Av Øyvind Førland Olsen (tekst) og Werner Juvik (foto)
Som ung ville Wilhelm Mohr studere i USA for å bli flyingeniør, men endte opp med å lede norske piloter i kamp mot Tyskland under annen verdenskrig.
– Får du den «sykdommen» – så sitter den.
Den tidligere piloten sier at han hadde flyinteressen i genene.
Wilhelm Mohr var ikke tiltrukket av militæret eller rangordninger, men gikk i stedet med et inderlig ønske om å ta til vingene, eller først og fremst skru på dem – som flyingeniør.
En serie av tilfeldigheter og utbruddet av annen verdenskrig, forhindret likevel at han fikk muligheten til å studere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA.
– Jeg hadde fått plass, så det var ikke meg det sto på.
Mohr hadde nemlig gått på flygerskolen og krigsskolen, og før krigen kom til Norge, gjorde han tjeneste i nøytralitetsvakten i Trøndelag.
Det satte en effektiv stopper for studieplanene i USA.
Pionertiden. Hjemme ved kjøkkenbordet på Frogner i Oslo, forteller Mohr om opplevelsene for over 80 år siden. Mens han fyller tekoppen med kokende vann og setter sjokoladekjeks på bordet, blir historiene levende på klingende bergensdialekt:
– Jeg fattet tidlig interesse for luftfartens utvikling i Norge. I min barndom var det en rivende utvikling og spennende ting som Atlanterhavsflygningen.
Allerede da han var sju år fikk han «basillen», som han kaller det.
Interessen for fly og luftfart ble vekket av Roald Amundsens flyekspedisjoner til Nordpolen på midten av 1920-tallet.
– I 1926 var jeg på Ekebergsletta. Da så jeg luftskipet Norge dra nordover. Jeg var også på kaia i Bergen da Amundsen la ut på sin siste tur med flybåten «Latham» for å søke etter flyingeniøren Umberto Nobile, erindrer Mohr.
I 1926 var jeg på Ekebergsletta. Da så jeg luftskipet Norge dra nordover
Ifølge pilotveteranen var dette hendelser som vekket lysten etter selv å komme i luften.
– Sånne historiske holdepunkter er viktige, vet du, sier Mohr bestemt.
Levende bilder. Wilhelm Mohr blir taus før minnene og opplevelsene fra annen verdenskrig kommer til live, langt alvorligere enn lystige barndomsminner.
– Bildene fra krigen sitter veldig godt i – også de man vil kvitte seg med.
Den aldrende mannen har hatt tunge militære stillinger: sjef for Luftforsvaret, direktør for Forsvarets høgskole og formann for Flyhavarikommisjonen. Han bærer med seg minnene fra krigen på godt og vondt:
Det gode kameratskapet, følelsen av tilhørighet og muligheten til å være til nytte for samfunnet. Men også savnet av venner og kolleger som falt i strid, og en bror som omkom i en flyulykke under krigen.
Hendelser som har vært med på å forme Wilhelm Mohr den dag i dag.
– Egentlig er jeg ikke så glad i publisitet, og jeg skjønner ikke hvorfor det er så interessant å snakke med meg. Det var jo så mange bra folk fra den tiden som har gjort vel så mye som meg, sier han.
Til tross for den oppriktige ydmykheten, er det liten tvil om at Wilhelm Mohr har opplevd mer enn de fleste: Nødlandinger, flukt og kamp mot tyskerne og oppbygging av det norske luftforsvaret etter krigen er bare episoder av det Wilhelm Mohr bærer med seg.
Jeg skjønner ikke hvorfor det er så interessant å snakke med meg. Det var jo så mange bra folk fra den tiden som har gjort vel så mye som meg
Forventet invasjon. – Det var en rar tid, fastslår Mohr da tiden skrus 72 år tilbake, og kjøkkenet til veteranen blir en skole i verdensbegivenheter:
Krigen hadde allerede kommet til Norge, og regjeringen-Nygaardsvold måtte erkjenne at deres nøytralitetspolitikk og håp om å holde landet utenfor var feilslått. Ifølge Wilhelm Mohr hadde de fryktet at Tyskland fortsatte sitt felttog nordover.
– Det var en tilbakeholdenhet fra å gjøre det som var nødvendig. Det var økonomisk krisetid, og politikerne var ikke valgt på bakgrunn av sin forsvarspolitikk, sier Mohr.
– På Værnes hadde vi fulgt med på den spanske borgerkrigen og sett den tyske bruken av luftmakt over Polen. At de kunne komme opp til oss, var en nær tanke. Vi visste jo hvilke fly vi sto opp i mot hvis de kom. Og sånn gikk det jo…
Underlegne. Da invasjonen omsider var et faktum 9. april 1940, var Norge fullstendig underlegne, både mannskapsmessig og teknologisk. I tillegg var deler av Forsvaret og samfunnet i villrede om det var krig, og det var uenighet om tyskerne skulle møtes med motstand, minnes Mohr.
Tyskerne hadde rullet nordover i Norge og allerede befestet seg på Værnes utenfor Trondheim i løpet av april 1940.
– Jeg husker jeg tok meg opp til Hegra festning der major Holtermann (Hans Reidar, journ. anm.), som var min artillerilærer på Krigsskolen, holdt stand. Han lyttet interessert og noterte flittig det jeg hadde observert om hvordan tyskerne hadde disponert styrkene sine på Værnes.
– Jeg var så redd han skulle begynne å skyte vilt mot tyskerne, for det var jo også norske soldater på basen, minnes Mohr, som var nestkommanderende ved speidervingen på Værnes da krigen brøt ut.
Etter hvert som de innledende kampene stilnet, og tyskerne strammet grepet om Sør- og Midt-Norge, ble det klart for Mohr og flere av hans flygerkolleger at luftkampen var tapt. Verken flyfeltene luftvingen hadde etablert på Selbu eller ved Røros, var trygge for tyskernes anmarsj i slutten av april. Etter å ha fått tillatelse av forsvarssjef Otto Ruge om å reise til England for å fortsette kampen fra utlandet, startet flukten. Tyskerne var etter Mohr nesten hele veien.
Han ble beskutt, fikk et treff i vingen på sin Fokker og måtte nødlande ved Fokkstua i nærheten av Dovre. Likevel kom han seg til Molde og videre til England sjøveien.
– Før vi reiste, møtte jeg Ruge, og han understreket at det var viktig å bevare den nasjonale identiteten når vi skulle etablere luftvåpenet igjen, minnes Mohr.
Oppbygningen. Tidlig i mai 1940 kom Wilhelm Mohr til England. Eksilregjeringen hadde også søkt tilflukt i landet, og han fikk snart ordre om å plukke ut teknikere til et fremtidig norsk flyvåpen. Til sin og andres store skuffelse fikk de vite at neste mål var Canada, hvor det skulle etableres en treningsleir i Toronto som fikk tilnavnet Little Norway.
– Vi var ikke så begeistret for den beslutningen. Det var en følelse av at du ble flyttet vekk fra muligheten til å gjøre noe. Vekk fra å kunne bidra, sier 95-åringen.
Wilhelm Mohr fikk raskt rollen som instruktør for norske piloter som ønsket å reise tilbake til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland. 17. mai 1941 reiste Mohr fra Canada for å delta i luftkampene som fulgte. Det britiske luftvåpenet trengte sårt erfarne flygere på grunn av de høye tapstallene. Wilhelm Mohr ble en del av Royal Air Force (RAF) og stasjonert på flybasen North Weald, der han tjenestegjorde under krigen.
«Fifty-Fifty». Mohr retter seg opp i stolen og begynner å fortelle.
– Vi levde i en tid da du måtte ha atskillig flaks for å komme unna helskinnet.
– Du måtte fortelle deg selv: «Du klarer deg alltid.» Det var en maske du måtte ta på, og det var en situasjon hvor hver mann måtte finne sin måte å takle frykten på, sier Mohr.
Han beskriver krigen som en ‹eksistensiell gråsone».
– Det hendte at enkelte kom til meg og sa at de ikke orket mer. Det var sårt, men likevel viktig å få de som ikke mestret situasjonen bort, sier han.
Og frykten var ikke ubegrunnet. For hver gang pilotene satt seg bak spakene, var det en betydelig risiko å omkomme. Mohr forteller at de første gangene pilotene satt seg bak spakene, var vanskelige.
– De unge og ferske pilotene var kjekke i starten. Etter hvert som de ble mer erfarne, skjønte de hvor tilfeldig alt var.
– På skvadronen regnet vi med at det var 50 prosent sjanse for å overleve de første 120 timene. Etter det fløy du på lånt tid.
De unge og ferske pilotene var kjekke i starten. Etter hvert som de ble mer erfarne, skjønte de hvor tilfeldig alt var
Skadet. Wilhelm Mohr nådde 200 timer og ble beordret til hvile. I løpet av den tiden hadde han deltatt på en rekke oppdrag og fløyet under «Dieppe Day», som var et forsøk på å frigjøre en okkupert fransk havn. Der skjøt 332 skvadronen han ledet ned åtte tyske fly og skadet flere andre. De norske flygerne i 331 og 332 skvadronen gjennomførte en rekke vellykkede operasjoner, hadde flest flyvetimer og var blant avdelingene med lavest tapstall. Likevel kom ikke Mohr uskadd fra sine kamper mot tyskerne:
– Jeg var litt uheldig og fikk en kule gjennom beinet under Dieppe, sier Mohr, mens han bøyer seg ned og ser mot foten.
Prosjektilet fra det tyske flyet hadde mistet mye av sin fart, men boret seg likevel gjennom støvelen for så å gå tvers gjennom ankelen.
Jeg var litt uheldig og fikk en kule gjennom beinet under Dieppe
Da han omsider landet tilbake i England, var skotøyet fylt med blod. Til tross for at han ble gipset og ble landfast en periode, tok det bare noen knappe uker før Mohr var på vingene igjen, i sitt favorittfly Spitfire.
– Du trådde ikke inn i cockpiten på et Spitfire – du kledde i stedet flyet om deg, sier Mohr, og formelig lyser opp av begeistring.
Tunge treff. Det var verken første eller siste gang han ble merket av krigen. Mohr ble igjen skadet da en granat traff kanonen på hans Spitfire. Én av splintene smalt inn i kinnet til Mohr og slo ut en tann.
– Jeg merket at jeg hadde litt problemer med å prate. Jon Rygg – som var pilot på North Weald – var ute i verktøykassen og hentet en langnebbet tang. Han trakk ut splintene som satt i tungen min – til flygernes store begeistring.
– Vi hadde det fint, vet du, sier Mohr, og bryter ut i lun latter.
Tapet av broren. Selv om Wilhelm Mohr var en hårsbredd fra å miste livet, klarte han seg uten alvorlige mén. Det gikk ikke like bra for flere av hans venner og heller ikke for Conrad Mohr.
Han blir tydelig rørt når han forteller om storebroren Conrad som også var pilot. 95-åringen går ut i stuen og kommer tilbake til kjøkkenet med en pent innbundet bok.
– Vi hadde et nært bånd, forteller Mohr, mens han blar i et fotoalbum med bilder fra krigen.
Bilder av Conrad er limt på noen av de gulnede arkene, side om side med konge og dronning.
– Det var bare trist, vi skulle jo møtes i England, sier Mohr ettertenksomt.
22. februar 1943, samme dag som Wilhelm Mohr hadde blitt utnevnt til personellsjef for hovedkvarteret til de allierte luftstyrkene, mottok han nyheten.
Conrad mistet livet da flyet hans bikket og traff bakken under en øvelse i Little Norway i Canada.
– I motsetning til meg hadde ikke broren min stor nok høyde da han forsøkte manøveren.
– Ja, sånn var nå det, sier Mohr.
Det var bare trist, vi skulle jo møtes i England
Vendepunktet. Det var likevel ikke slutten for Wilhelm Mohrs innsats for de allierte under annen verdenskrig. Han deltok også under «Operasjon Overlord» – den store allierte invasjonen i Nordmandie.
– Engelskmennene ville ha oss med på invasjonen, så det var vi selvsagt veldig glade for. Det var litt av et syn som møtte oss da vi så ned på havet, og jeg tenkte at hvis jeg hadde skutt meg ut av flyet, ville jeg garantert landet på et båtdekk, minnes Mohr om det mektige synet av tusenvis av fartøy som seilte i retning Normandie.
Forut for invasjonen 6. juni 1944 hadde Wilhelm Mohr og hans norske flygerkollegaer siktet seg inn på en rekke mål.
– Vi hadde tatt ut mål som broer og tilrettelagt målvalgene sånn at tyskerne trodde at angrepet kom lenger nord. I tillegg hadde vi fløyet til Nord-Frankrike – og derfra over til Tyskland, sier Mohr.
Fremmed. Etter å ha levd i en tilnærmet krigstilstand i fem år, vendte Wilhelm Mohr tilbake til et fritt Norge i 1945. Til tross for lettelsen var det likevel med blandede følelser han satte beina på norsk jord 22. mai.
– Det var en rar opplevelse å komme hjem. Mye var fremmed, historier som vi ikke hadde hørt, og mye som vi ikke kjente til. Og i Norge var det ingen som visste hva vi hadde vært med på, sier Mohr.
I motsetning til mange andre krigsveteraner gikk overgangen til et fritt Norge bemerkelsesverdig bra for Wilhelm Mohr. Mange piloter gikk en lys framtid i møte. Den sivile luftfarten var i en enorm vekst etter krigen, og det var stor etterspørsel etter piloter og mekanikere. Mohr, som da var i slutten av 20-årene, hadde planene klare:
Han ble værende i Forvaret og spilte en sentral rolle i å bygge opp Luftforsvaret i etterkrigsårene, først som stabssjef for Luftkommando Østlandet. De kommende årene bekledde han en rekke stillinger før han etter hvert klatret helt til topps i lufthierarkiet og ble sjef for Luftforsvaret i 1963.
Unge talenter. – Det gjaldt å henge med på lasset og følge utviklingen da jetalderen kom. Noe som jeg var særlig opptatt av da jeg var sjef for Luftforsvaret, var at den ungdommen som kom inn på nytt materiell med ny erfaring, måtte komme seg opp i ledende stillinger.
– Vi gamlekara fra krigen kunne fort bli et «tak» som hemmet utviklingen. Men det å få fram talenter er – nå som da – umåtelig viktig, sier Mohr. Ifølge Mohr er det langt viktigere med fagkyndighet og gjensidig respekt, ikke hierarki og militære rangordninger.
– Det er egentlig litt underlig det med militære grader i Forsvaret – det er ikke det viktigste. Gode holdninger, gjensidig tillit og faglig dyktighet er det som betyr noe.
Kulturen. Wilhelm Mohrs fortellinger begynner å nærme seg slutten.
Tre timer ved kjøkkenbordet har fløyet forbi, og tekoppen står halvfull og kald tilbake. Mohr er forsiktig med å komme med formaninger til dagens forsvar, og han vil heller ikke peke ut veivalg for framtiden. Selv om han har en sentral plass i Luftforsvarets historie, ønsker han å gi yngre krefter muligheten til å stake ut kursen selv.
Ett ønske har han likevel.
– Vi har hatt en veldig god kultur i Luftforsvaret og godt samhold mellom teknisk personell og pilotene.
– På mine eldre dager håper jeg det ikke forsvinner. Fellesskapet er det viktigste.
Dette portrettet sto på trykk i Forsvarets forum, i oktober 2012. Wilhelm Mohr døde på Diakonhjemmet i Oslo mandag 26. september 2016.
