På Phoenix Haga skal alle ha stått opp, stelt seg, redd senga og vasket golvet før klokka åtte hver morgen. For vernepleier Ingrid Finstad Sand betyr jobben å underordne seg et strengt hierarki.
Foto: Arash Nejad/Nye bilder
I et stort, nakent rom sitter ni beboere og vernepleier Ingrid i ring. De har delerunde. En etter en forteller de hvordan de har det akkurat nå. Flere sier at de har en fin dag.
Navnene på alle beboerne er skiftet ut etter anmodning fra ledelsen ved Phoenix Haga.
Steinar forteller om en følelse av svik: Tre beboere har flyttet ut i løpet av de siste dagene. Han har mistet et fellesskap.
– Jeg svikta dem, og de svikta meg, sier han. Dagen er tung.
Om lag 33 prosent som kommer til Phoenix Haga dropper ut før de er ferdig med behandlingsforløpet. Det rokker ved fellesskapet, grunnprinsippet i hele behandlingen.
Også May er lei seg for de som dro. Men samtidig synes hun det er bra at valget er tatt.
– Vi som er her fortsetter den harde jobben. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er her og kjemper, sier hun.
70 prosent av de som gjennomfører, klarer seg bra fem år etter behandlingen: De er rusfri, klarer seg i jobb eller skole, og har et nettverk uten kriminalitet.
Strengt regime
En kamp er det. Beboerne er i aktivitet fra morgen til kveld, og reglene er strenge. Bankkort og mobiltelefon leverer de inn når de kommer. I stedet får de ukepenger å handle for via handleliste.
Phoenix Haga ligger på Mysen og er et såkalt terapeutisk samfunn, som det er fire av i Norge. Modellen er kjent for systemer av hierarkier og regler, og for å bruke fellesskapet aktivt i behandlingen. 12 måneder er vanlig behandlingstid.
Mange blir frustrerte over å levere inn mobiltelefon og bankkort. Skal de bruke PC, må de låne av administrasjonen. Det er alltid en ansatt til stede mens de sitter ved PCen.
Alle skal lære å ta vare på fellesskapet og seg selv innenfor fellesskapet. Oppføre seg ordentlig og høflig. Det betyr mange gruppesamtaler og delerunder.
Vi er her fordi det til syvende og sist
ikke finnes noen flukt fra oss selv.
Inntil et menneske tør møte seg selv
i andres øyne og hjerte
Flykter det...
– Det er fortsatt utfordrende å forholde seg til strukturene her, og det krever tålmodighet, sier vernepleier Ingrid Finstad Sand.
Mange unge rusbrukere har falt ut av skole, familie og fritidsaktiviteter. Når de kommer hit, er hele døgnet regulert. Det krever mot og innsatsvilje å klare en slik omveltning.
Som terapeutisk samfunn har Phoenix sitt eget vokabular.
Standardheving betyr praktiske oppgaver hvor du lærer å ta ansvar, samarbeide og innordne deg.
Navn på alle beboerne og de fleste ansatte er sirlig oppklistret på en stor tavle i ekspedisjonen. Navn på gul lapp er beboere i motivasjonsfasen, grønn lapp er utvikling og vekst-fasen og rødt er for de som skal orientere seg ut. Totalt 21 beboere akkurat nå. De blå lappene har navn på ansatte og de hvite er i ettervern.
Tavla viser hvem som er i ekspedisjonen, inneavdeling, kjøkken eller uteavdeling.
Ingrid er ansvarlig for inneavdelingen, men tar et tak ute eller i kjøkkenet ved behov. Hun er øverst i et hierarki med en arbeidsleder (beboer) og en assistent (beboer) og under seg på rangstigen. Beskjeder fra den ene til den andre avdelingen skal følge hierarkiet.
Lederne har planer om en opplæringsøkt hvor de ansatte skal gå inn i samme roller som beboerne og kjenne på hvordan det føles, slik at de husker hvor krevende det kan være.
FELLESSKAPET: May sjekker med Georg at det går bra. Georg sliper motorsaga.
Mobiliserte fellesskapet
Det samme fellesskapet ble mobilisert da Phoenix Haga var truet med nedlegging i 2012 og ansatte, pårørende og beboere gikk i tog i Oslo iført røde T-skjorter. De var nede i fem ansatte i 2013. Men så snudde klimaet for langtidsbehandling, og de bygget seg opp igjen i 2014.
Beboerne bor sammen på tomannsrom hvor den ene har vært lengre på stedet og har i oppdrag å være mentor og rådgiver for den andre. Bare i siste fase får beboerne enerom.
Beboere som trenger råd og støtte får det av andre beboere. Det skaper tette bånd og et system av ansvarlighet.
Hvis noen sluntrer unna, blir de oppmuntret av andre beboere til å gjøre jobben sin. Kort sagt: folk passer på hverandre og inspirerer hverandre til å jobbe for å nå målene sine.
Forelskelser blir ikke oppmuntret, fordi det bryter med fellesskapet. Også det å låne av hverandre blir sett på som negativt.
For noen kan det tette fellesskapet blir for mye. Ungdom med for eksempel sterk sosial angst, vil nok synes det.
DELERUNDE: Ingrid lytter.
Også Ingrid og journalisten må dele tanker og følelser. Ingrid fokuserer på følelsen av usikkerhet når hun går rundt med en journalist i hælene. Hun var ferdig vernepleier i mai i fjor, og begynte på Phoenix Haga måneden etter.
Journalisten forteller at hun er litt redd for å ikke få med seg alt. De andre lytter og nikker.
Ken Ivar har hatt en overraskende gledesfølelse i dag etter en litt trist morgen med tanker om de som har reist. Han gikk tur i sola med musikk på øret.
– Plutselig smilte jeg fra øre til øre. Det er lenge siden sist jeg gjorde det. Jeg synes det er bedre at vi som er her, har lyst til å være her, sier han.
Lars, som er yngstemann, har ofte et smil som kan få jenter til å dåne. Nå er han alvorlig. Også han synes det er leit med de som har flyttet ut. Men det har hjulpet å dele det i gruppe før i dag, forteller han.
Benken
På vei ut av det store rommet går vi forbi Benken. Den står i en krok ved trappa ned til kantina. Der setter du deg hvis du har bestemt deg for å gi opp behandlingen og flytte ut. Ingen andre har lov til å sitte der. Ved siden av benken sitter da en av de andre beboerne. Etter å ha sittet på benken, får du snakke med en annen beboer som kan gi råd. Og når du går til Mysen stasjon, blir du fulgt av en beboer som forsøker å overtale deg til å komme tilbake.
– Benken er der for å gi folk en sjanse til å tenke seg om en gang til, sier Ingrid.
Det er rom for å angre på avbrutt behandling. Vil du komme tilbake, må du begynne fra begynnelsen igjen. De andre i fellesskapet forventer ærlighet og at personen tar imot den hjelpen fellesskapet vil gi.
– Fellesskapet har store forventninger til de som kommer tilbake, sier Ingrid.
Lunsj med hjemmebakt brød. Alle på plass.
I et stort rom i kjelleren ligger kantina. Beboerne har bakt brød og satt fram en rikholdig buffet til lunsj.
Alle må melde seg ved navn til assistenten ved ekspedisjonen før de kan sette seg til bords. Det er ubehagelig å være den som alle må vente på. I dag er det en journalist og fotograf utenfra som forsinker de andre.
Også konflikthåndtering er strengt formalisert. Det er ikke lov å utagere, men hvis det oppstår konflikt, skal den som opplever konflikten skrive det ned på en lapp, hva som har skjedd og hvilke følelser han fikk. Så samles gruppa, og problemet blir diskutert. Alle må sitte med beina i bakken, sitte innpå stolen og ha åpne håndflater. Den som blir konfrontert, kan ikke si noe før han får tillatelse eller blir spurt. Dette er den eneste anledningen hvor de kan bruke høy stemme, så det kan bli en del stemmebruk, forteller Ingrid.
Ex-beboere sier at det var strenger her før, sier Ingrid. På 90-tallet kom det en del negativ oppmerksomhet fordi beboere ifølge journalister ble regelrett skjelt ut i terapeutiske samfunn av denne typen.
– Fellesskap som metode betyr også å lære å sette grenser. Da er det viktig å hjelpe og støtte hverandre i det, sier Ingrid.
