Utsatt for grov vold på jobb

Volden og truslene Randi Nyhagen og Kari Berdal opplevde på jobb i barnevernet gir normalt 30 dagers fengsel. Men gjerningsmannen slapp med 30 timers samfunnsstraff.

Av Hans Henrik Torgersen

Randi Nyhagen er fagleder i Barne- og ungdomstjenesten i Trondheim. Sammen med kollega Kari Berdal opplevde hun det mange barnevernsansatte frykter: en klient som mister kontrollen og går til angrep.

Datoen er 12. april, og Barne- og familietjenesten har i lengre tid jobbet med en spesielt komplisert sak. En familie, der mor har svært liten omsorgsevne, venter barn. Deres andre.

Far har allerede avlastet mor betydelig, men har han kapasitet til å håndtere to barn? Kort tid etter fødselen er bekymringen for mors situasjon så stor at barnevernet bestemmer seg for en akuttplassering. Man har ikke tro på at mor vil være i stand til å ta vare på barnet. I samtalene Randi og Kari har hatt med far, så virker det ikke som om han helt tar innover seg alvoret i situasjonen.

Da mannen møtte opp ble han vist inn på et møterom, der både Randi og Kari tok i mot ham. Sammen forklarer de at de og helsevesenet vurderer morens omsorgsevne som så dårlig at det offentlige har overtatt omsorgen for hans nyfødte sønn. Moren er også blitt innlagt på psykiatrisk etter at hun fikk beskjeden.

– Reaksjonen vi fikk da var ganske voldsom. Vi hadde jobbet med familien i over et år, og dette var noe vi hadde uttrykt bekymring for i flere omganger, sier Randi.

Mannen reiste seg, og ga klart uttrykk for at nå var en grense krysset. På dette tidspunktet var han ikke voldelig, bare truende i oppførselen.

– Han var helt mørk i øynene, og vi opplevde at han var i ubalanse. «Dere har krysset linjen nå, blodlinjen», sa han, før han dro.

Knuser bordet og angriper

Begge var enige om at mannen hadde mistet kontrollen, og de var bekymret for hva som ville skje når han skulle hente datteren i barnehagen.

– Vi hadde en beredskap der, som vi vanligvis har. Dermed kan vi reagere raskt hvis vi føler det er nødvendig, sier Kari. Hun legger til at de hele tiden prøver å få tak i far på telefon, for å få ham tilbake på kontoret. I barnehagen gjorde kollegaen som avtalt. Kort tid etter fikk Kari og Randi beskjed om at faren til barna var tilbake.

– Vi skjønner jo at dette er en veldig tøff beskjed om få. Vi tilbyr lege. Og vi hadde jo en tanke om å gjenforene far og datter her på kontoret, og ville sannsynligvis gjort det, hvis ting ikke hadde utviklet seg som de gjorde, sier Randi.

Da de møter ham er han på vei inn i det som er lukket sone på kontoret. Normalt skal ingen andre enn ansatte inn her. De får med seg faren inn på et møterom i den åpne sonen, men ber samtidig kolleger om å varsle Securitas så raskt som mulig, og få dem til å komme.

– Da vi møter ham skjer ting fort. Når vi forklarer at vi har overtatt omsorgen for datteren også, eksploderer han nærmest. Bordet blir løftet opp, og slengt ned i gulvet så hardt at det knuser.

– Først tror vi han er på vei ut døra, men plutselig begynner han å slå meg i brystet, sier Randi.

– Trodde han aldri ville gi seg

Mannen går til brutalt angrep på Randi. Kari prøver fortvilt å dra ham vekk. Endelig lykkes hun, og Randi får kommet seg ut døra. Hun kjenner den smeller igjen bak henne, og tror det er mannen som har slamret den igjen.

– Jeg snudde med en gang jeg var kommet utenfor, for å se hva som skjedde med Kari.

Det var ikke gjerningsmannen som hadde slengt igjen døra. Mens Randi klarte å komme seg de få metrene fra møterommet og ut, hadde Kari havnet i et skikkelig basketak med mannen. På gulvet, med ham over seg, trodde hun at hun skulle bli drept.

– Da jeg dro han vekk andre gang, så tenkte jeg at han ikke kom til å gi seg. Jeg får to slag i ansiktet, det ene som går rett over nesen gjør at jeg går over ende, og i fallet slår jeg døra igjen etter Randi, sier Kari.

Mye forandret seg i livene deres denne dagen. Å fortelle historien er tungt for dem begge. Med en stemme som truer med å briste, sier Randi noe hun har tenkt på siden den dagen.

– En av de tingene jeg beundrer med måten Kari reagerte på er at hun selv da hadde en klar tanke om at hun ikke skulle skade mannen. Det var det første hun sa da vi møttes etterpå, sier Randi.

Redd for å skade mannen

– Da han lå på toppen av meg tenkte jeg flere ganger, herregud, hvordan ser det ut hvis jeg påfører ham skade nå? Mister jeg jobben? Så jeg kløp ham i hendene, men slo ikke. Det er jo ikke rasjonelt, men det var det jeg tenkte, sier hun i dag.

Randi kommer seg inn i rommet igjen, og får distrahert mannen såpass lenge at Kari kommer seg av gårde. Nå har ropinga og støyen ført til at folk stimler mot møterommet der dramaet utspiller seg. Noen kolleger får med seg Randi inn på et møterom. Samtidig klarer Kari å ta seg ut av publikumsområdet, og inn i sikkert område.

– Akkurat idet jeg kommer meg rundt døra, er det noe som treffer meg i bakhodet. Jeg aner ikke hva det var, men det husker jeg så godt, sier Kari.

– For oss som søkte tilflukt på et møterom, var det ganske voldsomt. Vi var fire mennesker som stengte igjen døra, og forsøkte å hindre at han kom inn. Med et bordben i hånda slår han flere ganger hardt på vinduet til møterommet, før han begynner å roe seg.

For de som var involvert, har hendelsen vart i en evighet. Frustrasjonen over at vekterne ikke har kommet seg dit har de følt på lenge, mener de. I realiteten har hele hendelsen kanskje tatt et par minutter.

Fortsatt sykmeldt

De to kollegene ble tatt hånd om av arbeidsgiver.

– Jeg synes vi har vært veldig godt ivaretatt. Jeg er jo fagleder, så dette ligger jo til mitt ansvar hvis noen andre enn meg hadde vært innblandet. I tillegg til at de nærmeste sjefene var tett på, så fikk vi krisebehandling eksternt. Jeg har lyst til å trekke fram enhetslederen. Hun var veldig tydelig på at hun ville følge oss opp selv, og sørge for at vi fikk de tilbudene vi skulle ha, sier Randi.

Etter en måned ble hun sykmeldt 20 prosent, men da sommeren kom var hun nødt til å bli helt sykmeldt. Etter ferien har hun jobbet seg tilbake, men først i slutten av desember var hun tilbake 100 prosent. Nå er hun spent på hva som skjer over nyttår.

Dommen – en ekstra belastning

– For meg er dette prinsipielt. Jeg har ikke noe ønske om at denne mannen skal straffes spesielt hardt. Men det kan ikke være sånn at man kommer seg unna med vold mot offentlig ansatte. Hadde jeg møtt ham på gata, så ville jeg løpt, sier hun.

For Kari har det vært en tung opplevelse fra dag én, men spesielt da dommen falt, ble det veldig tungt.

– Denne jobben er en stor belastning for den psykiske helsa di. Alle som jobber i førstelinje i barnevernet kan si at de er gode til å legge ting fra seg. At det blir bedre med erfaring og så videre. Men det er til syvende og sist noe som blir liggende ved. Vi er satt til å beskytte de aller svakeste i samfunnet, og det er en tung jobb. Men hvis det i tillegg skal være greit å true eller ta fra meg den fysiske helsa mi, så vet jeg ikke om det er dette jeg skal gjøre framover. Jeg vet ikke om det er verdt det, sier hun – og fortsetter; slik jeg har det nå føler jeg jo at jeg ikke mestrer jobben i det hele tatt.

– Nærmer meg et metningspunkt

Og nettopp den reaksjonen er det som skremmer Randi mest med saken hennes. I løpet av de 19 årene hun har jobbet i førstelinja, har hun aldri opplevd fysisk vold selv. Faktisk har det siden 1997 bare vært ett annet tilfelle av vold mot ansatte på denne barnevernstjensten. Men truslene er mange.

– Det som virkelig bekymrer meg er rekrutteringen. Hvilken 26-åring vil inn i dette yrket? Sakene blir bare vanskeligere og mer kompliserte. Samtidig ser vi at vold mot oss som jobber her ikke straffes, men at jobben vi gjør tvert imot brukes som et formildende argument av retten. Er det bare det gode arbeidsmiljøet som skal holde oss i jobb? Selv sliter jeg ikke med motivasjonen per i dag, men jeg nærmer meg kanskje et metningspunkt, sier Randi. 

Advokaten til den dømte, Andreas Jebens, ønsker ikke å kommentere dommen. Aktor i saken, Marthe Kulset Dahl, politifullmektig ved Trondheim-politiet skriver i en mail at det er statsadvokatembetet som har tatt avgjørelsen om å ikke anke, og at hun ikke har noe ønske om å kommentere saken ytterligere.

Dommen: 

I formildende retning er det lagt vekt på at tiltalte befant seg i en svært stresset og krisepreget situasjon hvor han nettopp hadde fått beskjed om at det skulle være en omsorgsovertakelse. 

Ut fra dette mener retten at forholdet i utgangspunktet tilsvarer fengsel i 30 dager. Spørsmålet er om det i stedet skal reageres med samfunnsstraff. Ved valg av straffereaksjon har retten delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet, meddommerne A og C, mener at tiltalte skal idømmes samfunnsstraff.  

Flertallet viser til at tiltalte var i en situasjon hvor han var frustrert og redd. 

Tiltalte sliter også litt med å kommunisere på norsk, noe som gjør at det er naturlig med mer kroppsspråk. Det avgjørende for flertallets vurdering er at tiltalte i dag er i jobb, og at han har ansvar for kone og barn. Dersom tiltalte dømmes til fengsel, ville dette gå utover familien hans. Dersom tiltalte mister jobben, vil det også kunne ha store negative konsekvenser. Flertallet mener også at en samfunnsstraff er tilstrekkelig for at tiltalte skal forstå at handlingene hans var uakseptable.  

På denne bakgrunn mener flertallet at tiltalte skal idømmes samfunnsstraff på 30 timer, med en gjennomføringstid på 90 dager. Den subsidiære fengselsstraffen fastsettes til 30 dager. Tiltalte har krav på én dag i varetektsfradrag.  Mindretallet, dommerfullmektig, mener tiltalte skal idømmes fengselsstraff i tråd med utgangspunktet i rettspraksis. Mindretallet har forståelse for at tiltalte befant seg i en stresset og krisepreget situasjon, men mener at det allerede har blitt hensyntatt ved utmålingen av straffens lengde. Dersom tiltalte idømmes samfunnsstraff vil dette medføre at hovedregelen om ubetinget fengsel blir utvannet for vold mot ansatte i Barne- og familietjenesten som formidler tøffe vedtak.  

FO: – EN STOR RISIKO FOR SAMFUNNET

Lave straffer truer rekrutteringen til barnevernet, mener FO-leder Mimmi Kvisvik.

– Samfunnsstraff kan ved mange lovbrudd være formålstjenlig, men oppleves her som et signal om at vold mot barnevernsansatte ikke er alvorlig nok, eller noe de ansatte må finne seg i. Det betyr en manglende samfunnsmessig vilje til å beskytte yrkesutøvere. For ansatte i barnevernet er formidling av omsorgsovertakelse en del av jobben. At det skal være formildende i en sak der vold er bevist, er skummelt, sier Kvisvik.

Hun mener saken peker på utfordringer utover den pågående debatten om utdanning og kompetanse.

– Utdanning er en del av utfordringen, men det finnes andre viktige spørsmål som er avgjørende for om og hvordan barnevernet får løst oppgavene sine. Denne saken er et bevis på det. Hvis man skal ruste opp barnevernet må man gjøre noe med kompetansen. Men også beskyttelse mot vold og trusler, bemanning og ressurssituasjonen har noe å si, sier Kvisvik. 

FO erfarer at kombinasjonen av for mange oppgaver og vold- og trusselsituasjoner gjør at folk blir sykmeldt, eller forlater yrket. Det må samfunnet ta på alvor, mener Kvisvik. 

– Vi må være sikre på at samfunnet passer på oss i vår yrkesutøvelse. FO har vært sentral i arbeidet med en ny forskrift som trådde i kraft 1. januar. Der stilles det nye krav til at virksomheter skal kartlegge og forebygge risiko for å forhindre at arbeidstakere blir utsatt for vold eller trusler, og i tillegg følge opp der det har skjedd.

REGJERINGEN: VOLD OG TRUSLER MÅ FÅ KONSEKVENSER

– Kritikk mot barnevernet er uunngåelig, men det må være en absolutt grense mellom det og vold eller trusler Det mener mener statssekretær Kai-Morten Terning (Frp) i Barne- og likestillingsdepartementet.

– Både barnevernet og enkeltansatte vil få en del kritikk fra foreldre eller andre som er misfornøyde med barnevernets arbeid, det er uunngåelig. Jeg mener straffbare trusler og sjikane mot offentlige tjenestemenn skal politianmeldes. Straffeloven gir offentlige ansatte et vern mot hets og sjikane de utsettes for som følge av sin tjenesteutføring, sier Terning.

Han kan ikke kommentere dommen i denne enkeltsaken og kan ikke uttale seg om straffelengden, men sier at han forventer at vold og alvorlige trusler mot barnevernsansatte får konsekvenser. 

– Trusler og vold kan ikke aksepteres. Det kan hindre barnevernsansatte i å hjelpe våre mest sårbare barn, og på sikt kan det ødelegge for rekrutteringen til barnevernet. Vi må ivareta de ansatte, slik at de kan stå trygt i jobben de er satt til å gjøre, sier Terning.

POLITIETS FELLESFORBUND: KREVER BEDRE BESKYTTELSE FOR SAMFUNNETS VOKTERE

Politifolk opplever også at rettssystemet ikke beskytter dem godt nok. Og det går på motivasjonen løs for de som rammes.

Det er ikke nødvendigvis lovverket som er problemet, men hvor innenfor strafferammen straffen legges, mener leder av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad.

For kort tid siden fikk en tsjetsjener som løsnet skudd mot politiet, og så selv ble skutt, redusert straffen sin fra sju til drøye to år etter ankebehandling i lagmannsretten. Dommen er ikke rettskraftig, men for lederen av Politiets Fellesforbund representerer avgjørelsen kjernen i debatten om vold og trusler mot offentlig ansatte.

– Når jeg snakker med de som var på stedet, og som den natta opplevde at deres liv var i fare, så føler de seg svikta. De føler at de ikke blir trodd, og det er tungt, sier Bolstad. Mannen, som løsnet skudd på en bensinstasjon ved Roa, ble i tingretten dømt til syv års fengsel. I ankesaken ble han trodd på at han aldri hadde ment å skyte mot politifolkene, men at han bare ville skremme. Mannen har etter eget utsagn erfaring fra krigen i Tsjetsjenia.

– Hvis denne dommen blir stående, så kan enhver som skyter mot politiet forklare at de ikke mente å treffe, og så få mildere straff. Det er jo veldig merkelig, mener Bolstad.Han mener det er viktig at de som gjør de vanskelige jobbene på vegne av samfunnet, får respekt og beskyttelse.

– Vi snakker om samfunnets voktere. Det må være rammevilkår for å gjøre jobben. Man kan i alle fall ikke har dårligere beskyttelse enn andre i samfunnet, sier han.