På Kypros: Hanne Marie Maugesten og Christian Nørstebø
Kypros/ Nikosia: På bordet ligger knoklene til en hånd. Bortenfor, knoklene etter en tå. Rester av en sokk. En giftering. Små puslespillbiter som skal fortelle forskerne noe om hvem dette en gang var. En forsker er i ferd med å plassere de siste bitene som mangler på en hodeskalle. En annen bruker en pinsett til å sette på plass en tann i restene av en kjeve.
– Det ser ut som om dette handler om de døde. Men i realiteten handler det om de levende, sier Paul-Henri Arni, medlem av Comittee on Missing Persons på Kypros (CMP
Parkeringsplassen utenfor CMP på Kypros er det eneste stedet på øya hvor du vil finne bilskilter fra både nord og sør. Gresk- kypriotiske og tyrkisk- kypriotiske forskere samarbeider nemlig om å finne og returnere levningene av 2001 personer som forsvant i opptøyene i 1963-64 og 1974.
Sjokket
I identifikasjonsrommet tar komiteen i mot familier som har ventet på svar i 40 eller 50 år. Først forklarer de hvordan de har jobbet og hva de har funnet. Deretter forberedes familien av en psykolog, før de til slutt får utlevert levningene av familiemedlemmet sitt.
– Dette er det mest emosjonelle rommet. De fleste har hatt et bilde av det savnede familiemedlemmet sitt stående i stuen i 40 eller 50 år. Så får de utlevert et mer eller mindre fullstendig skjelett. Det kan være et sjokk å se levningene på den måten, selv om de vet hva som venter dem, forklarer Arni.
Familiene får vite hvor personen ble funnet, om vedkommende ble funnet alene eller sammen med andre, og eventuelle skader på skjelettet. De blir også vist bilder fra funnstedet og forklart hvordan man fant fram til stedet. Men hvem som står bak og formell dødsårsak får de ikke vite. Det er et bevisst valg fra komiteens side.
Vanskeligere søk
I over 40 år har FN forsøkt å megle mellom de to partene på øya. Det gjør misjonen på Kypros (UNFICYP) til en av de lengste fredsbevarende operasjonene til FN. På den ene siden står gresk-kyprioter, som holder til i sør. På den andre siden, tyrkisk-kyprioter i nord. I 1974 gjennomførte greske offiserer i nasjonalgarden et statskupp. Samme år intervenerte tyrkiske styrker den nordlige delen av øya. Den tyrkiske sonen i nord erklærte seg deretter som selvstendig republikk, under navnet «Den tyrkiske republikken Nord- Kypros». Statsdannelsen er kun anerkjent av Tyrkia og ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd.
Fremdeles leter ni team etter de savnede. Og suksessraten går ned. Etter 40-50 år i jorda har naturen gjort sitt. En annen utfordring er at CMP hovedsakelig baserer seg på vitneutsagn for å finne ut hvor de savnende personene kan være begravet.
– Kildene har selv blitt gamle og minnene er uklare. Dessuten kan områdene ha forandret seg, nye bygg har kommet til.
De vanskeligste tilfellene er de som er funnet i overflaten og som er blitt naturlig nedbrutt av naturen. Flere er også blitt kastet i brønner og massegraver. I en brønn fant vi 71 personer. Det sier seg selv at det blir vanskeligere å identifisere personene når de ligger i en massegrav. Beinene ligger om hverandre. Der ligger kanskje også tre brødre med nesten lik DNA.
Identifiseringen av en person kan ta fra seks måneder til tre år, og avhenger av hvor hel kroppen er og om levningene blir funnet alene eller i en massegrav. DNA-tester og tenner brukes for å finne identiteten til personene bak skjelettene.
– Hvis tre brødre med tilnærmet samme DNA er savnet, vil det derfor være tidkrevende å stadfeste identiteten.
De fleste som blir funnet har tydelige merker etter skader. Det vanligste er skudd- eller slagskader.
Unngår dødsårsak
De savnede personene har lenge vært et politisk betent tema på Kypros. Hver savnet person er en martyr for en av de to sidene i konflikten. I begravelsene som holdes for de savnede personene er det bestandig ministre, flagg og soldater.
– Alt på Kypros er politisert. Massegraver er naturlig nok politisk sensitive. Derfor vi gjør det vi kan for å holde hodet over vannet i den politiske sjøen, sier Arni.
Han forteller at politikere og lokalsamfunn samler seg rundt de familiene og utnytter saken til sitt eget formål. Politikk er en av grunnene til at CMP ikke formelt stadfester dødsårsak.
– Da ville sakene blitt politiske. Dessuten ville flere av sakene blitt sendt til Europadomstolen og arbeidet ville blitt mer langvarig.
Nå er arbeidet delt inn i fire faser: en arkeologisk fase, en antropologisk fase, en genetisk fase og til slutt: identifiseringen og returneringen av levningene.
Forsoning
Styrkesjef for FN på Kypros ( UNFICYP) generalmajor Kristin Lund, understreker viktigheten av samarbeid mellom sivile og militære.
– Det norske Forsvaret har rykte på seg for å være flinke til å integrere sivile og humanitære prosjekter i den militære strategien. Det handler om å tenke helhetlig. Som styrkesjef på Kypros forsøker jeg også å legge til rette for prosjekter som Comittee on Missing Persons.
Komiteen som arbeider med de savnene personene på Kypros er hovedsakelig EU-støttet.
Paul- Henri Arni mener savnede personer er det eneste såret fra krig som ikke lindres over tid.
– Voldtekt, tortur, fengsling, kvesting, å miste huset sitt, å bli gjort til en flyktning, alle disse tingene vil man gradvis komme seg igjennom. Men dersom mor eller far ikke kom hjem til middag en kveld for 40 år siden og du ikke vet hvorfor, fryser livet fast til dette tidspunktet. Du blir hengende fast i fortiden og greier ikke å se framover, sier Arni.
Han mener forsoning på Kypros ville vært umulig uten dette arbeidet.
– Fremdeles er det mye hat hos folk. Kypros er heller ikke større enn at de fleste har en eller annen tilknytning til noen av de savnede personene.
– Fram til en familie får svar roper de offentlig. Når de så får utdelt levningene og får en grav å gå til, går de over i en fase med privat sorg.
FN på Kypros:
- UNFICYP (United Nations Peacekeeping Force in Cyprus) er en av de lengste fredsbevarende operasjonene til FN.
– Har vært tilstede etter opptøyene i 1964 og 1974.
– Konflikten står mellom tyrkisk-kypriotere i nord og gresk-kypiotere i sør.
- Styrken utgjør i dag i underkant av 1000 uniformerte personell
- Øverste militære sjef er generalmajor Kristin Lund
