Claudia Scott (59) pleier å gå inn personalinngangen på den andre siden. Men i dag er det annerledes, det er ikke en vanlig dag på jobb på Frognerhjemmet midt
i Oslo. Vel innenfor stikker hun hodet inn i resepsjonen til dagens første kollegahilsen. Lyden av Bergen triller mykt ut, idet hun klemmer en fyr på en stol innenfor døra.
Stiller på pasientenes julebord
– Det er gammelsjefen gjennom 30 år, skjønner du. Han har akkurat sluttet, sier hun og leder oss hjemmevant inn i dagligstua, stopper opp ved den ene av de røde sofagruppene, stabler opp de to sorte gitarkassene. Langs kortveggen står piano og mikrofon og venter på jul, og på at Claudia skal synge for beboerne på julebordet. Slik hun alltid prøver å få til hvis hun er hjemme i Oslo – enten hun har vakt eller ei.
Hør Claudia synge om sin far
Nå er det riktignok en stund siden siste vakt. Hun har turnert med siste solo-plate «Let the ribbons fly». Det sjuende soloalbumet i en lang musikerkarriere. Den forrige fikk hun spellemannsprisen for.
Bare elleve år gammel debuterte hun på platen Best Of Country & Western, hun har sunget og spilt på langt over hundre av andre musikeres innspillinger. Hun komponerer og spiller roots og country, og poprock med røtter i tradisjonell americana. Hvis du sjekker Platekompaniets kjøpelister, forteller den at de som har kjøp Claudias siste cd, også har kjøpt Stein Torleif Bjella, Beth Hart, Hellbillies og Norah Jones.
30 års erfaring
Men nå, idet hun trer over dørterskelen til sykehjemmet, inn til kollegaene og de gamle som bor her, trer hun samtidig inn i rollen i hennes andre yrke; sykepleier. – Jeg er så enormt heldig som tilfeldigvis valgte sykepleien. Det har gitt meg mulighet til å ha to arbeidsfelt, og en balanse i livet. – Godt er det, for som artist kan man bli voldsomt selvopptatt. Sykepleier har hun vært siden 1980-tallet. I starten på hektiske akuttavdelinger på Ullevål, Aker og Radiumhospitalet og siden på andre sykehus i Oslo. Før musikerkarrieren og flere opphold i Los Angeles, Nashville og Danmark satte sykepleien på pause.
«Hverken staten eller private skal tjene på folks sykdom. De får tjene penger på noe annet.»
Musikk gir minner
For ni år siden tok hun sin første ekstravakt på Frognerhjemmet. Siden er det blitt mange vakter og mange slags erfaringer. – Jeg liker sykehjem, og jeg liker å komme tilbake til faste pasienter, og følge dem, også i overgangen til døden. Jeg syns det er viktig å gjøre den stunden så lett som mulig. Døden er en del av jobben – og en del av livet. Samtidig har jeg fantastiske opplevelser. Jeg har opplevd beboere som ikke har sagt et ord på lenge. Med musikk kommer minner, og plutselig kommer ordene tilbake, forteller Claudia, mens fotografen plasserer henne på pianokrakken og rigger til lys så hun blir midtpunktet.
Uvant rolleblanding
Scenevant ja, men ikke helt avslappet i denne situasjonen. Her er hun vant til bare å være sykepleier. Dette er aller første gang musikeren har sagt ja til å bli intervjuet i hennes parallelle yrkesarena gjennom 30 år. Inn fra spisestua seiler en kollega i hvitt, kikker spørrende på Claudia, som fortsatt er i olabukser, skjorte og genser, med gitaren i fanget.
Etter enda en klem tar Maria inn over seg kamera og lyssetting, Claudias sivilantrekk og gitaren. Hun nøler ikke ett sekund mer, tar fram penn og papir og ber Claudia skrive autografen. Maria er oppvokst i Filippinene og kan ikke vite at Claudia faktisk har vært kjendis i Norge i femti år. Claudia vrir litt på hodet og ser ned, vegrer seg for å ta pennen. Det er eneste gang i løpet av intervjuet at hun et øyeblikk virker ubesluttsom. Hun er tydelig ukomfortabel med å blande rollene som profesjonell musiker og profesjonell sykepleier. Men et portrett skal jo vise hele mennesket. Det skal vise seg at det tar litt tid før hun glemmer tid og sted og overgir seg til latteren. Har det gøy. Men det er først senere.
Let me tell you about a lady
Who has just turned ninety-four
She has seen the world a changing
She's survived many a war
In a little house in Brighton
Where the sea rolls to the shore
Lives the lady with her daughter
She was the belle of Singapore
Fra låta The Belle of Singapore
Førstefødte Claudia har alltid visst at hun er oppkalt etter sin eksotiske bestemor. Hele oppveksten var full av fortellinger om den dramatiske familiehistorien. Historier om hennes engelske ingeniørbestefar som ledet militærmusikken. Som fant sin kjærlighet i den elegante, portugisiske Claudia, som også ble kalt The Belle of Singapore, og som sammen levde et sosietetsliv i Malaysia.
Krig splittet familien
The Belle's familieidyll ble splintret da andre verdenskrig nådde Malaysia. Alene evakuerte hun med barn og barnebarn til India. Bestefar ble tatt til fange av japanerne. Han satt i japanske konsentrasjonsleirer og var med på å bygge jernbanen fra Thailand til Burma, der nærmere 100.000 krigsfanger og tvangsarbeidere døde. Mirakuløst overlevde bestefaren og ble gjenforent med sin Belle, men ble aldri seg selv igjen og døde tidlig.
He would take me fishing
Somehow he always knew
After hours under an open sky
I knew just what to do
Fra låta A picture of my dad and I
Claudias far levde ut sitt ønske om å se verden som sjømann i et par år, til det ble bråstopp i møte med hardangerjenta som ble Claudias mor. Storesøster Claudia er født i gruvebyen Newcastle i Storbritannia. Da hun var seks år, dro familien fra smogen i London til frisk luft i regnfulle Bergen. Far fikk jobb på tekstilfabrikken Janus.
Ti år: i fars band
Når han ikke arbeidet, fylte han huset med all verdens musikk. Med alle de rytmeriker impulsene fra oppveksten og år på sjøen, var horisonten hans vid. Snart samlet han et band, og som ti-åring begynte Claudia å opptre sammen med bandet. Selv om hun vokste ut av pappas band, fortsatte hun med musikk.
Norges mest sexy
Claudia dro til Oslo og studerte sykepleie. Underveis i 20-årene ble hun hanket inn av Casino Steel og Ottar «Big Hand» Johansen, og trioen CBC ble til. Hun var et nytt ansikt, og kjendiskarrieren rullet hurtig. I 1986 vant de Spellemannsprisen. Og hun ble kåret til «Norges mest sexy kvinne». Hun føler selv hun ble preget av at hun ble kjendis før hun ble selvstendig musiker. – Det spiste meg opp, og ga meg ikke mer selvtillit. Jeg vokste opp i ei tid da likestilling ikke var en selvfølge. Kvinner kunne bli oppfattet som useriøse hvis vi gikk med miniskjørt og høyhælte sko. Nå er det heldigvis mer girl-power.
Gjøre sitt beste er godt nok
Så Claudia reiste til USA, lagde egen musikk og spilte på andres album. Pendlet att og fram til hun igjen ble bofast i Oslo. Hun er fornøyd med livet som det er blitt. – Jeg har fått dyrke min lidenskap. Jeg har det gøy. Jeg er en glad fisk, som alltid syns at glasset er halvfullt – ikke halvtomt. Vi må gjøre så godt vi kan den tida vi har. Hver dag. Også hele arbeidstida. Da er det godt nok, mener hun, før hun legger til: – Dårlig helse er eneste alvorlige motgang. Alt annet kan fikses.
Nei til rovdrift på ansatte
– Dette er en god arbeidsplass. Men på alle sykehjem er beboerne eldre og sykere, og arbeidet hardere. Vi kan ikke ha et helsevesen som driver rovdrift på ansatte for at noen skal skumme fløten. Vi må ha nok mennesker på jobb – også i helgene. Helse er dessuten ikke noe man skal tjene på ved å kutte i lønninger eller bemanning. – Verken staten eller private skal tjene på folks sykdom. De får tjene penger på noe annet.
Bestemte, brune øyne gnistrer til.
– Jeg er ikke politiker, men vi må følge med og delta. Og vi må tillate folk å ha en annen mening enn det som er politisk korrekt, ellers fører det til ekstremisme. – Det som skjer i USA er en protest, en slags revolusjon: Den amerikanske drømmen eksisterer ikke. Noen har skodd seg på et system, og det er alltid vanlige mennesker som får svi.
– Dette føles helt feil. Claudia står i korridoren, med elgitaren stivt stående ved siden av seg på gulvet. – Jeg ville jo ikke vært her med en elgitar rundt halsen på jobb, protesterer hun. Fotografen ber henne opptre som på en scene. Han møter seig motstand. Helt til vi i hemmelighet bønnfaller kollegaene om hjelp. Kan de hoppe fram og late som de er publikum? Da skjer det. Øyeblikket blir som i en av låtene hennes: Every once in a while – we should all get lucky. Latteren spruter ut. Sykepleieren og artisten smelter sammen.
1957 Født i gruvebyen Newcastle i Storbritannia. Britisk far og norsk mor.
1967 Opptrer med fars band Clive Scott and the Skywegians.
1980 Begynner og fullfører sykepleierstudier i Oslo.
1983 Slår igjennom som countrymusiker med bandet CBC.
2014 Spellemannspris for soloalbumet «Follow the lines».
2016 Sjuende soloalbum «Let the ribbons fly».
Tekst: Titti Brun Foto/video: Werner Juvik
