Iran får stadig flere narkomane kvinner. Barna og familiene sparker dem ut på gata. I kveld har Nilofar (27) fått mat og en seng hos kvinnene i Shoosh. I morgen må hun gå.
– Det gikk galt etter at jeg skilte meg, forteller Nilofar.
Hennes mørkerøde, lakkerte tånegler stikker ut sandalene. Et gråhvitt skaut matcher den rutete jakken. Hun forteller hvordan en ung iransk kvinne fra Shiraz litt lenger sør ender opp som narkoman og hjemløs i Teheran.
– Jeg var 19 år. Mannen min hadde andre kvinner. Jeg hadde også andre problemer. Jeg skilte meg, og reiste til min bestefar i Teheran, forklarer hun.
Nå har hun vært stoffri i sju måneder. Men hun har ikke noe sted å gå.
– Kan du ikke flytte, og begynne på nytt?
– Begynne på nytt? Nei, det går ikke an i dette samfunnet. Det virker ikke sånn. Det finnes ingen steder en skilt kvinne kan flytte og begynne på nytt her.
Familien har stengt døra
Her på overnattingsstedet for hjemløse og narkotikaavhengige kvinner i Teheran får hun lage mat og stelle for andre kvinner.
– Jeg har fortsatt litt kontakt med min gamle familie. Men jeg kan ikke gå tilbake. Min eksmann har mange elskerinner. Min svigermor ønsker at jeg skal prostituere meg, sier Nilofar.
Så reiser hun seg brått, går ut av det lille kontoret og inn i portrommet til de andre kvinnene, som har kommet for å få losji for natta.
– Hun vil ikke huske det gamle livet sitt, sier Leila Naderi, som leder overnattingstilbudet i nabolaget Shoosh, sør i Teheran.
– Narkomane kvinner er lite verdt her. Fortrengningen var bedre, å skulle fortelle om smerten ved å leve som utstøtt narkoman kvinne i prestestyrte Iran ble for mye.
– Det gikk galt etter at jeg skilte meg
Flere kvinner bruker narkotika
FN har hatt et UNODC-kontor (United Nations Office on Drugs and Crime) i 10 år, og myndighetene har nå anerkjent narkotikamisbruk som et av landets største problemer.
– Iran flommer over av narkotika fra strømmene som går med heroin fra Afghanistan. I tillegg kommer mye metamfetamin, som produseres lokalt, forklarer leder for FNs narkotikaprogram, Leik Boonwaat.
Av Irans 80 millioner innbyggere regner myndighetene med at 1,4 millioner er stoffavhengige. For lavt, mener Boonwaat.
– Iran har for dårlig kvalitet på statistikken. Ut fra våre erfaringer og beregninger, er antallet vesentlig høyere. Det gjelder særlig metamfetamin. Stoffet kalles shisheh i Iran, også kjent som crystal meth på engelsk og lages overalt. Bare i 2014 ble 340 private metamfetaminfabrikker oppdaget i Iran. Stadig flere kvinner blir stoffavhengige, forklarer han.
– Kvinner bruker det for å bli vakre og slanke. De tror de kan spise så mye kebab de vil og fortsatt holde seg slanke, sier Boonwaat.
Norges støtte er omstridt på grunn av dødsstraffen
Iran beslaglegger og brenner årlig rundt 500 tonn opium, og har nærmere 4 000 overdosedødsfall i året.
Boonwaat har bare 20 ansatte, men de støtter iranske myndigheter med informasjon, også når de går inn i trefninger i grenseområdene mellom Iran, Afghanistan og Pakistan, kjerneområdet for smuglingen.
Norge har støttet Boonwaats arbeid mot narkotika i Iran med rundt seks millioner kroner årlig de siste årene. Pengene brukes på forebyggende arbeid, narkotikaklinikker, skoler for gatebarn, jobbutvikling, dagsenter for narkomane menn og overnattingstilbudet til kvinnene i Shoosh. Det er usikkert om støtten blir videreført.
Siden Iran praktiserer dødsstraff, har støtten vært omstridt. Danmark trakk sin støtte til FN-programmet i 2013.
Boonwaat svarer at FN alltid tar opp holdningen til dødsstraff i møter med landets ledere. Samtidig er han klar på at den norske støtten skal gå til humanitært arbeid, ikke til den delen av programmet som handler om aksjoner, trefninger og pågripelser.
Iranerne har forbeholdt dødsstraff for væpnede smuglere.
– Etter iranske lover er det dødsstraff for narkotikaforbrytelser. Landet kunne henrettet 300 000 i året. Men det skjer ikke. Iran henretter rundt 300 i året, opplyser Boonwaat.
Fra fem til ni
På senteret i Shoosh har kvinnene stille kommet inn døra denne kvelden, med tingene sine i poser.
Leila Naderi og andre frivillige har gjort klar senger. Badet er vasket. Mat er handlet inn. Fire år har gått siden Naderi og den frivillige organisasjonen startet opp overnattingsherberget her.
Barn er ikke tillatt inne i lokalet, heller ikke rusmidler.
– Når barna gråter, gir mødrene dem noen ganger opium, eller legger en pute over dem, og da hender det at barna dør. Så vi tillater ikke barn her lenger, sier Naderi.
Naboene har klaget på senteret, og politiet liker ikke at de er der. Den unnselige porten skjuler hva som gjemmer seg her. Men ved hjelp av telefon loser Naderi inn besøk fra gatekrysset like ved.
Lamperøret gir et kaldt, hvitt lys over portrommet, hvor kvinnene samles rundt metallbordet. De spiser dadler og røyker med harde drag over ansiktet.
Noen låser tingene sine inn i skap langs den ene veggen. Noen låser tingene sine inn og ut av skapet i veggen hele tiden. Noen synes det er greit å bli fotografert, og sier vi kan bruke fornavnet. Andre vil forbli anonyme.
– Jeg savner barna
Ingen steder å være
Kvinnene er mellom 15 og 68 år, forteller Naderi. Noen har mye utdannelse, andre lite. De kommer fra ulike sosiale lag, men de fleste har barn, som nå er på barnehjem eller lever med øvrig familie.
Arbeidet for narkomane er stort sett overlatt til private organisasjoner i Iran. Det finnes en del tilbud for menn, men kvinner har vært overlatt til seg selv. Naderi forklarer at de kjører rundt et par ganger i uken, og oppsøker kvinner.
– De lever under bruer, lever av søppel eller de arbeider som prostituerte, sier hun.
– Mange kvinner prostituerer seg i Iran. Ikke gjennom organiserte bordeller, men gjennom små, private bedrifter. Vi lærer derfor kvinnene å beskytte seg.
I lokalet finnes gratis sprøyter og kondomer.
Når en kvinne blir avhengig, er veien til fornedrelse kort. De sparkes ut av huset av sine menn, sin familie eller sine barn.
Få vil ha noe med dem å gjøre, og dette er grunnen til at overnattingssenteret til Naderi har en blanding av misbrukere og kvinner som går på metadon eller har vært stoffrie en stund: De har ikke noe sted å være.
Fullt i portrommet
Portrommet har en slags forhøyning, hvor noen sitter. Andre ved bordet. Noen vil snakke, andre holder seg unna.
Noen har lagt seg i andre etasje. Der er 16 senger på to soverom. Noen har lagt seg allerede.
Mina (39) strikker, og setter seg tett inntil journalisten.
– Pass tingene dine, hun klarer ikke la være å stjele, advarer kvinnene, og ler.
Mina smiler og begynner å fikle i lommene til journalisten.
– Det er ikke vondt ment altså, du må bare være her, sier andre.
Latteren sitter like løst som de filterløse sigarettene, som røykes til siste glød her inne.
Vinteren kan være kald i Iran. Da har de inntil 45 kvinner på senteret, og hele portrommet og kontoret er fullt.
Billig metadon
Nilofar lager ferdig middag på det svært enkle kjøkkenet. Stuingen legges på tallerkener, som deles rettferdig ut til hver enkelt ved bordene.
Flere kvinner forteller at de går på metadon nå, fordi det er billigere enn heroin, som de røyker, i et blandingsmisbruk med shisheh.
– Metadon er nesten gratis, sier Jamile.
Kvinnen fra Mahabad nordvest i Iran har vært misbruker rundt sju år. Hun har selv fire barn, som hun ikke ser. De bor hjemme med faren sin.
– Ja, jeg savner barna, sier hun.
Nå har hun gått på metadon i tre uker.
Zohreh (44) har farget håret blondt, og har en knall gul hijab. Hun blåser på den varme maten. Hun forteller at hun ble narkotikaavhengig for ti år siden.
– Jeg ble skilt, og møtte en ny venn, som var avhengig, sier hun.
Flere av kvinnene er tydelig fysisk preget av mange års misbruk, og lederne forteller at hjerneskader også er vanlig, på grunn av hjemmelaget metamfetamin.
– Dette lages hjemme på kjøkkenet, med primitive redskaper. Kvaliteten er ofte dårlig, og stoffet fører til hjerneskader på kvinnene, sier Naderi.
©Fontene 2016
