært Ryggs ansvar at skvadronene 331 og 332 er kampklare til enhver tid, i tillegg til å sørge for baseforsvar, luftvernskole og drift av flyplassen. Dagene er varierte og består av alt fra økonomistyring og daglig drift av stasjonen, til ledermøter og konferanser i inn- og utland. Han har blant annet hatt ansvaret for å utvikle et nordisk samarbeid om kampfly. I fjor ledet han avdelingen på 120 medarbeidere og seks fly som ble sendt i krig til Libya. Nå skal han imidlertid bytte jobb. Den brede erfaringen kommer godt med i ny stilling som sjef for Luftoperativt inspektorat (LOI). Allerede dagen etter vårt intervju setter Rygg kursen mot Rygge. Etter fem år i Bodø blir Son familiens nye hjemsted. Rygg er spent, selv om han forlater Bodø med tungt hjerte.

– Jeg gleder meg mest til å møte de nye medarbeiderne mine, finne ut av organisasjonen og ta tak i omstillingene i Luftforsvaret. Vi skal fase ut gamle systemer og få inn en rekke nye, som NH90-helikoptrene og F35-kampflyene. I tillegg skal vi etablere oss andre steder. Vi må vise vei i omstillingen, sier han.

Sitt første møte med arbeidslivet fikk unge Rygg ved familiens landsted i idylliske Nordfjord. I barndommens lange sommerferier plukket han jordbær for å tjene noen slanter. Siden ble det sommerjobb på trelastlager og fiskemottak der han fikk verdifull jobberfaring av det harde slaget.

– Etter endt arbeidsdag luktet jeg så fælt at jeg måtte kle av meg alle klærne utenfor huset før jeg fikk komme inn, husker Rygg.

Far var sjømann og mye borte, så det var mor som var sjefen i barndomshjemmet på Askøy utenfor Bergen. Her vokste Rygg opp sammen med sin seks år yngre søster, og allerede som guttunge var han en aktiv kar. Han spilte blåseinstrumentet eufonium i Florvåg ungdomsskolekorps og svømte aktivt for Bergen svømmeklubb. For å komme til både skole og svømmetrening måtte han ta buss og ferge over til Bergen.

– Et av høydepunktene i barndommen var å fiske sammen med min far ved hans barndomshjem på Rygg i Nordfjord. Her kommer etternavnet mitt fra, smiler Rygg.

Friluftslivinteressen har vedvart. Så fort han får mulighet, går turen til familiens fjellpanorama på Gol. På ski eller til fots i fjellheimen er Rygg i sitt rette element. Endeløst landskap, ruvende fjell, glitrende tjern og frisk luft gir fred i sinnet. Sykkelturer og fersk ørret til middag. På hytta er det alltid noe å henge fingrene i, enten det er generelt vedlikehold eller noe nytt som kan bygges.

– Det er godt å komme seg helt bort fra hverdagen og virkelig senke skuldrene. Her er det helt andre ting som betyr noe, som været og skiføret, forteller han.

Brunfargen i fjeset avslører imidlertid en tur til langt sydligere strøk. Sammen med kona Trine og yngstesønnen Elias har Rygg akkurat tilbragt ti dager i den lille fiskelandsbyen Cascais utenfor Lisboa. De har fått et spesielt og nært forhold til landet etter at Rygg jobbet i Lisboa for Nato for fem år siden. Men aller viktigst: Det var her han giftet seg med Trine og hvor Elias ble født.

– Bryllupsfesten fant sted på et fyr på en klippe ute i havgapet. I ferien besøkte vi alle stedene vi pleide å være og gjenoppfrisket gode minner, forteller han.

Den nydelige maten, spesielt havets delika­tesser, og det behagelige klimaet frister til gjen­tatte turer til Portugal.

– Det viktigste med ferien er at alle i familien får oppfylt sine behov og ønsker. En god kombinasjon av kultur og avslapping. Opplevelsene må ikke bli en stressfaktor, synes Rygg.

Jeg ønsker å fokusere på dagen i dag og glede meg over de små tingene i hverdagen.

Likevel er det hverdagen som er selve livet. Det er i alle fall Ryggs livsfilosofi.

– Jeg ønsker å fokusere på dagen i dag og glede meg over de små tingene i hverdagen. Ikke dvele ved fortiden eller grue meg til framtiden. Det er så lett å hele tiden gå å vente på ting som skal skje. Det viktige er å leve her og nå, synes han.

At Rygg endte opp med å bli jagerflyger var helt uventet. Etter fullført verneplikt i fjellet, ved Luftforsvarets stasjon Sørreisa, satte Rygg kursen mot USA for å oppfylle flygerdrømmen. Lite anende om at hans framtidige yrkesvei skulle bli i nettopp Luftforsvaret. Etter noen år i den amerikanske bushen satset han på videre pilot­karriere i gamlelandet.

– Jeg søkte alle muligheter, både militært og sivilt. Det var helt tilfeldig at jeg havnet i Forsvaret, forteller han.

Det første positive svaret kom nemlig fra Luftforsvaret, og valget var tatt. Rygg kom gjennom nåløyet til jagerflygerutdanning og takket nei til jobbtilbudet fra Widerøe som kom like etterpå.

– Jeg var godt voksen og hadde allerede en utdanning da jeg begynte på jagerflygerutdanningen i Forsvaret. Det var ikke noe problem, men det gjaldt å være veldig ydmyk, forklarer han. Jagerfly er en del av hverdagen, å følge gutt­ungen til skolen er en annen.

– Det er kanskje ikke så vanlig at sjefer på mitt nivå har små barn, men jeg ser på det som en styrke. Slik vet jeg hva andre medarbeidere må ta hensyn til, sier han.

Elias er syv år gammel. Fra et tidligere ekteskap har Rygg tre voksne sønner og to barnebarn. De eldste «barna» klarer seg utmerket på alle måter, noe som selvfølgelig varmer et pappahjerte.

– Det går noen teorier om at jagerflygere får mest jenter, men jeg har bevist det motsatte, humrer Rygg. Rygg snakker om ytterpunktene i livet, om at det er de som har preget ham mest.

– Å bli pappa er en unik opplevelse. Å miste sin far er en sterk erfaring. Hercules-ulykken gjorde også et dypt inntrykk på meg. Man opplever den ultimate glede og den ultimate sorg, forteller han.

Å bli pappa er en unik opplevelse. Å miste sin far er en sterk erfaring

For Rygg er det barn og familie som er god­bitene i livet. Av kona Trine, som han møtte gjennom felles kjente, blir Rygg beskrevet som en raus og inkluderende mann med et uvanlig stort hjerte.

– Det gir så mye kraft å ha det godt i familien. Det finnes ikke noe deiligere enn et barn som kaster seg rundt halsen din og erklærer hvor glad de er i deg. Og en kone som sier det samme, legger han til med et smil.

Samtidig vil nok Per Egil alltid ha en liten cowboy i magen.

– Jeg drømmer om laksefiske i Alaska eller eksotisk fiske i Karibien. Akkurat nå er jeg svært tilfreds med livet, så det trenger ikke bli med det første: Kanskje i fremtiden en gang?