Asylbarna fyller ventetida

TEKST & FOTO: EIRIK DAHL VIGGEN, FONTENE 

Tåka dekker åkerlandet i Råde som grå graut. Det som var Smart Club er omgitt av stålgjerder. Teltleiren på innsiden rommer 975 mennesker.

– Det er rolig her akkurat nå, vi har bare rundt 600, forteller Seid Hamidovic til Fontene.

Det er 25. november. Hamidovic har arbeidet som sosialkonsulent for driftsoperatøren Hero siden asylsenteret åpnet i oktober. Det var måneden da flyktningbølgen nådde sitt foreløpige toppunkt.

Asylsøkerne skal egentlig bare være her på senteret i maksimalt tre døgn. De skal gjennom sikkerhetssjekk, tuberkulose-screening, desinfisering av klær. Men noen blir her betydelig lenger, skal det vise seg. Også barn.

Liv i leiren

Barnegråt kommer ut av teltåpningene. Inne i det tidligere butikklokalet har Sivilforsvaret satt opp 23 telt. Hvert av dem er merket med en bokstav fra A til W. Hvert telt rommer 20 eller 40 køyesenger i blankt metall. Enslige menn er plassert i egne telt, kvinner og barnefamilier for seg. 

"Jeg håper vi får bli, så barna mine kan få seg en utdanning og en framtid."

En liten gutt krabber over gata mellom teltene. En kvinne i rødt sjal plukker ham opp og kysser ham på kinnet. Rundt 40 barn under 12 år bor her denne dagen. For to dager siden var det 70, forteller Hamidovic.

En familie fra Midt-Østen – mann, kone og fire barn – sitter sammenkrøket langs veggen utenfor sosialkonsulentens kontor. Slik går dagen med til å vente. De venter på at nummeret deres skal dukke opp på transfer-listene som hver kveld henges opp på veggen ved kontoret.

– Det er ikke bra for barn her. Vanskelig å få dusjet, og maten er ikke bra, sier faren godt hjulpet av en yngre landsmann som snakker litt engelsk.

Familiefaren lagde sko, og kona var frisør inntil byen og huset deres ble overtatt av Den islamske stat. De har reist gjennom hele Europa med fire barn under 12 år. Flukten tok seks måneder. 

Ved beina til ekteparet sitter to av guttene og spiller på mobiltelefon. De peker og drar slik at Katten Tom får på juleklærne. Slik har de fått 14 dager til å gå inne i teltleiren. Det tar tid å få endelig helseklarering. 

– Jeg håper vi får bli, sier faren, – så barna mine kan få seg en utdanning og en framtid.

All mobilbruken krever strøm. Ti meter unna starter køen til ladestasjonene. Mennene sitter med hodet i én hånd, mobil med lader i den andre. De har dratt ut ledningene til infoskjermene for å få flere steder å lade. Kvinnene holder seg mest sammen med barna. De enten følger barna til toalettet eller holder seg i teltene. Til å være 600 mennesker her er det ganske stille. 

Gryende kvinnefrigjøring 

"Det hender kvinnene kommer til meg for å snakke om vold uført av familiemedlemmer som bor her i teltene."

Mange er frustrert over å måtte tilbringe opptil flere døgn i ankomsthallen, forteller Hamidovic. Han kom selv som flyktning fra Bosnia i 1994. Som niåring bodde han et halvt år på asylmottak i Nord-Norge. Han gjør sitt beste for å forklare nykommerne at det tar tid å komme gjennom systemet. De lytter litt mer når det kommer fra en som selv er flyktning, mener han. Han bruker det han kan om barn og sårbare grupper.

Hamidovic arbeidet tidligere som avdelingsleder i en barnehage i nabokommunen. Foreløpig er det bare han som står for den sosiale oppfølgingen for de inntil 975 beboerne. Men Hero har akkurat ansatt en barnevernspedagog til å dele dette ansvaret.

– Det hender kvinnene kommer til meg for å snakke om vold uført av familiemedlemmer som bor her i teltene. Jeg prøver å plukke det opp tidlig, sier Hamidovic.

Noen forteller at de ikke vil bo med mannen sin. Hamidovic spør om årsakene og gir informasjon om hva som kan gjøres, informerer om kvinners rettigheter, muligheten til å oppsøke krisesenter, om Rosa-prosjektet (mot menneskehandel, journ. anm). Så langt har han ikke meldt noe til barnevernet.

– Mange vet ikke at det ikke er lov til å slå barn i Norge. De blir overrasket og faller liksom litt tilbake når jeg forteller det.

"Jeg kjente ikke til at det er såpass mange små barn der." Barnevernleder i Råde

Barnevernet inn fra sidelinja

I november kom en 14 år gammel jente til Vestleiren ankomstsenter utenfor Kirkenes. Hun var i følge med barnet sitt på 18 måneder og en mann på 23 år. Jenta var gravid. Direktør i statens barnevern-etat Bufetat i Nord-Norge, Pål Christian Bergstrøm, kritiserer overfor nrk.no både UDI og politiet for ikke å ha fanget opp saken. Ifølge norsk lov omfatter den seksuell omgang med barn.

Senest to dager før Fontenes besøk 25. november befant 70 barn under 12 år seg på asylsenteret i Råde, de fleste etter en strabasiøs reise til Europa. Men barnevernstjenesten i Råde hadde fram til Fontenes besøk ingen kontakt med asylmottaket.

– Vi jobber ut fra meldinger som kommer inn, og det har vi ikke fått fra senteret. Vi har tenkt at vår rolle er veldig perifer siden barna oppholder seg der såpass kort tid, sier barnevernleder i Råde, Kjell Skåre til Fontene.

– Men jeg kjente ikke til at det er såpass mange små barn der, legger han til.

– Vi må anta det nå kommer mange barn med ekstreme opplevelser til Råde. Har ikke barnevernet et selvstendig ansvar for å undersøke dette?

– UDI og staten har påtatt seg det ansvaret. Så lenge de ikke melder til oss, har jeg tillit til at de evner å ha et blikk på barna. Jeg forutsetter at det skjer i forsvarlige former, sier Skåre.

Barnevernlederen er særlig opptatt av at barna skal ha meningsfulle aktiviteter, som ballspill eller lekerom, mens de er på mottaket.

UDI: – Hero har ansvaret

Utlendingsdirektoratet (UDI) har satt bort driften til Hero AS. Det er Hero som da står nærmest å oppdage kritiske forhold og melde bekymring til barnevernet, forklarer UDIs koordinator for Ankomstsenter Østfold, Tellef Grønlie. Dette ansvaret er presisert i rundskriv til driftsoperatørene på mottakene, understreker Grønlie. På ankomstsenteret kan også andre aktører, som helsetjenesten, Røde Kors og politiet, melde bekymring på bakgrunn av egne observasjoner. 

– Botiden er uansett så kort at eventuelle kritiske forhold som regel vil oppdages senere i asylprosessen, sier Grønlie til Fontene.

Seid Hamidovic har så langt ikke vært forberedt på å påta seg rollen som teltleirens barnevern. Men i tråd med instruksen fra UDI, skal alle saker de fanger opp meldes videre til barnevernet i vertskommunen der asylsøkerne etter hvert havner.

– Å splitte familier her og nå, det kan jeg ikke gjøre. Når jeg forteller om barnevernet er det veldig viktig hvordan informasjonen formidles. Jeg går inn og informerer om hva som kan skje hvis man utsetter barn for vold. I verste fall kan vi informere barnevernet.

Det er fri adgang for alle med id-kort inn og ut av mottaket. Etter det Hamidovic kjenner til har det ikke skjedd at beboere har tatt med seg barn og forsvunnet.

De gangene han har observert noe som ikke er greit, har han meldt det inn til asylmottaket de reiser videre til. Til nå har han ikke fått noen tilbakemelding om hvordan disse sakene ble håndtert videre.

Lekerom og barnevern kommer

En kvinne i sjal følger ei femårig jente til toalettet. Et barn gråter igjen. Akkurat denne dagen bor et førtitall barn i leiren. De hadde et lekerom, men kassene med duplo-lego og brettspill forsvant så fort at rommet måtte stenges. Nå jobber Hamidovic med å få på plass lekeapparater som er skrudd fast og trygge for barn. Inntil videre er spill på mobil de minstes eneste tidtrøyte.

– Lek er et universalspråk. Barna, fra Syria, Eritrea, Iran, Irak, Afghanistan, de leker sammen selv om de ikke snakket hverandres språk. Vi har mye å lære av dem

Etter besøket vårt har barnevernstjenesten i Råde opprettet kontakt med senteret.

Røde Kors skal inn

Røde Kors får snart adgang til senteret med frivillige fra Råde, det er akkurat avtalt med UDI. Røde Kors ønsker å bygge opp lekerommet, lage aktiviteter for barna og tilby samtalepartnere for de voksne,

– Som mennesker over alt er de mest opptatt av å trygge barna sine. De har stort behov for noen å snakke med, sier leder i Røde Kors lokalt, Anders Lervold.

Som nøytral part kan de bidra til trygghet og ro, mener han, et alternativ til den stadige kontakten med myndighetspersoner.

"De burde være takknemlige istedenfor å klage på maten der inne."

Matprat

Rundt 50 asylsøkere gikk i november protestmarsj gjennom nabokommunen Sarpsborg, for å klage på dårlig internett i tillegg til smakløs mat. Misnøyen får lite gehør.

– De kommer hit hele tiden, sier damen som serverer på McDonalds og rynker på nesen, – jeg liker det ikke.

Burger-restauranten ligger et steinkast fra mottaket. I en av båsene inntar fem menn måltidet sitt, fortsatt ikledd jakke og lue. De sjekker mobilen og hoster.

– Vi merket det veldig i starten, fortsetter hun, – Spør du meg, synes jeg ikke det mottaket skulle vært her i det hele tatt. De burde være takknemlige istedenfor å klage på maten der inne. 

Også leirstaben går på Maccer'n. Hva asylsøkerne gjør med kontantene de har med seg er deres egen sak, mener sosialkonsulenten. Han har pause sammen med leirens vaktmester et par båser lenger bort. 

Kan hende med antasting

Grupper av menn i svarte jakker og blå joggebukse beveger seg i veikanten, forbi Jordbærbua og pinsemenigheten Sion, til Råde sentrum.

– Jeg synes ikke noe om det, sier en kvinne i 50-årene mens hun fyller en pose etter hundene sine ved rundkjøringen vis-à-vis Coop.

Det går historier i Råde om hvordan staten utruster nykommerne med Helly Hansen-jakker og siste skrik fra Nike. Ryktet hadde fort vært avkreftet om man møtte flyktningene på nært hold.

– Halvparten av disse som kommer er lykkejegere som er ute etter penger. Det er mye antasting på gata, en kan ikke gå trygt lenger, fortsetter hun.

Blikket lyser ut fra en solid brilleinnfatning.

– Har du eller noen du kjenner opplevd antasting etter at asylsøkerne kom?

– Nei, men det har skjedd to steder i Østfold og i Finnmark. Det er menn i 40-årene som har forlatt kone og barn, så kommer de hit og krever hus og bil. Jeg har aldri vært rasist, men jeg krysser gata når jeg ser dem komme nedover her. De kjenner ikke vår kultur og har et annet kvinnesyn. Jeg er nok for gammel for dem, men jeg har jo barn. Jeg er spent på hva som skjer når sommeren kommer og jentene våre går mer lettkledd.

Østfolds Ellis Island

Kaffetrakteren putrer inne på gjenbruksbutikken på motsatt side av rundkjøringen. Butikken er drevet av Det Norske Misjonsselskap. Siste nummer av Misjonstidende ligger på disken: En blåkledd Jomfru Maria holder en rød bylt over tittelen Et barn er født. 

Den hellige familie var jo også flyktninger fra utrenskninger i Midt-Østen, minnes to kvinner som driver butikken denne ettermiddagen.

"Ikke langt fra der datteren min bor i Eskilstuna brant to mottak. Jeg synes ikke det var fint gjort."

– Jeg håper dette kan gå bra. Du vet, Bygde-Norge er ikke vant til å få et mini Ellis Island midt iblant seg. Dette er raust av Råde kommune, synes jeg. Det viser dugnadsånden, sier en av de to pensjonistene.

– Det har vært migrasjon før i verden, det er ikke noe nytt. Vi må jo hjelpe. Det skumle er når media hausser opp alt som går galt og folk blir redde.

Kollegaen har en datter som bor i Sverige.

– Ikke langt fra der datteren min bor i Eskilstuna brant to mottak. Jeg synes ikke det var fint gjort.

Hun vil gjerne bli bedre kjent med flyktningene, gjerne en barnefamilie. Til jul flytter en irakisk familie inn i nabohuset. Hun er spent.

– Jeg kan ikke språket, men jeg har jo armer og bein. Dette er helt vanlige mennesker som vi må lære oss å omgås.

(C) Fontene 2015