EIRIK DAHL VIGGEN (alle bilder fra colourbox.com)
Miljøarbeideren «Jon» ble anklaget for overgrep mot en mindreårig beboer. Beskyldningen har holdt ham unna jobben i et år. Det skjer selv om sjefen trodde på Jon. Miljøarbeideren kjemper for moralsk oppreisning i et yrke som krever absolutt tillit.
Fontene møtte i mars Jon på en kafé et sted i Norge. Her er hans historie.
Alene på nattevakt
Alt virket normalt. Jon gikk på jobb i en av statens ungdomsinstitusjoner, hvor han arbeidet vekselvis tre og fire netter hver uke som våken nattevakt. Han møtte opp til overlappingsmøtet som vanlig denne mandagskvelden våren 2015. Det hadde vært litt uro i helgen, fikk han vite. Ungdommene hadde vært mye inne hos hverandre om kveldene. Ellers alt rolig. Etter 11 år på jobb for statens barnevern, Bufetat, lå dette an til å bli en kveld som alle andre. Han stakk bortom og hilste på ungdommene som satt og spiste kveldsmat, tenåringer av begge kjønn. En av jentene hadde bare bodd der i noen uker. Hun framsto som positiv og utadvendt. Utover det kjente han henne ikke.
Etter uroen i helgen hadde han fått beskjed om å oppholde seg på vaktrommet utenfor soverommene i andre etasje. Jon gikk opp og satte seg inne i det lille avlukket. Det har en egen dør, en hvilesofa og et vindu mot gangen. Ved 23-tiden kom det ennå prat og latter ut av rommet rett overfor vaktbua. Den nye jenta hadde besøk, av en gutt og ei jente. Jon reiste seg, gikk over gangen og stilte seg i døråpningen. Han ba de to gjestene gå til rommene sine. Gutten gikk til sitt. Jon gikk inn i rommet og skjøv ut den andre gjesten, til protest fra den nye jenta inne på rommet. Begge jentene gikk likevel til ro.
Jon gikk tilbake og satte seg inne på vaktrommet. Alt virket stille. Over midnatt kom en kollega opp for å ha hvilende nattevakt. Jon gikk ned i stua og slo på tv-en. Natta gikk uten videre tildragelser. Klokka ble 7:30 tirsdag morgen, Jon gikk av vakt og dro hjem.
Onsdag litt over klokka 12 ringer mobilen. Det er avdelingslederen. Det er meldt inn et seksuelt overgrep natt til i går. Den nye jenta er melder, hun har oppgitt Jon som gjerningsmann. Han føler seg dårlig. Kvalm. Han har ny vakt til helga. Han sier til sjefen at det blir uaktuelt. Såpass må man tåle i en sånn jobb, mener sjefen. Jon nekter.
Tusen tanker renner gjennom hodet. Hva om han blir dømt for overgrep? Han spør sjefen om de har samlet in sengetøyet fra senga hvor det påståtte overgrepet skal ha funnet sted. Nei, det har de ikke, halvannet døgn etter den påståtte hendelsen. Sjefen lover å sikre lakenet. De vil ikke finne DNA-spor etter ham, det er Jon sikker på.
Han går ikke på jobb mer den uka. Ikke neste uke heller. Jon blir sykmeldt først for to uker. Så to uker til, før han blir langtids sykmeldt.
– Det går på verdigheten løs. Hva om jeg fikk en ny anklage mot meg? Folk ville tenke, a-ha, én til, da må det være noe i det.
Avhengig av tillit
Var det ikke bare å bite det i seg og gå på jobb? Han var jo sikker på at han var uskyldig, og sjefen trodde ham. Så enkelt er det likevel ikke på en institusjon der samfunnet har overlatt sårbare ungdommer i statens varetekt.
Det jenta anklaget ham for, det er ting som faktisk skjer, det er historisk dokumentert. Når han selv har hørt om slike saker, uansett om anklagene ble frafalt, så har det alltid vært en tvil som ble hengende ved.
Han mistet selvtilliten. Han kunne ikke gå på jobb og møte ungdommene. Om de hadde slengt «jævla pedofil», kunne han ikke forsvart seg på grunn av taushetsplikten.
Ingen opprydding
Først to uker etter Jons nattevakt, leverer jenta en anmeldelse til politiet. Politiet avhører jenta og snakker med arbeidsgiver. Jon blir ikke avhørt. Isteden får Jon et brev fra politiet om at saken er avsluttet med konklusjonen «intet straffbart». Politiet spør senere om han vil stille til forliksråd, han sier ja, men hører ikke noe mer.
Saken tar en ny vending: Jentas advokat klager på politiets vedtak og forlanger etterforskning. Jon blir så provosert at han anmelder jenta for falsk anklage. Lenge mener Jon at jenta må straffes.
– Nå tenker jeg på hele situasjonen hennes, at hun er under offentlig omsorg. Det er Bufetat sitt ansvar å ivareta henne. De skulle ryddet opp og rådet henne til å la dette ligge.
Han opplever å stå alene. Å ha en overgrepsanklage hengende over seg opplever han som verre enn når beboere truer de ansatte fysisk eller ramponerer inventar.
– Det går på verdigheten løs. Hva om jeg fikk en ny anklage mot meg? Folk ville tenke, a-ha, én til, da må det være noe i det.
Det er ikke bare å bli overflyttet til en annen Bufetat-jobb i området. Rykter spres fort når ungdommene går på skole sammen og deler alt på sosiale medier. Han ønsker ikke å jobbe med ungdommer igjen. Han opplever å være ekstremt sårbar. Å begå overgrep mot barn er det laveste et menneske kan synke. Et rykte kan bety et totalt tap av ære.
– Jeg har vært så forbannet på systemet. De ivaretar ikke rettssikkerheten til oss ansatte. De utviser en god porsjon omsorgssvikt for jenta når de ikke har snakket henne ifra det hun holder på med.
Ledelsen: – Svært lei oss
Fontene har snakket med institusjonens enhetsleder, som av hensyn til konfidensialitet ikke ønsker å kommentere spesifikt innholdet i oppfølgingen av Jon eller beboeren. Lederen skriver likevel per e-post:
«Jeg kan bekrefte at det har vært en episode hvor en ansatt urettmessig er blitt anklaget for seksuelle overgrep mot en av våre beboere. Arbeidet med å balansere vårt arbeidsgiveransvar overfor den anklagede, og vårt samfunnsoppdrag overfor ungdommen som fremsatte anklagen, har vært krevende. Arbeidet har omfattet dialog og et utstrakt samarbeid med både interne og eksterne ressurser. Saken har ført til skjerpede lokale rutiner om risikovurderinger ved inntak, samt forebygging og skadebegrensning ved denne typen saker. Vi er svært lei oss for det den ansatte har måttet stå i, og forsøker etter beste evne å imøtekomme hans behov i oppfølgingsarbeidet.»
– Om jeg som mann var blitt dømt for noe mot en mindreårig, ville folk flest sett det som mye, mye verre enn om jeg var en kvinne. Ledelsen trodde på meg, men mente jeg burde hoppe i det og gå på jobb. De skjønner ikke at vi menn stiller svakere i møte med slike beskyldninger.
Nede for telling
Skal han gå tilbake på jobben, er Jon svært usikker på å være alene på nattevakt eller kjøre ut om natta for å hente ei jente som har vært på fest. Han tør ikke lenger være alene med dem.
Siden den natta for et år siden har han ikke vært tilbake på jobben. Han fikk ikke permisjon, men måtte bruke sykemelding. Saken har slitt ut Jon. Han har vært noen måneder på Nav-tiltak. Det fortsetter kanskje i året som kommer. Han håper på deltidsjobb.
Hadde dette skjedd på et sykehus, hadde pasienten reist hjem igjen. De hadde ikke sett mer til hverandre. På ungdomsinstitusjon blir det så ekstremt, mener Jon, siden anklageren og den anklagede skal være der og omgås uke etter uke, kanskje i flere år.
Også kvinnelige ansatte i institusjon blir iblant beskyldt for overgrep. Men menn rammes hardere, mener Jon.
– Om jeg som mann var blitt dømt for noe mot en mindreårig, ville folk flest sett det som mye, mye verre enn om jeg var en kvinne. Ledelsen trodde på meg, men mente jeg burde hoppe i det og gå på jobb. De skjønner ikke at vi menn stiller svakere i møte med slike beskyldninger.
Det bør arbeidsgiver vite og ta konsekvensen av, mener Jon. Han etterlyser en sikkerhetsplan, inkludert en grundigere risikovurdering av den enkelte ungdommen. Bedre bemanning. De ansatte må få vite om hvilken risiko de møter på jobben. Selv var han helt uforberedt på en slik anklage og ble lamslått.
Han håper Fylkesmannen eller Arbeidstilsynet gir en reaksjon mot Bufetat.
Statens barnevern jobber med å sikre alenearbeid
Øverste ansvarlige arbeidsgiver for «Jon» er direktoratet for statens barne-, ungdoms og familievern, Bufdir.
Alenearbeid skal risikovurderes i henhold til Arbeidsmiljøloven § 4-1, tredje ledd. Her heter det at «Tiltak som er nødvendig for å forebygge og redusere eventuell risiko ved alenearbeid skal iverksettes». Det er igangsatt et arbeid for å kartlegge hvorvidt dette gjøres i etaten, skriver leder for human resources i Bufdir, Jan Cato Fremstad i en e-post til Fontene. Regionkontorene skal melde tilbake om dette i midten av mai.
Bemanningen skal være tilstrekkelig for god sikkerhet, understreker HR-sjefen. Vanligvis gjelder det vold og trusler, skriver Fremstad. Han understreker likevel at ansatte skal ha trygghet mot falske anklager.
Kort tid etter at Fontene møtte Jon, tok politiadvokaten fatt i Jons politianmeldelse og reiste sak mot jenta for grov uriktig anklage. Strafferammen er inntil ti års fengsel. I nyere rettspraksis har voksne norske kvinner fått under et års fengselsstraff for falske voldtektsanklager. Siden et sentralt vitne var utilgjengelig da rettsforhandlingene skulle starte, ble rettssaken utsatt på ubestemt tid. Jon er svært delt når Fontene tar kontakt igjen på telefon. Han ser gjerne en dom, for han vil renvaskes. Men han ønsker ikke at jenta straffes eller at hun får dette på rullebladet så tidlig i livet.
– Jeg vil ikke ha dette hengende over meg lenger, men jeg synes synd på henne.
