Barn av innsatte har rett til samvær med foreldrene sine. Og å miste familien anses ikke lenger som en tilsiktet del av en straffen. Fengslene fikk i fjor egne barneansvarlige. Magasinet Fontene dro til Verdal fengsel, soningssted for 60 menn og kvinner, for å finne ut om det går an å gjøre en voldsdømt til en god pappa.
TEKST & FOTO: EIRIK DAHL VIGGEN
Han ruver, selv mens han sitter tilbakelent og forteller inne på miljøterapeut Øyvind Ryans kontor. Tatoveringene stikker fram på håndleddene nedenfor Northug-boblejakka. Det er femte gang han sitter inne. Han har statistikken imot seg: De fleste som sitter inne for vold, er gjengangere. Sannsynligheten for gjentakelse er i snitt 61 prosent, og den øker kraftig for hver dom. Men det skal gå denne gangen, det har han lovet seg selv. Det er kanskje siste sjanse til å beholde det som betyr alt: sønnen.
– Jeg har gjort mye verre ting enn de jeg er dømt for
Pappa på matta
Ti år siden: Han er tungt inne i narkomiljøet, hvor han jobber som pengeinnkrever. For å roe ned ADHD-en bruker han amfetamin. Kunsten er å finne balansepunktet. Villskapen tar over når han tar for mye. Ute på oppdrag, kombinert med ei sprøyte steroider i baken, fungerer det bra med villskap. Kroppen kjennes som om den kan gå gjennom vegger. Det er bare én hake: Han har akkurat blitt far.
Ei stund er moren ute av bildet, og han er alene om omsorgen. Fram til gutten er sju år holder pappa seg på matta, uten for mye rus. Men han vanker i det gamle miljøet. Han ser ikke noe problem med å være barnefar og pengeinnkrever. Til slutt er det politiet som varsler barnevernet. Mens han sitter inne for vold, overtar moren omsorgen.
De tre siste årene har han omtrent ikke sett gutten. Nå handler alt om å gjenopprette den skjøre kontakten.
Agent Ryan
Når innsatte har barn, sender fengselsstraffen ringvirkninger langt inn i framtiden. Besøksordningen har mange steder fungert dårlig for ungene, forteller barnevernspedagog Øyvind Ryan. Han arbeider som miljøterapeut og barneansvarlig i Verdal fengsel. Det er ikke noe særlig for ungene å måtte passere en gårdsplass full av fanger, gå opp trappa til sikkerhetsslusen, få sjekket ryggsekken og bli plassert i et glissent besøksrom.
Det som inntil nylig var hovedbesøksrom var fengselets eneste rom med jernstenger foran vinduet. De er fjernet. Ryan åpner døra til et nytt besøksrom, med lekekrok, noen dvd-er med tegnefilmer, et teppe dekorert med bilveier.
Tenåringer er som regel de som reagerer sterkest under besøk. De skjønner så mye bedre hva fengsel er og hva man må ha gjort for å havne her. Mange besøk ender i tårer.
Straffer familien
– Da jeg begynte å jobbe i kriminalomsorgen, kom jeg inn i et totalt autoritært system, forteller Øyvind Ryan.
– Fengsel var en konsekvens av kriminalitet. Du skulle fratas både friheten og familielivet.
Langt om lenge har noen i systemet også sett barnas side. Barna blir i praksis foreldreløse. Barneansvarlige ble prøvd ut i Verdal fengsel, Trondheim og Halden fengsel, før ordningen i 2015 ble permanent innført i alle fengslene. De skal legge til rette, i samarbeid med gode hjelpere på utsiden, som helsevesenet, familievernet, familie og frivillige organisasjoner, for at innsatte skal kunne ha best mulig kontakt med barna sine.
Bygger på barns rettigheter
Barneansvarlige i fengslene ble foreslått av daværende justisminister Knut Storberget i 2011. Barnas behov er utgangspunktet, innsatte foreldres ønske om samvær kommer i andre rekke. Bakgrunnen er at FNs Barnekonvensjon ble innbakt i straffegjennomføringsloven, som hevder at: «Barns rett til samvær med sine foreldre skal særlig vektlegges». Oppgaven kan gis enhver ansatt i kriminalomsorgen som anses personlig egnet. Barneansvarlige finnes også ved friomsorgskontorene, dette har medført flere meldinger til barnevernet.
– Fengsel var en
konsekvens av
kriminalitet.
Du skulle fratas
både friheten
og familielivet
Tilbakefall
37-åringens snuoperasjon starter for tre år siden. Han sitter da inne på sin fjerde voldsdom og tenker bare på gutten. Han slipper ut rusfri, i alle fall på illegale stoffer. Sammen med fengselet og familievernet klarer han å få i stand et samarbeid med guttens mor. Han har ny samboer. Framtiden ser bedre ut. Men det rakner. Nyttårsaften 2014 heller han i seg to flasker whisky han har fått til jul. For sikkerhets skyld drikker han 12 halvlitersbokser øl. Eks-torpedoen går fra konseptene og slår ned en festdeltaker. Det blir ny dom: Seks måneders fengsel.
Han slipper ut nå til våren.
Fra kriminell til far
Mye står på spill: all tilliten han møysommelig har klart å bygge opp blant de nærmeste, hele gjenoppbyggingen med miljøterapi og psykiatri, kjæresten. Men viktigst er tiåringen. Denne gangen har han ikke fortalt gutten at han sitter inne, for forrige gang ble gutten redd. Han ble svært urolig og gjorde det dårlig på skolen. Trodde at pappa var innesperret sammen med en gjeng farlige tyver, som i Donald.
Snøen ligger ennå på Verdal denne januardagen. En dag oppdaget samboeren små fotspor som gikk gjennom hageporten og inn til vinduet. Det må ha vært gutten som var innom for å se om pappa var hjemme. Han får perm annenhver torsdag ettermiddag til å møte sønnen. Som oftest skjer det på Jarlegården oppfølgingssenter i Steinkjer. Her arbeider tidligere fengselsbetjenter for Kirkens sosialtjeneste med å gi innsatte noen kontaktpunkter ut til samfunnet. Men i dag har sønnen invitert ham hjem og skal servere sjøllaget mat.
Over grensene
Noen av sakene som gir mest hodebry er der en mor eller far sitter inne for vold i nære relasjoner, altså å banke familien sin. Hva er barns beste? Er det å skjerme barnet helt fra mamma eller pappa selv om det betyr å miste kontakten? Både barnevernet og familievernet, forteller Ryan, har i mange saker bedt om fotlenkesoning for omsorgspersoner, slik at de kan bo sammen med eller få besøk av barna sine hjemme. Men domstolene tolker paragrafen om vold i nære relasjoner dit hen at barnet skal skjermes fra voldsutøveren. Mens andre fanger med god oppførsel kan få sone hjemme, holdes foreldre i fengsel, er Ryans erfaring.
Enda verre er det når mor eller far som sitter inne, ikke er norsk statsborger eller ikke har fast opphold. En av mødrene som soner her på Verdal har fått utvisningsvedtak til Sør-Amerika. Barnet i barnehagealder skal være igjen hos sin norske far. Hele dommen bygger på en anklage fra kvinnens voksne datter, og gjelder ikke det yngste barnet.
En annen kvinne ble dømt for oppdragervold mot sine eldste barn. Hun hadde slått dem i mange år, men i et afrikansk land. Som innsatt holder hun på å miste tilknytningen til ettåringen sin, som er født i Norge og visstnok ikke har vært utsatt for vold.
Det øker på med slike saker mens tilhørende dilemmaer baller på seg, forteller Ryan, nå som folk får barn på tvers av geografiske og kulturelle grenser.
– Nå, for første gang, har jeg tenkt på hvilke forferdelige ting jeg har gjort mot andre.
Bedøvelsen forsvinner
– Jeg er drittlei av det livet jeg har hatt, forteller barnefaren.
– Jeg har gjort mye verre ting enn de jeg er dømt for.
I rusmiljøet ble følelser og empati for andre helt nullet ut. De første gangene han satt inne for vold, syntes han bare synd på seg selv. Han tenkte at han burde fortsette med å være kriminell, for det var jo noe han kunne.
– Nå, for første gang, har jeg tenkt på hvilke forferdelige ting jeg har gjort mot andre. Jeg mistet tre gode venner som døde av overdose, men reagerte lite på det den gang. Det var bare noe som skjedde. De rundt meg har hatt det verre enn meg. Særlig mamma.
Som barn lærte han å stenge av følelsene. Han beskriver faren som svært voldelig. Nå gjelder det å lære det han ikke lærte den gangen, å åpne seg opp og oppleve følelser. Han går jevnlig til psykiater. Hadde han blitt sendt tilbake til Tunga, høysikkerhetsfengselet i Trondheim, hadde han måttet ta på jernmaska.
Verdal fengsel har egen skolestue. Målet hans er studiekompetanse. Mens han var på Jarlegården var han ute og trente utviklingshemmede fra et bofellesskap. Han kunne godt tenke seg å jobbe med noe slikt.
– For dét om du er kriminell, betyr ikke det at du er en dårlig far eller mor, sier han.
– Ingenting er verdt å miste sønnen min.
