Tekst: Mia Paulsen
Foto: Werner Juvik og Mia Paulsen
Tallet på sosionomer på poliklinikkene i Vestre Viken har gått ned med 65 prosent fra 2010 til 2015. Reduksjonen i sosionomstillinger er ti ganger større enn i landet ellers.
I 2016 forsvant ytterligere stillinger, og tall fra de tillitsvalgte viser at det nå bare er en 60 prosents sosionomstilling igjen til sammen på fire av poliklinikkene i Venstre Viken.
Harald Baardseth. Baardseth, som selv er barnevernspedagog, er tillitsvalgt for 195 FO-medlemmer i Vestre Viken. Han har fulgt utviklingen over mange år.
Både han og de lokale tillitsvalgte er bekymret over at familie- og nettverksperspektivet blir borte når sosionomene forsvinner.
Klinisk sosionom Kristin Edin begynte på den voksenpsykiatriske poliklinikken ved Drammen DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2003. Da var hun en av fem sosionomer. Da hun sluttet i fjor høst, ble det ikke en eneste sosionom igjen der.
– Er det slutt for sosialfaget i poliklinikkene? undrer Edin.
Tall innhentet via FOs tillitsvalgtapparat viser det samme i Asker, Bærum, Drammen og Kongsberg. I dag jobber det totalt en eneste sosionom i 60 prosent stilling i allmennpsykiatrien på disse fire poliklinikkene. Vedkommende jobber i psykoseteam. Vi mangler dessverre tall fra poliklinikken på Ringerike, men den generelle nedgangen er tydelig.
Fant samme tendens
Tall fra Helsedirektoratet viser en nedgang totalt, på alle poliklinikkene i Vestre Viken, fra 22 sosionomer i 2010 til åtte i 2015. Det er 65 prosent nedgang. Samtidig har antall årsverk totalt økt med gjennomsnittlig tre prosent på landsbasis. Disse tallene omfatter også Rus og psykiatri.
Tallene fra de tillitsvalgte, som bare omfatter allmennpsykiatri men tar med de to siste åra, viser at prosessen har eskalert. De siste 10-15 åra har antall sosionomer i poliklinikkene, unntatt rusdelen, blitt redusert fra 11 til en sosionom i 60 prosent stilling. I Drammen, Asker og Kongsberg gikk tallet ned til null i 2016.
Er det slutt for sosialfaget i poliklinikkene? spør Kristin Edin.
Hver gang en sosionom ved poliklinikken i Drammen har sluttet i løpet av de 13 åra Kristin Edin jobbet der, ble vedkommende erstattet av en annen faggruppe. Det var oftest psykologer. Nå dominerer leger og psykologer på poliklinikken. I likhet med sosionomene blir de psykiatriske sykepleierne stadig færre.
FOs tillitsvalgte protesterte, men uten å få gehør.
«Ledelsen bør heller jobbe for 1 sosionomstilling i hvert team på poliklinikken», skrev tillitsvalgte Hege Mathisen i et brev til ledelsen ved Drammen DPS i 2007.
Hun påpekte at sosionomene står for tverrfaglighet, noe poliklinikkene trenger.
Ved omorganiseringer har også fysioterapeutene og kunst- og uttrykksterapeuter blitt borte fra poliklinikkene.
Gruppeterapien har i stor grad vært ivaretatt av høgskolegruppene i poliklinikken. Kristin Edin har tilleggsutdanning som gruppeanalytiker. Poliklinikkens gruppeterapienhet ble lagt ned for ca. tre år siden, forteller hun.
Edin trivdes svært godt i jobben og følte seg godt behandlet på Drammen DPS. Hun sluttet av personlige grunner. Nå er hun leder for ambulante tjenester i Vestby kommune. Også der er hun den eneste sosionomen.
– Det ser ut som sosionomene forsvinner over alt, sier hun.
Mistet arbeidsoppgaver
På poliklinikken i Drammen har det skjedd store endringer de siste åra.
– Vi høgskoleutdannede ble gradvis fratatt arbeidsoppgaver vi hadde hatt: mottakssamtaler, utredning, diagnostisering og vurdering av selvmordsrisiko. Det ble sagt at endringene ble gjort på grunn av nye kompetansekrav fra myndighetene, sier Kristin Edin.
Dermed var ikke lenger de høgskoleutdannede fullverdige bidragsytere, og disse oppgavene måtte gjøres av psykologer og leger. Sosionomene og de andre med høyskoleutdanning kunne fortsatt drive behandling. Det skal også leger og psykologer gjøre.
Til tross for dyktige leger og psykologer, mener Edin at sosionomenes utmarsj fører til et redusert tilbud på poliklinikkene. Teamarbeidet som sikret at både medisinsk, psykologisk, sykepleiefaglig og sosialfaglig perspektiv ble med i vurderingen, var viktig, understreker Edin.
– Mangfoldet av kompetanse i poliklinikken blir borte. Å ta vare på helhetsperspektivet blir nå mer opp til den enkelte behandler.
– Sosionomene er også opptatt av hva annet enn sykdommen som er vanskelig. Dette er svært viktig å ha med i utredningen for å forstå kompleksiteten i pasientens strev. Vi kan for eksempel vurdere det som viktig og nødvendig å bruke en time på å bli med pasienten på Nav. Det kan være gull for videre behandling å styrke relasjonen på den måten.
Kommunene mangler tilbud
Nå er kommunene pålagt mer ansvar for disse pasientene.
– Kommunene skal sannsynligvis overta flere behandlingsoppgaver som tradisjonelt har ligget til DPS-poliklinikkene. Men mange av kommunene har foreløpig ikke kapasitet til å overta slike oppgaver, først og fremst fordi de ikke har nok fagkompetanse på området, sier Kristin Edin.
Behandlingstilbudene er blitt mer standardiserte, og dermed mister vi den fleksible tilpasningen.
Harald Baardseth har sett både sosionomer og andre høyskoleutdannede forsvinne gradvis fra poliklinikkene.
I likhet med Kristin Edin mener Baardseth at nye formalkrav bidrar til skvisingen. For eksempel krav om spesialistkompetanse til de som undertegner dokumenter om behandlingsforløp.
– Det er også en klar profesjonskamp her. Legenes og psykologenes fagforbund har mange posisjoner og store ressurser sentralt til å drive lobbyvirksomhet, sier Harald Baardseth.
Individualisering
Han mener nedgangen reflekterer at behandlingsapparatet er blitt mer opptatt av mennesker som individer og mindre av mennesker som deler av større sammenhenger, for eksempel at de skal fungere som foreldre og arbeidstakere.
– Spesialisthelsetjenesten ønsker i økende grad å endre pasienten uten samtidig å endre nettverkets forståelse og tilrettelegging. I tillegg en det en klar dreining mot at pasientene har en tyngre problematikk. Behandlingstilbudene er mer standardiserte, dermed mister vi den fleksible tilpasningen. Og behandlingen baserer seg mer på medikamenter enn før, samtidig som vi bruker svært mye tid på utredning, påpeker Baardseth.
Psykisk helsevern, inkludert poliklinikkene, burde i stedet satse mer på tverrfaglighet og systemtenkning, mener han.
– Bestilling til poliklinikk beskriver ofte ønske om hjelp til problemer som omfatter familie, nettverk og sosiale og praktiske forhold, understreker Baardseth.
Han påpeker også at poliklinikkene strever med å gjennomføre den utadrettede virksomheten de er forpliktet til, som for eksempel å delta i ansvarsgrupper, samarbeid med Nav, veiledning og undervisning til kommunene.
Klinikkdirektør for psykisk helse og rus i helseforetaket, Kirsten Hørthe, kan ikke si hvorfor nedgangen i Vestre Viken er så mye større enn i resten av landet. Men hun påpeker at nedgangen gjelder alle høyskolegruppene, som erstattes av leger og psykologer på poliklinikkene.
Hun har sin egen statistikk over Psykisk helse og rus i Vestre Viken. Den viser en nedgang i antallet sosionomer (faste og vikarer) på kun tre, fra 84 til 81, siden 2010.
Hørthe forteller også at hun vil dreie virksomheten fra døgnbehandling til ambulant behandling, og i de ambulante teamene vil det være høyskoleutdannede, blant annet sosionomer.
Men statistikken hun viser, skjuler den sterke nedgangen i antallet sosionomer på poliklinikkene.
Virksomheten i poliklinikkene har frister og effektivitetskrav, påpeker Kirsten Hørthe.
I år kreves det for eksempel en økning i antall konsultasjoner på seks prosent.
Innen 10 dager skal pasienten ha svar på en henvisning og skal ha en dato for avtale på klinikken. Pasientrettigheter står sterkere enn før. Det krever rett sammensetning av kompetanse, understreker hun.
– Vi er opptatt av at folk skal ha en effektiv arbeidsdag og ønsker å legge til rette for at behandlerne kan bruke mest mulig av tiden på direkte pasientbehandling, sier hun.
Klinikkdirektør Hørthe presiserer at hun ønsker seg tverrfaglighet, også i poliklinikkene.
– Jeg ønsker ikke sosionomene ut av poliklinikkene, men at de høyskoleutdannede jobber i de delene av poliklinikkene hvor de er nødvendige for å gi et best mulig tilbud.
– Men både i veiledere, forskrifter og tilsyn er det kommet krav om spesialistkompetanse, det vil si legespesialist eller psykologspesialist. Kravene er knyttet til både utredning, vurdering av selvmordsrisiko og behandlingsoppgaver, sier hun.
Hørthe sier at det nå kreves en kontrasignatur fra lege eller psykolog på alle epikriser. Videre peker hun på at det er nye krav om forsvarlighet i utredning og behandling. Hvis en sosionom skal ha ansvar for en behandling, må klinikken dermed sikre at en lege eller psykolog er inne med veiledning eller fysisk til stede i terapirommet.
Forstår reaksjoner
Kirsten Hørthe, som selv blant annet er utdannet psykiatrisk sykepleier, forstår reaksjonene fra høyskolegruppene over å bli fratatt arbeidsoppgaver som de tidligere har hatt. Mens de før kunne ha et selvstendig behandlingsansvar, kan de nå bare ha selvstendig ansvar for deler av arbeidsoppgavene.
– Sosionomer ser dette som et uttrykk for at poliklinikkene har blitt mindre opptatt av pasientenes livssituasjon, økonomi, familie, bolig, jobb. Kan det stemme?
– Jeg kan forstå at de opplever det slik, og jeg er opptatt av denne problemstillingen. Blir det bare leger og psykologer på poliklinikkene, kan det være en fare for at de legger mindre vekt på dette perspektivet, som vil være en ulempe, sier Hørthe.
Hun understreker at tilbudet på poliklinikkene er differensiert. På poliklinikkene finnes spesialiserte team, for eksempel på rus og psykiatri, rehabilitering og samhandling, og allmennpsykiatri.
– For noen er det nok å få behandling for sin psykiske lidelse hos allmennpsykiatrisk team. Dette er den riktige veien å gå, mener Kirsten Hørthe.
I Drammen vil de nå øke bruken av gruppebehandling, hvor høyskolegruppene har hatt og har en viktig rolle, forteller Kirsten Hørthe.
– Er nedgangen i antall sosionomer et bevisst valg for å dreie behandlingen i mer individualterapeutisk retning?
– Nei. Men vi skal fylle våre behandlingsoppgaver etter Lov om spesialisthelsetjenester og Lov om pasient- og brukerrettigheter.
Komplekse pakkeforløp
– Tendensen kan også tolkes som et tegn på økt vektlegging av standardbehandling, mer medisinsk orientert og mer orientert i retning medikamenter. Hva tenker du om det?
– En fare ved standardisering er å ikke favne helheten. Men folk er forskjellige. Noen kommer til oss med en depresjon. Kanskje er familie, jobb og økonomi på plass. Det de trenger kan for eksempel være psykoterapi og eller medikamentell behandling, , og vi kan skreddersy et tilbud. Andre har opplevd at livet har sporet av, de har rusproblemer og de mangler jobb, kolleger og nettverk. Da må vi jobbe mer helhetlig. Derfor har vi opprettet spesialiserte team.
Hørthe forteller at pakkeforløp er på vei inn i behandling av psykisk helse og rus.
– Det har kommet mange gode, kritiske innspill om standardisering. Dette er mer komplekst enn behandling av lungebetennelse, og et pakkeforløp må favne flere sider ved livet enn diagnosen.
Standardisering må skje på riktig måte. Men jeg tror at variasjonen i behandling av psykisk helse og rus nå er for stor.
Det mener klinikkdirektøren.
Ved sammenligning av klinikker har hun sett stor variasjon i liggetid og hvilke diagnoser som dominerer. Variasjonene må kartlegges videre, mener hun. Kristen Hørthe ønsker seg en omforent praksis overfor de ulike pasientkategoriene.
– Dette er viktig for å møte befolkningens behov. Vi ser også på forbruksrater i kommunene, hvor mye de bruker av spesialisthelsetjenester. Jeg er opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid med kommunene.
– En psykolog tjener mer enn en sosionom. Har dere fått færre stillinger, eller har budsjettene økt ettersom det har blitt færre sosionomer?
– Dette er avveininger vi må gjøre hele tiden, blant annet om fordeling mellom poliklinikken, ambulante tjenester og døgnbehandling. Det vil nok skje endringer i fordeling, sier Kirsten Hørthe.
