Forebyggeren

Tekst: Solfrid Rød 

Foto: Werner Juvik Navn: 

Han kunne vært byggmester i Iran eller tanntekniker i Spania. I stedet ble det sosialfaglig ingeniørkunst i Norge. For Mehrdad Ganji handler det om å skape noe nytt hver dag.

Navn: Mehrdad Ganji 

Alder: 57 år 

Utdannet: Tanntekniker og sosionom 

Stilling: Leder forebyggende tjenester i bydel Gamle Oslo 

Aktuell med: Ekspert på flyktninger og inkludering 

Da unge gutter flyktet fra Iran til Norge på 1980-tallet, stilte Oslo kommune til rådighet et hus øst i byen og fant en mann som kunne passe på dem: Mehrdad Ganji. Ingen visste den gang hvilken rolle den 27 år gamle tannteknikeren skulle spille i de unge flyktningenes liv. 

– Jeg fikk oppdraget, å bo sammen med dem, være far, mor, en hel slekt. Jeg tenkte at noe må jeg jo kunne lære dem, ler Ganji.

Husregler og fulle handlevogner 

I sju år bodde han sammen med dem, på det meste sju-åtte gutter i vekst og aktivitet. De trengte mye mat, og et av ukas høydepunkter var innkjøp. Hele gjengen hoppet inn i en leid Peugeot stasjonsvogn, skrudde musikken på full guff og kjørte til Bislet, der det lå en billig matbutikk. Der fylte de to digre handlevogner. Matlaging gikk på rundgang, det samme gjorde rydding og renhold hjemme i Åkebergveien. Husreglene var klare. Unnasluntring medførte 50 kroner trekk i ukelønna. 

– Det var så mye energi, så mye moro, så mye liv, sier Ganji. «Han var en farsfigur, men han eliminerte ikke foreldrene våre», sier en av guttene, nå en voksen mann. «Han er en engel i menneskeform», sier en annen. Unge Mehrdad var knapt 10 år eldre enn dem han passet på, men hadde en naturlig autoritet, erindrer guttene. Kanskje var det skjegget, eller den røslige kroppen? Kanskje var det en trygghet fra egen barndom. 

Entreprenøren 

Mehrdad Ganji vokste opp i Ahvaz helt sør i Iran. Mor stelte hus og fire barn, far var bygningsarbeider og etterhvert formann. Fra ham arvet Mehrdad en evig trang til å skape noe nytt. 

Etter at han var ferdig på gymnaset som 17-åring, startet han sitt eget interiørdekorasjonsfirma. Det lå an til at den unge iraneren skulle gå i fars fotspor, bli entreprenør og sørge for nybygg i hjemlandet. Men historien ville det annerledes, og Mehrdad endte i stedet opp med sosialfaglig ingeniørkunst i Norge. Mr. Fix kalles han av kollegene, fordi han ser løsninger der andre ser problemer, og er et evig oppkomme av nye ideer og prosjektsøknader. 

Ut i verden

 Som mange unge iranere støttet Mehrdad Ganji første fase av revolusjonen i 1979. Men under Ayatollah Khomeini slo landet slo inn på en kurs han mislikte. Året etter brøt det ut krig mellom Iran og Irak. Unge Ganji la ut på en reise styrt av tilfeldigheter, tyske jenter og det sovjetiske flyselskapet Aeroflot. Han hadde drømt om å se verden siden tidlig i tenårene, og la nå Sørøst-Asia for sine føtter. I Malaysia møtte han en tysk jente som inviterte ham med hjem til München. Mehrdad kjøpte flybillett, men fikk ikke visum. Han gikk til flyselskapet og spurte om han kunne bytte til en annen by. Du kan dra til Madrid, sa Aeroflot. Fra Madrid prøvde han seg på Tyskland en gang til, men ble sendt tilbake til Spania, denne gang til Barcelona. Her møtte han en annen tysk jente. Han bodde sammen med henne i fem år, og utdannet seg til tanntekniker. 

– Når man er ung, tenker man på ingenting. Alt er lett, ler Ganji.

Der alle er innvandrere 

Barcelona er fortsatt et slags hjem nummer to for den pasjonerte latinodanseren, som gjerne arrangerer salsakurs for kollegene sine. Han har venner der, og liker godt at byen er erklært flyktningvennlig. Det gir samme følelsen som når han besøker sin 90 år gamle far i Montreal i Canada. 

– Her er alle innvandrere. Hele samfunnet er et innvandringsprosjekt, og folk er ressurser, ikke problemer. Det er slike samfunn som kommer til å klare seg i framtida, spår Ganji. 

Midt på 80-tallet søkte han seg nok en gang til Tyskland. Søsteren hans bodde også der nå. En dag ble hun innkalt til politiet og fikk valget mellom å spionere på det iranske miljøet eller å reise. Valget var enkelt: Hun dro. 

En venn tipset Mehrdad Ganji om at Norge var et bra land. Og en kald januardag satte han for første gang sine bein på norsk jord, med 100 dollar i lommen og tro på framtida. Han fikk asyl på humanitært grunnlag og jobb som tanntekniker. 

– Det var en hard landing å komme fra Barcelona til Drammen, men jeg traff da noen hyggelig nordmenn, erindrer Ganji. 

– Den gangen ble flyktninger og asylsøkere møtt som noe spennende, mennesker som var forfulgt på grunn av sine politiske tanker. I dag blir de møtt med mer mistenksomhet, som noen som kommer og vil ta pengene våre, noen som har forbindelser til IS.

Har satt sitt preg på bybildet

31 år seinere rusler vi rundt på Grønland, i gatene som strekker seg østover fra Akerselva mot Politihuset. En bydel elsket for sine eksotiske restauranter og hippe utesteder, og fryktet for khat-tyggende menn og hijabkledde kvinner. 

For Mehrdad Ganji er det dette som er hjemme. Hvis ikke boligprisene i Oslo sentrum var hinsides en kommunal sosionomlønn, ville han bodd her. I stedet kommer han hver morgen med T-banen fra Groruddalen til Grønland. 

På hvert gatehjørne en billig middag etter oppskrift fra fjerne himmelstrøk. Ingen vits å lage middag til en person, fastslår Ganji, og smiler og vinker til forbipasserende. I dag blir det nok laks med somalisk vri, tror han. Men først skal han på møte om Klostergaten 1, et nytt bydelstiltak under det såkalte Tøyen-løftet. 

Fra før har 57- åringen satt sitt tydelige preg på denne bydelen. Godt synlig på østsiden av Akerselva; Riverside ungdomshus med internettkafé, aktiviteter og kompetansehevende tiltak for ungdom uten jobb eller skoleplass. Ved Grønlands torg; Ung Arena, et tiltak for unge som sliter med rus og psykiske lidelser. Lenger øst Friluftssentret i Gamle Oslo (FRIGO), som sørger for aktiviteter, hytteturer og utlån av ski, sykler, kanoer og annet utstyr til barn og unge i bydelen. Viktige tiltak med utspring i Mehrdad Ganjis entreprenørhode.

Det lille ekstra 

Uansett hvor viktig det er, forebyggende arbeid er ikke lovpålagt, og derfor heller ikke dekket i kommunale budsjetter. Ganji klager ikke over det, men har i stedet blitt en kløpper til å søke om prosjektpenger. 

Vi passerer Platous gate, der 50-60 ansatte jobber forebyggende i bydel Gamle Oslo under Mehrdad Ganjis ledelse. 

– Hva ser du etter når du ansetter folk? 

– Det hjelper ikke å være faglig flink. Du må ha det lille ekstra. Og det lille ekstra, det er engasjement, fastslår lederen for forebyggende tjenester. 

Selv fikk Ganji sin faglige ballast på Sosialhøgskolen på Ammerud på tidlig 90-tall, mens han fortsatt bodde sammen med de unge iranerne. Det var jo nettopp sosialfaglig arbeid han drev med, så da kunne han like gjerne skaffe seg papirer på det. Han fikk teori og faglige rammer, og lærte pedagogikk, lovverk og psykologi. Seinere tok han prosjektledelse på BI, og lærte å jobbe målrettet mot definerte milepæler. 

Koder skaper tillit 

Egen erfaring fra verdens mangfold kommer også godt med når man driver med barne- og ungdomsarbeid, påminner Ganji. Selv snakker han persisk og spansk flytende, i tillegg til norsk og engelsk. Men enda viktigere; han kan de ulike sosiale og kulturelle kodene. Hvis du har vokst opp på vestkanten og kommer fersk fra høgskolen, går du muligens rett hjem i en familie med barn som sliter psykisk. Men kanskje har du ikke stort å tilføre en familie som levde et tradisjonelt stammeliv før krig og uro førte dem til et komplisert vestlig samfunn, mener Ganji. 

– Disse familiene har ikke lært å oppdra barn slik vi gjør her. De er vant til at barn bare vokser opp. Og de har heller ikke hatt så mange risikofaktorer rundt seg som vi har her. Barna eksperimenterer, og noen foreldre løser utfordringene med vold. Nyansatte med en trygg oppvekst får sjokk, erfarer den erfarne sosialarbeideren. 

– Jeg har møtt folk fra universitetet med topp utdanning i spesialpedagogikk. Masse kunnskap, men de kan ikke snakke med ungdommene på gata her. De klarer ikke å tolke kodene. De blir usikre, det merker ungdommene. Det fungerer ikke. 

Hjerte for gatebarna 

Før var det mye vold i ungdomsmiljøene, nå er det mer ensomhet, rus og psykiske problemer, erfarer sosionomen. 

– Men det bunner i det samme; mangel på kjærlighet og omsorg. Behovene er de samme; barn og unge trenger voksne som gir av tiden sin. Man kan ikke bare stikke til dem en iPhone eller en datamaskin. 

Mannen som har gjort barn og unge til sitt livs oppgave, har fra tid til annen kjent på savnet etter egne barn. Men det gjelder å dele på gledene, mener Ganji. 

Han er både venn med og en slags far for gutta fra Åkebergveien, som har blitt voksne nå, flere av dem med egne barn. På veien har Ganji sett danseoppvisninger, kjørt flyttelass til studenthybler, heiet og invitert hjem på varm mat og en seng ved behov. Som foreldre gjør. Og han er stolt av dem, som foreldre er. 

Han er fortsatt besøkshjem, og har vært på flere visninger for å kjøpe et stort hus med plass til ungdom som trenger en trygg havn. 

– Men det er alltid noen som har mer penger enn meg, ler han. 

Om virkelig store penger kom hans vei en vakker dag, ville han kjøpe et enormt hus i Spania og starte barnehjem for de mange barna som bor på gata. 

– Hva ellers skulle jeg gjøre? Det er ikke min greie å kjøpe en båt og seile rundt på fjorden aleine. Å være sammen med barn og unge, det er selve livet det, sier Mehrdad Ganji. 

solfrid.rod@lomedia.no